Det finnes etter hvert ganske mange bøker om oppvekst, gjengliv, kriminalitet og rus i skyggen av boligblokkene og t-banestasjonene i Oslo øst, men generasjonen født i 1960- og 1970-årene har ennå ikke fått sitt svar på Beatles av Lars Saabye Christensen. Denne historien må pusles sammen ved hjelp av flere memoarer, romaner og sakprosa.
Og nå har puslespillet fått en ny bit: selvbiografien Gjerningsmann av Stig Millehaugen. Les min anmeldelse i dagens DN.
Kryss i taket: Jeg får skryt i den kristenkonservative avisen Dagen. Nærmere bestemt rosende omtale av Groruddalen: En reiseskildring i kronikken «Folkekirke uten medlemmer», skrevet av Christofer Solbakken, prost i Groruddalen prosti.
Det handler om samfunnsendringer i Norge, med Groruddalen som et slags prisme eller en krystallkule: «I Groruddalen i Oslo er bare 1 av 3 innbyggere medlemmer i Den norske kirke. Tros- og livssynsmangfoldet er stort, med mer enn 140 nasjonaliteter representert», skriver Solbakken, og underveis sneier han innom boka mi:
«Mange har et forenklet bilde av Groruddalen, preget av myter og fordommer. En god beskrivelse av mangfoldet og nyansene, gir Øyvind Holen i boken Groruddalen: en reiseskildring (2. Utgave, 2016).
Hadde Groruddalen vært en egen by, ville den ha vært Norges femte største by. Omtrent halvparten av innbyggerne er «etnisk norske». Den andre halvdelen har, som nevnt, en variert bakgrunn fra mer enn 140 land.
At kirken har et lavt medlemstall i Groruddalen, forklares delvis av stort nærvær av mennesker med en annen religiøs tilhørighet, men i økende grad også av den generelle sekulariseringen.»
Solbakken skriver videre at trusselen mot folkekirken i Oslo og Groruddalen ikke kommer fra nærværet av andre religioner, «men av befolkningens generelt svekkede tilknytning til tro og livssyn som livsform og dimensjon i eget liv. Motsatt formulert betyr det at fremtiden for folkekirken i Oslo og Groruddalen også må innebære aktiv kontakt og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn.»
Kronikken sto først på trykk i Luthersk kirketidende nr. 7/2023.
Jeg har gjestet podkast igjen, denne gang Utlendingsnemnda, i episoden «Getto & svenske tilstander». Hør den for eksempel på Spotify eller Acast, eller se den på Youtube (under).
Omtale av episoden: Siden slutten av 1970-årene er flere bydeler i Oslo blitt omtalt som «innvandrergettoer», områder der man har fryktet «raseopptøyer» og «svenske tilstander». I dag brukes «getto» og «svenske tilstander» som samlebegrep for alt som er galt med innvandring og integrering, og norske rappere romantiserer begrepet og filmer musikkvideoer foran den eneste blokka i området. Så vi har invitert journalist og forfatter Øyvind Holen, som blant annet har gitt ut boka Getto om temaet, for å snakke om betydningen av ordet, historien til «gettoene i Tigerstaden», danske «gettolover» og svenske tilstander sammen med Marius, Nate, Ida og Jules.
Jeg har vært gjest i MDG-politiker Eivind Trædals nye podkast, Rådhusgarasjen. Du kan for eksempel høre på Spotify eller Buzzsprout.
Det handler om Getto, Groruddalen og drabantbyer generelt, som Trædal skriver: «En god prat om både kulturkrig, byutvikling og oppvekstvilkår i ytre og indre by. Om hvordan kulturkrigen kan ødelegge for en god debatt om byutvikling. Vi prater om Frp-ere på buss-safari, lampa på Haugenstua, brennende biler, Halloween-feiring i Groruddalen og kjedsomheten i drabantbyen».
Lørdag 26. november kl. 1930 skal jeg snakke om Getto, drabantbyer, Østensjøbyen og Bøler på Don Q – Østensjø litteraturfest på Bøler bibliotek.
Det blir også garantert snakk om Bølers to stolte rytterstatuer av Don Quijote.
Det var Dag Solstad som skrev at «det påfallende med Oslo, er mangelen på brede boulevarder og rytterstatuer, i motsetning til andre europeiske hovedsteder». Han tenkte på statuen av Karl III Johan foran slottet som Oslos eneste rytterstatue, men glemte altså at vi har to til – på Bøler.
Tirsdag 18. oktober kl. 17 kan du se den flotte Eskil Vogt-grøsseren De uskyldige på Romsås bibliotek, som del av Groruddalen litteraturfestival.
Etter visningen blir det både mat og en samtale mellom Vogt og undertegnede, blant annet om hvorfor han endte opp med å spille inn filmen på Romsås, som ikke er nevnt i filmmanuset.
Jeg har også skrevet litt om dette i en D2-kommentar om Romsås som kunstnerisk åsted.
Det nye opplaget av Drabant vol. 1 kom nettopp fra trykken, og til høsten er det sannelig ti år siden tegneserien ble utgitt.
Det er ikke alle norske bøker eller tegneserier som får nytt liv ti år etter, så vi takker for tilliten.
Vi har attpåtil gjort en bitteliten endering mot slutten…
Her følger hele Voks-intervjuet Sumaya Jirde Ali gjorde med meg, i forbindelse med Getto: En historie om norske drabantbyer.
Hele utgaven av Voks finner du her.
Kari Bu i Erlik Oslo har skrevet en stor og flott sak om drabantbyhistorie, og her dukker jeg også opp med tanker rundt Getto: En historie om norske drabantbyer.
Foreningen for human narkopolitikk trekker fram disse to avsnittene.
De unge som vil tjene raske penger i dag, har færre muligheter enn de hadde på 1980-tallet, da det var vanlig å gjøre innbrudd og stjele stereoanlegg og platesamlinger. Salg av rusmidler er blitt en av de få sikre næringsveiene. Det er først i nyere tid at narkolangeren er blitt en mytisk skikkelse i norske drabantbyer, godt hjulpet av amerikansk populærkultur, sier forfatter Øyvind Holen.
– For å få jobb på Kiwi i dag, må du nesten ha høyere utdanning. De skoletrøtte er henvist til telefonsalg eller gatesalg, av lovlige eller ulovlige ting. Narkohandel er en snarvei til en form for berømmelse i lokalsamfunnet. Den lokale narkolangeren er en som lett kan gi positiv oppmerksomhet til ungdom, og en av få som kan gi dem penger. I dag handler voldsepisoder ofte om narkohandel.
Onsdag 20. oktober kl. 19 tar jeg og Leif Bull turen videre til Skien, dessverre ikke Gulset, men selveste Peer Gynt-salen i Litteraturhuset for arrangementet Drabant.
Omtale for kvelden følger under.
Øyvind Holen 