Den evige scenekunstdebatten: Ønsker økt kamp om støtten (anno 2003)

I anledning Nordic Black Theatres 25 år lange kamp om statsstøtte, min Morgenbladet-sak om scenekunst og statsstøtte fra 2003.

JO STRØMGREN

Norsk scenekunst får rundt 800 millioner kroner i årlig statsstøtte, men bare fire prosent av støtten er underlagt kunstneriske krav.

– Det må legges sterkere føringer på institusjonene, mener lederen i scenekunstutvalget.

– Hvordan skal vi finne den nye Jo Strømgren når vi nesten ikke har penger til nykommere innen scenekunsten? Den statlige støttepolitikken er i ubalanse, og staten legger for stor vekt på å gi midler til forvalting av tradisjon og bevaring av norsk kulturarv. Dette går på bekostning av støtte til å skape fremtidens kulturarv, mener scenekunstkonsulent Shanti Brahmachari i Norsk kulturråd.
Karin Julsrud, Erlend Loe og Harry Guttormsen er spillefilmkonsulenter i Norsk Filmfond, og deres arbeid bidrar sterkt til hva du får se av norsk film på kino. Men tenk deg at disse bare hadde makt over fire prosent av den statlige filmstøtten. Slik har Shanti Brahmachari det – som i august ble den tredje scenekunstkonsulenten siden ordningens innføring i 1998.
Hun har bakgrunn som instruktør, produsent og prosjektleder ved Tricycle Theatre og Royal National Theatre i London, og ser med forundring på det store skillet mellom institusjoner og fri scenekunst i Norge. Scenekunstkonsulenten forvaltet i fjor 27 millioner kroner i støtte til fri scenekunst i samråd med scenekunstutvalget. Ikke mye når Kulturrådet i 2002 fikk 349 søknader på til sammen 166 millioner kroner. I år økes støtten til dette feltet, der over halvparten av norske scenekunstnere opererer, til 36 millioner kroner.
Til sammenligning ble den statlige og kommunale støtten til scenekunst innenfor institusjonsteatrene i 2001 beregnet til rundt én milliard kroner. Den statlige støtten alene var på 756 millioner kroner i 2001, økte til 772 millioner i fjor og eser ut til 805 millioner i år. Disse pengene går altså til institusjonene: Nasjonal- og regionalteatrene, Den Norske Opera, Nasjonalballetten, Carte Blanche og Riksteatret. Men der Norsk kulturråd setter strenge kunstneriske krav til hver enkelt søknad, møtes institusjonene stort sett av budsjettkrav.
– Dette er norsk scenekunsts store paradoks. Der det frie feltet styres av beinhard evaluering, siling og mangel på midler finnes det ikke kunstnerisk evaluering av de store institusjonene. Skjevheten mellom støtte og kunstneriske krav er en overmoden diskusjon, og skillelinjene mellom institusjonene og det frie feltet både vil og må forskyves og brytes ned fremover, mener Ola E. Bø.
Han er dramaturg ved Det Norske Teatret og leder i Faglig utvalg for scenekunst på sjette året. Det er konsulenten og Scenekunstutvalget som i samråd avgjør hvem som får ja og nei i to årlige tildelinger der det settes krav til kunstnerisk innhold, nyskaping og praktisk gjennomførbarhet.
– Er det et prosjekt vi har tro på, er det gjennomførbart, har det en gjennomgående kunstnerisk idé? Dette er spørsmål vi må besvare. Nyskaping er et vanskelig begrep, som gjelder hele Norsk kulturråds virksomhet, men det kan blant annet forstås som et krav til originalitet og fornying. Men utvalgets klart største jobb er å si nei, sier Bø.
– Det frie scenekunstmiljøet øker enormt, og våre rammer er helt sprengt, slik at vi ikke kan oppfylle våre målsettinger: Kunstnerisk, kulturelt og geografisk mangfold, nyskaping og utvikling av forestillinger for barn og ungdom. I hvilken grad kan vi i dag si at de frie gruppene er frie når dagens støttepolitikk i større grad gjør institusjonene til de frie aktørene? spør Brahmachari.
Scenekunstfeltet kan nå stå foran store endringer. I Kultur- og kirkedepartementet arbeides det i dag på spreng med Kulturmeldingen, som vil ta for seg Regjeringens visjoner for hele kulturfeltet.
– Det foreligger flere utredninger om scenekunst som har vært ute til offentlig høring, og Kulturdepartementet har som mål å legge frem en videreføring av dette arbeidet i løpet av våren i form av en kulturmelding. Men jeg kan ikke si noe om innhold eller endringer, til det er vi for tidlig i prosessen, opplyser Torunn Willadssen, avdelingsdirektør i departementet.
2002s NOU-utredning Etter alle kunstens regler kan bli en viktig brikke i Kulturmeldingen. Den spør hvordan statsstøtten til scenekunst brukes, og om midlene kan og bør omfordeles innenfor dagens budsjettramme. Utredningen foreslår blant annet at antallet institusjoner med fast driftsstøtte over statsbudsjettet reduseres til syv, og at de frigjorte midlene inngår i en langt større pott som både frigrupper og teatre kan søke støtte fra.
