Ordfattige rappere ftw

Jeg slår et slag for ordfattige rappere i dagens D2, siden jeg i fjor har hørt langt mer på artister med det minste ordforrådet, nye navn som Youngboy Never Broke Again og Lil Baby.

Og er ikke disse forskjellene egentlig er resultat av at dagens artister skriver låter på en helt annen måte enn gamle raphelter som Nas, Aesop Rock og Wu-Tang Clan?

Bvis-intervju i D2

Han begynte å rappe da han falt pladask for Wu-Tang Clan tidlig på 90-tallet, krangla med alle andre rappere som del av Stavanger-gruppa 152 tidlig på 2000-tallet, prøvde å feste seg gjennom sorgen etter morens død – og ga aldri slipp på drømmen om soloalbumet.

I dag er Bvis endelig ute med Stavangers finaste. Det kan han takke oljekrisen for. Les intervjuet i dagens D2.

View this post on Instagram

Stavanger-brødrene Skurke Sprett og Bvis begynte å rappe etter at de falt pladask for Wu-Tang Clan tidlig på 90-tallet. De herja med alle rivaler på Hip-hop.no som del av gruppa 152. Skurke solodebuterte i 2006, og I DAG utgir Bvis endelig sitt soloalbum. Les intervju på D2.no

A post shared by Øyvind Holen (@oyvindholen) on Feb 8, 2019 at 12:35am PST

Mary J. er tilbake

Mary J. Blige er tilbake med Strength of a Woman, hennes 13. studioalbum siden den klassiske 1992-debuten What’s the 411?.

Ustø på karrieren hennes? Hvorfor ikke begynne med en samleplate?

Hell Rell: Steinhard gangster

 Hell Rell dukka opp akkurat for seint til å få med seg Dipsets gullalder, men han holder fortsatt koken – med ny mixtape i fjor. Bare sjekk ut den omfattende diskografien.

Her er min anmeldelse av hans andre mixtape, og sjekk for all del ut Guilty By Association-albumet hans med J Stalin og Lord Geez nederst på sida. 

Cam’ron: New York-kongen av 2000-tallet

Var det noen rappere som klarte å forene norske hiphopfans på 2000-tallet, både de som sverget til New York og andre som foretrakk musikk fra California og sørstatene, så var det Cam’ron og hans Dipset-klikk: Juelz Santana, Jim Jones og Freekey Zeekey.

Dette var en gjeng som bli like viktig for New York på 2000-tallet som Wu-Tang Clan på 90-tallet.

Come Home With Me (2002) er Cam’rons mesterverk, kanskje derfor var jeg mer reservert til oppfølgeren Purple Haze.

1997-festivalen: Genaside II

1997-festivalen, siste dag: Dette ble sluppet i Storbritannia  i 1996, men finnes det et mer 1997-aktig album enn sjangerkaoset til Genaside II?

1997-festivalen: Funkmaster Flex og annet snacks

I 1997 var det artig å kjøpe samleplater og filmmusikk med hiphop og r&b, ofte var platene bedre enn filmene. Ofte blei samleplatene gitt ut av Loud Records, og like ofte bidro 8Ball & MJG med det beste sporet.

Og lykke til med å finne disse hos strømmetjenestene.

1997-festivalen: Muggs

1997 var året DJ Muggs viste at han klarte seg fint (nesten) uten B-Real og Sen Dog i Cypress Hill. Men han klarte vel aldri helt å følge opp?

1997-festivalen: Warlocks

20 år siden Warlocks imponerte med andrealbumet Top Notch? Time is short and flies fast!

Godt mulig dette er første gang jeg skreiv om norsk hiphop. Sjekk også ut denne saken om debutalbumet Lyrical Marksmen, samt tidlige intervjuer med Helén Eriksen og Tommy Tee.

The Brotherhoods blinkskudd

Brithop-uka, dag 2: Er The Brotherhood «the missing link» mellom britcore og grime? Deres 1996-album Elementalz står uansett igjen som et av de mest solide i den britiske hiphopkatalogen.

Cover av selveste Dave McKean! Mer britisk hiphop her og her.