Torsdag 10. juli er det 30 år siden norgespremieren på Beat Street. Filmen var spydspissen i den første norske hiphopbølgen.
Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 10. juli 2014, i forkant av utgivelsen av boka Hiphop-hoder.
Torsdag 10. juli er det 30 år siden norgespremieren på Beat Street. Filmen var spydspissen i den første norske hiphopbølgen.
Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 10. juli 2014, i forkant av utgivelsen av boka Hiphop-hoder.
Torsdag 29. november er et nytt nummer av det feiende flotte musikkmagasinet Eno i kioskene, og jeg bidrar med to saker: Et essay om Opaques Gourmet Garbage, en sterk kandidat til tittelen «tidenes beste norske hiphop-album». Eno-kollega André Løyning har også fått den mediesky rapperen i tale, i et av de første Opaque-intervjuene siden undertegnede snakket med ham helt tilbake i 2001.
Ikke nok med det: Jeg har også intervjuet Geoff Barrow, ikke om Portishead, men den fascinerende musikken han skrev til Judge Dredd, men som ulykkeligvis ikke ble brukt i filmen. Retrofuturisme av ypperste slag.
I kveld feirer Eno to år og ti numre på Blå, og da passer det å minne om denne spådommen fra arkivet.
Opaques Gourmet Garbage (2001) er på min topp 5-liste over tidenes beste norske hiphopalbum, og når Furuset-rapperen endelig stikker hodet fram igjen, står gjesteverset på Jesse Jones‘ «Fra blokk til blokk» igjen som et av høydepunktene på 12 blokker og 1 vei inn.
Mens vi venter på mer fra «Mae» og Loudmouf Choir, her er mitt 2001-intervju. Ikke glem: Det nytter ikke å komme å være kjekkas på Furuset Senter!
I anledning Yelawolfs overgang til Eminems plateselskap, Shady Records: Musikkbransjen har jaktet på den neste Eminem i over ti år. Yela er det store hvite håpet i 2011, etter at han har passert tidligere boblere som Paul Wall og Asher Roth. Jeg skrev følgende om jakten på det nye hvite håpet tilbake i 2001.
Da Kanye West debuterte med The College Dropout representerte albumet det endelige bryllupet mellom hiphop og soul, etter at sjangrene hadde beinflørtet i 15 år. Det gjør det til 00-tallets femte beste «urbane» album.