Rølp og melankoli med D.D.E. (og Terje Tysland)

D.D.E. vender tilbake med «Energi», første smakebit på trønderrockernes kommende album med Kyrre Fritzner i produsentstolen. Denne teksten skrev jeg i forbindelse med samleplata Her bli det liv! (2002), som på sitt beste vekker minner om Bruce Springsteen & The E Street Band.

40 låter med D.D.E. kan få den mest distingverte intellektuelle til å bryte ut i kaldsvette og usakligheter. I forbindelse med sin kritikk av NRK-programmet Tore på sporet trakk filolog Siren Sundland linjene til musikere som D.D.E. og Ole Ivars, som hun enkelt og greit plasserte i samme bås: «Hjemmekos-helvetet».

Forklaringen var enkel: «Dette er så folkelig og populært at det nesten er umulig å mene noe kritisk om det uten å bli tatt for å være en intellektuell snobb», sa Sundland til VG. Sundland var ute for å kritisere Tore Strømøy, så da for det bli opp til meg å prøve å sette D.D.E. i en slags sammenheng.

Ikke bare hjemmekos
D.D.E. har tydelig ingen ønsker om å overbevise verken Sundland eller andre kritikere på Her bli det liv! De beste 1992-2002. For da hadde trønderne neppe begynt med en snutt av publikum som brøler med på «Her bli det liv!» og signaturlåta «Det går likar no» – uten tvil en av de mest feststemte og muntreste låtene som er skrevet om bakrus og fylleangst noensinne.

Men etter at skeptikerne er skremt vekk viser vokalist Bjarne Brøndbo, låtskriver Frode Viken, tekstforfatter Idar Lind og resten av bandet at D.D.E. er mye mer enn dans på lokalet og fyllefest.

Fest-D.D.E. er utvilsomt mest synlig, og i låter som «Her bli det liv!», «Det går likar no», «Rai-Rai», «Rompa mi» og «Øhvæææ!!!» er linjene til irsk folkemusikk («Siste buss har gått» minner sterkt om The Pogues) og tysk ompamusikk klare og tydelige. Men samtidig har D.D.E. gitt oss noen av 90-tallets mest rørende og bløthjertede ballader, der «Det fine vi hadd sammen», «Vinsjan på kaia» og «E6» er blitt moderne «evergreens» og gjengangere på «Nattønsket».

Jeg tenker gang på gang på Bruce Springsteen & The E Street Band når jeg hører D.D.E. Begge synger om hverdagsheltene og deres biler, damer, fester og håp – og begge er dypt rotfestet i lokalmiljøet; Bruce i New Jersey, Bjarne i Namsos.

Siden «folkelig» er blitt et skjellsord i kritikere som Sundlands virkelighet, vil jeg heller kalle D.D.E. for hverdagslig musikk. Dette handler om den grå hverdagen og – framfor alt – forsøket på å glemme den samme hverdagen. D.D.E. er musikk for fest og dans på lokalet, siste dans, sjekking og klining, kjærligheten etterpå – og sorgen når kjærligheten tar slutt.

D.D.E. representerer Bygde-Norge, Utkant-Norge – og er fjernt fra bylivet i Oslo, Trondheim og Bergen. Kanskje nettopp derfor blir gruppa sett på som rølpete, usmakelig, usaklig og pinlig folkelig; for D.D.E. representerer på en måte alt smaksdommerne i byene har forsøkt å flykte fra da de selv valgte å bli innflyttere. Nettopp derfor blir D.D.E. musikk for alle de andre, de som ble igjen eller ikke finner seg til rette i «stor»-byen. Noe bandet selv sier rett fram på «Bondeknøl»: «Æ passer itj inn i storbyen / Med all den snåle maten / Og så bør jeg helst drekk vin / Æ har aldri forstått det der med trend og fun og fashion / Kjøttkak, det er livretten min».

25 års balansekunst
Gå 10-15 år tilbake i tid, og bytt ut alle D.D.E.-referansene i teksten overfor med Terje Tysland. Da har du en like fin oppsummering av sambygdingens 25 år gamle solokarriere, som presentert på 25 år med gitter & stas. Med låter som «Ka’ e’ du så gla’ fer» kombinerte Tysland norsk folkrock, fresk språkbruk og punkinspirasjon allerede i 1977, og med «Send mæ en øl» og «Heile livet» klarte han å balansere mellom rølp og fest på den ene siden og følsom melankoli på den andre – på samme måte som D.D.E. gjorde med «Det går likar no» og «Vinsjan på kaia» mange år senere.

Nå har ikke tiden vært like snill med lydbildet på flere av Tyslands låter, som i dag klinger vel mye av det sterile 80-tallet – og der D.D.E. er blitt beæret med en grundig covertekst er skribleriene på Tysland-plata av det amatørmessige, innholdsløse og panegyriske slaget. Men låtene er det ingen som kan ta fra Tysland, og dette gjør 25 år med gitter & stas til en innholdsrik samling.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.