– Dette vil skape helt andre muligheter for fri scenekunst og samtidig tvinge flere institusjoner til å utvikle en kunstnerisk begrunnelse for sin aktivitet. Spørsmålet er om regjeringen har politisk vilje til å gjennomføre reformer trass i protestene fra institusjonene som rammes, sier Brahmachari.
Bø er ikke enig med alle konklusjonene i NOU-utredningen og konsekvensene av omfordelingen, men ser positivt på en mer fleksibel omfordeling av midlene. En gjennomgang av norsk scenekunst uten ekstra midler til rådighet, er et ganske håpløst utgangspunkt, mener han.
– Men støtten må endres slik at vi får rom for større fleksibilitet og økt dynamikk. På det frie feltet er det alt for mange gode prosjekter som ikke får støtte, mens hovedscenene ved institusjonene i for stor grad er preget av kommersielt press. Dersom institusjonene også må konkurrere om støtte til enkeltprosjekter kan det stimulere til økt samarbeid mellom frie grupper og institusjoner, mer eksperimentering og nytenking, samt en sterkere flerkulturell profil. En slik form for konkurranseutsetting vil bidra til å spisse institusjonenes profil. Dette handler ikke om nedskjæringer, men en tydeligere kulturpolitikk, tror Bø.
Siren Leirvåg, universitetslektor ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo, bekrefter at de eksisterende støtteordningene har bygget opp om det konservative ved institusjonene og det nyskapende i frigruppene.
– Tradisjonelt sett er frigruppene blitt ansett som mye mer eksperimenterende enn institusjonene. De frie gruppene er blitt betraktet som mest interessant blant teaterkjennere som betrakter teater på linje med en god vin. Men nå skal det sies at også avantgarden har sine sterke institusjonelle trekk, mens det økte samarbeidet mellom institusjoner og frigrupper har vært med på å minske de kunstneriske forskjellene. Nye støtteordninger, som en følge av Kulturmeldingen, kan føre til videre endringer, men forventningene kan samtidig vise seg å være langt større enn resultatet, tror Leirvåg.
Et annet påtrengende problem er hvem som skal ta ansvaret for de største og mest vellykkede prosjektgruppene. Kulturrådet har gjennom flere år gitt betydelige tilskudd til grupper som Jo Strømgren Kompani, Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt, Baktruppen, Grenland Friteater, Verdensteatret, Cirka Teatret og flere andre, men nå hindrer disse sirkulasjonen i støtteordningen.
– Disse gruppene utgjør et uvurderlig innslag i norsk scenekunst, og med sitt internasjonale nettverk er de i høy grad norsk scenekunsts ansikt i utlandet. Kulturrådet har drevet en form for institusjonalisering, men det finnes ingen andre støtteordninger som kan føre dem videre. Disse fremstående gruppene binder nå opp store deler av Kulturrådets pott, noe som for så vidt er greit nok, men det sier seg selv at det også går utover arbeidet med nyrekrutteringen, sier Bø.
– Når få grupper legger beslag på store deler av støtten går det ut over det kunstneriske og kulturelle mangfoldet og oppbyggingen av helt nye grupperinger, mener Brahmachari.
Hun ser helst at det blir mulig å støtte de aller beste i femårssykluser. Dette er det ikke rom for i dagens budsjett, og dermed konkurrerer Jo Strømgren med helt nyetablerte grupper om de samme midlene.Forholdet til publikum er en annen viktig utfordring for norsk scenekunst. I dag settes de fleste frie forestillinger bare opp tre-fire ganger, og det er behov for en turnéstøtte for å få enkelte av de bedre forestillingene ut til et nytt publikum.
– Forholdet til publikum er et dilemma. I de fleste søknader har vi i hovedsak valgt å prioritere produksjonsstøtte, men heldigvis bidrar gjestespillordningen og nettverkssamarbeidet mellom Black Box i Oslo, Teatergarasjen i Bergen og Avantgarden i Trondheim til et større publikum. Men det er et gjennomgående problem at større publikumsgrupper ikke får se de beste forestillingene.
Både Bø og Brahmachari mener det må satses mer på infrastrukturen innen nasjonal scenekunst i årene fremover. Foruten turnéstøtte bør det stilles større krav til Riksteatret og en bør utbygge et større og bedre nettverk av kulturhus og scenekunstprodusenter –slik Norgesnettet for konsertsteder har gjort på musikkfronten.
– Riksteatret bør få en mer offensiv rolle når det gjelder det frie feltet, og dets rolle er i det hele tatt moden for en ny diskusjon. Det er et problem for hele scenekunstfeltet, uansett produsent, at de beste forestillingene får et mye mindre publikum enn det de fortjener. Dette bør Riksteatret gripe fatt i, synes Bø.
– Den største frykten er at støtteordningene blir akkurat som i dag. Noe må skje, avslutter Brahmachari. 
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: