Bendik Wold og Thomas Seltzer krangler om indierock. Men Wold må jo ha ruget på dette innlegget siden 2003?
Foto: Sub Pop Records/Tuba
Wold innleder sitt oppgjør med indiekritikere Thomas Seltzer og Ole-Martin Ihle med en scene fra kulturredaksjonen i en norsk avis. Indieskeptikerne tyter ut over alt, og «det nærmer seg konsensus i kontorlandskapet».
– Indie? Det har jeg sluttet å høre på.
– Indierocken – «sånn musikk som spilles på Mono» – er bare slitsom. Snobbete. Konservativ. Nei, hva hører vi på i stedet?
– For tida kommer det jævlig mye bra fra r’n’b-produsentene, da. Neptunes og Timbaland og sånne.
«Jeg tør påstå at en slik samtale ikke kunne ha funnet sted på 90-tallet,» skriver Wold.
Vel, jeg tør påstå at den ikke kunne ha funnet sted i 2008 eller 2009 heller. I 2003 derimot, og jeg tror – og håper – dette er noe Wold har gravd fram fra skrivebordsskuffen og oppdatert med noen kjappe referanser til boka Faking It og Kjartan Fløgstad.
Bevis 1: The Neptunes er i dag dalende stjerner, mens Timbaland er en av samtidens mest sukssessfulle popprodusenter, og har toppet VG-lista flere ganger – både som soloartist og produsent. Ikke noe for trendnisser anno 2009 altså. I 2002 og 2003 derimot, ble de lovprist i kulturredaksjonene.
Bevis 2: Sitatene fra Ihle og Seltzer stammer fra henholdvis 2003 og 2001.
Bevis 3: Øyafestivalen er Norges mest vellykkede festival, og er som alltid indie heaven. I år kommer blant annet Arctic Monkeys og Bon Iver.
Bevis 4: Dagsavisens liste over 2008s beste album, satt sammen av favorittene til 45 norske plateanmeldere. Lista er gjennomsyret av indierocken Wold føler blir hundset som snobbete og konservativ: Glasvegas, Fleet Foxes, Vampire Weekend, TV On The Radio og Dungen. Og det var topp 5!
Så hva slags musikalsk konsensus er det egentlig som rår i kulturredaksjonene i norske aviser om dagen?
PS! Ole-Martin Ihle svarer i Dagbladet 21. januar. Og Bendik Wold svarer igjen 23. januar. Men vet Wold at de verste bling-bling-rapperne, som Master P, Lil Wayne og B.G., ga ut platene sine på indieselskap som No Limit Records og Cash Money Records.
Og nå har sannelig Kjetil Rolness kastet seg inn i debatten også.
Enda mer om saken her.
Øyvind Holen 
13 svar på “Indiedebatt utgått på dato”
Et annet spørsmål: Hva skal man med musikk-anmeldelser og musikk-skribenter? Gi meg gjerne musikk-anbefalinger, med en link til YouTube e.l. slik at jeg kan vurdere om det er spennende. Men hva gir det av ekstra verdi å bruke mange ord om det, og ha diskusjoner om det beste og største og viktigste?
Slik som dette? https://oyvindholen.wordpress.com/2009/01/06/klar-for-litt-juice/
Jepp. Det tok meg såvidt et minutt å finne ut at jeg ikke er begeistret for Da Juiceman. 500 ord mer og terningkast ville ikke gitt meg den informasjonen.
Det er mange gode nett-tjenester for å prøvesmake musikk. YouTube har mye. Imeem.com har bedre utvalg, ikke video men de støtter embedding. Og for de helt obskure kan man i verste fall linke til MySpace-siden deres. Det som er gøy med å utforske musikk på den måten er at du finner ordentlig sære sjangere med en flora av spennende artister i. Da blir indie vs mainstream-debatten ganske tullete.
Indiebegrepet er gått ut på dato. Hva er egentlig de relevante musikalske fellestrekkene til Fleet Foxes, Vampire Weekend, Glasvegas, TV on The Radio og Dungen? Det er minst like mye som skiller dem, enn som knytter dem sammen. De er alle ganske bra da. Jeg tror mange fler idag har sterkere tilknytning til sjangeren «fett», eller «bra». «Indie» er bare musikk-kategorisk latskap.
Vel, de fem banda er jo alle gitt ut på et uavhengig plateselskap, det er jo den opprinnelige meningen av begrepet «indie». Men du har et poeng, indie er i dag blitt så omfattende og betyr så mye forskjellig at det er i ferd med å bli tømt for mening.
