Etterlysninga av Cadillac førte bloggen videre til en annen norsk powertrio fra tidlig 2000-tall. Husker du Camaros?
Gruppa rakk å gi ut andrealbumet Glad, Evil and Bad (2005) før de ble oppløst året etter.
Flere savnede band her.
Gåte er tilbake: Fredag 6. oktober kommer «Stolt solvår», deres første nye sang på tolv år – etterfulgt av ep-en Attersyn i november og album i april. Og fredag 16. februar spiller de på Rockefeller.
I 2017 er Gåte en trio, bestående av søsknene Gunnhild og Sveinung Sundli og gitarist Magnus Børmark – utfylt med Jon Even Schärer (trommer) og Mats Paulsen (bass) på konserter.
Jeg trodde ikke jeg hadde skrevet stort om gruppa, men en sjekk i arkivene viser at jeg intervju gruppa i 2004 – noe jeg helt hadde glemt.
I anledning fredagens Stargate-sak i D2:
Etter strømmen av norske poptalenter, produsenter og låtskrivere som har fulgt i kjølvannet av Tor Erik Hermansen og Mikkel Storleer Eriksens amerikanske gjennombrudd med Ne-Yo og Rihanna i 2006, er det på høy tid å begrave uttrykket «bra til å være norsk».
Slik var det ikke i 2002, da jeg skreiv dette da Röyksopp slang med leppa i Mute. Mer om Stargate her.
Thomas Fs første samleplate for allmenheten.
:format(jpeg):mode_rgb()/discogs-images/R-1629419-1233228213.jpeg.jpg)
Hovseter-heltene WE passa aldri helt inn i Scandinavian Rawk-bølgen, men jeg tar dem med likevel.
Kan vi håpe på en ny plate, flere konserter? Hvis ikke synes jeg synd på deg som ikke fikk oppleve dem på scenen.
Dagens debatt: Funket «Scandinavian Rawk» best på samleplate? Her er i alle fall et knippe samlere, pluss album fra Division of Laura Lee, Captain Murphy og The Flaming Sideburns.
Savner du Turboneger ligger de her, her, her og her. Mer Gluecifer her og her.
Og ville de sluppet unna med dette coveret i dag?
Gluecifer ser ut til å holde seg i den stadig mer eksklusive klubben «band som aldri kommer til å gjenforenes, selv om de kan» (andre medlemmer er ABBA, The Smiths og Hüsker Dü), men nå er Glue-katalogen gjenutgitt på Konkurs Productions, selskapet til gitarist Arne «Captain Poon» Skagen.
Så da blir det «Scandinavian Rawk»-uke på bloggen. Savner du Turboneger ligger de alt ute her, her, her og her. Mer Gluecifer her.
WE, hvor ble det av dere i alt mylderet?
Her er min anmeldelse fra Blå 3. oktober 2004.
Endelig er Equicez tilbake med oppfølgeren til 2003s debutalbum State of Emergency * Generation Equiz, som vel fortsatt konkurrerer med Sissy Wish om å ha blitt tildelt flest seksere fra norske musikkjournalister. Equicez fikk tolv seksere, deriblant fra undertegnede.
Fredag 3. mai utgis Stage of Extinction * Force Majeure, og her er min anmeldelse av debuten.
Det er skrevet for få bøker om norsk utelivshistorie, men rett før jul kom boka om den gamle rockehora i Universitetsgata, Last Train. Jeg har aldri vært i nærheten av å være stamgjest, men samtidig er det slett ikke umulig at jeg har vært innafor dørene hvert eneste år siden 1992 eller deromkring.
Jeg tilhører nok fraksjonen som foretrekker Last Train i dens skranglete indiepopklær framfor den hardere flammerockhabitten sjappa tok på seg midt på 90-tallet etter at åndsfeller som Rockall og Headache stengte dørene, men heldigvis har LT aldri vært særlig ekskluderende eller endringsvillig. Du veit hva du får, og kanskje viktigst – hva du ikke får, og det er nok hemmeligheten bak den langvarige suksessen.
Her er mitt personlige bonusspor til boka, mine to profesjonelle møter med rockepuben: En Natt&Dag-artikkel, i anledning de nominerte til årets utested 1993 (konkurrentene var blant andre Headon, Teddy’s Softbar og Cosmopolite), og en Aftenposten Aften-reportasje om romjulskonsertene i 2003.
Øyvind Holen 