«…indie er i dag blitt så omfattende og betyr så mye forskjellig at det er i ferd med å bli tømt for mening»…
At «indie» er omfattende er definitivt ikke et 2009-fenomen, og begrepet har alltid inneholdt massevis av ulike stilretninger som stort sett kun har vært kjennetegnet av at de utgis på uavhengige selskap, og muligens skiller seg litt fra mainstream pop/rock. Akkurat som i dag.
Både melodiøse popband som The Smiths og Aztec camera og bråkete band som Big Black og Sonic Youth kunne karakteriseres som indie på 80-tallet. Husker også at Kylie Minogue toppet indie-listene i NME i en periode på slutten av 80-tallet… Når ble begrepet utvannet, egentlig, og har begrepet i virkeligheten beskrevet en reell musikkstil?
Det ble i alle fall mer komplisert da Kylie Minogue, som du skriver, og senere også Britney Spears toppet indielistene. Dermed ble «indie» ikke bare en forretningsmodell, men også et ord som beskrev ymse musikksjangre, som indiepop, indierock, indie-dance osv.
Tidlig på 90-tallet kom jo også en hærskare «indie»-aktige band på små indie-aktige etiketter som var drevet av major labels, med Blur (Food) og Suede (Nude) i spissen.
men sjansen er ganske stor for at folk som liker et av disse «indie»banda gjerne liker de andre også, og sånn sett har man vel kanskje en slags sjanger likevel, selv om det er mange forskjeller mellom de ulike banda?
Godt poeng, de 45 norske musikkjournalistene var i det minste ganske samstemte i sin hyllest av indie. Se hele lista her: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article387188.ece
«men sjansen er ganske stor for at folk som liker et av disse “indie”banda gjerne liker de andre også, og sånn sett har man vel kanskje en slags sjanger likevel, selv om det er mange forskjeller mellom de ulike banda?»
Er det mer vanlig for «indie»-kids enn for «hip hop»-kids? Jeg har mine tvil. Jeg kan dog bare svare for meg selv; jeg liker (skiva til) Vampire Weekend, men kan ikke fordra (skivene til) Glasvegas eller Fleet Foxes. Det finnes ingenting iboende i noen mer eller mindre arbitrært sammensatt sjanger (og «indie» er omtrent så løst det kan bli) som sier at jeg finner de verdiene jeg setter pris på i musikk. Jeg vet det er flere som mener slik.
(Lite sidespor: (amer-)indien på 80-tallet var minst like allsidig som dagens. Mange av artistene hadde riktignok felles røtter og inspirasjon i punk, post-punk, psychedelia, VU og Neil Young-aktig rock, men det de hadde mest felles var produksjons- og levevilkår da de – ufrivillig og frivillig – ble stående utenfor de store selskapene, som hadde fått panikk/blod på tann med nye produksjonsmetoder og promotering, bl.a. igjennom MTV men også oppkjøpt radiotid. Da noen av disse endelig fikk innpass ble begrepet «indie» fporsøkt definert utifra et sett med estetske trekk, veldig lite dekkende sådan).
Nå har mange «indie»-fans allikevel en del skyld i at de har blitt en yndet skyteskive, all den tid de ofte prediker at musikken de liker i utgangspunktet har høyere verdi utifra produksjonsmetoder, distribusjon osv. (rockisme, mao., og ikke typisk for «indie»).
Allikvel blir denne debatten lite fruktbar. Folk står i hver sin skyttergrav og kaster insults på hverandre med fordommer mot den andres part og dens preferanser. Ihle har sine forenklede og forhastede konklusjoner om «indie», lik som Wold drar overilte konklusjoner over rap (og for den saks skyld, «indie» han med). Nei, sjangeroppheng har lite fruktbart med seg, gitt.
«er det mer vanlig for «indie»-kids enn «hip hop»-kids» å like samme type musikk? nei, men det har jeg da heller aldri påstått. man vil vel gjerne kalle hip hop en sjanger, ikke sant? enda det finnes en temmelig stor variasjon innafor sjangeren (old school, new school, gangsterrap, dirty south, g-funk, east coast, west coast etc) og det å like hip hop ikke er ensbetydende med å like ALT, så kaller man alt for hip hop (med variasjoner).
og sånn er det vel gjerne med denna indien også.
vil lett kalle meg selv indiekid (kan man være kid når man er 23? jatakkgjerne), men det er ingen garanti for at jeg liker all musikk som stemples som indie, det er bare litt mer sannsynlig at jeg kommer til å like det enn … death metal, for eksempel 😛
og sånn går nu dagan.
ps. Fleet Foxes(L)
[…] Indie ble forøvrig også tatt opp i sistnevntes tv-program Trygdekontoret nylig, og Wold ble intervjuet i Klassekampen om sitt essay. Forfatter og journalist Øyvind Holen tok dessuten tak i indie-debatten på sin blogg. […]