Tommy Tee anno 1998

Blir Tommy Tee syk, er det bare en ting å gjøre: Han må kobles til miksebordet sitt for intravenøs overføring av rytmer og rapping. Mannen er norsk hiphop personlig.

Slik var det i 1988 og 1998, og slik er det i 2009. Dette intervjuet ble gjort i 1998, da Tommy hadde stor suksess med soloalbum og hiten «Takin’ Ova». I år lover han den etterlengtede solooppfølgeren Studio Time, Tee Productions-samleplate og plater med Son of Light, Loudmouf Choir og samarbeid med Mira Craig.
____________________________

Først når jeg spør 26-åringen om det finnes bra hiphop i Norge han ikke har vært med på å lage, må han virkelig tenke seg om. Som produsent for Warlocks og N-Light-N (Son of Light) er det blitt fem Spellemann-nominasjoner på Tommy. Nå vrir han seg i stolen, tygger på ordene:

– Mye skjer i Norge. Det er flere ålreite demogrupper, men alle stresser for mye med å gi ut plate. Jeg prøver å bremse gruppene, for eksempel bremset jeg N-Light-N i over tre år for at plata hans skulle bli best mulig.

Skråsikker
I Osterhaus gate ligger studioet til Tee Productions, nesten like utilgjengelig som gullreservene i Fort Knox. Forbi en låst port, en ødslig gårdsplass og en treg heis er Tommys andre hjem. Her arbeider han nå med Helén Eriksens andre plate og sin egen soloplate.

– Her jobber jeg fra klokka 1200 og utover natta.

Men Tommy trenger ikke beskyttelse for å uttale seg skråsikkert om manglende kvalitet hos hiphopgrupper som Representin’ 2000 (ikke klare for skiva), Darkside Of The Force (ikke bra nok til å rappe) og Oslo Fluid. Og han synes han har rett til å mene noe om musikkformen som har vært livet hans siden den kom til Norge i 1984.

Men Tommys multirolle som hiphop-rikssynser, platemogul, radiopersonlighet, produsent, remikser og utgiver av hiphopbladet Fat Cap irriterer flere.

– Mange vil vel beskrive deg som en god, gammeldags småkonge?

– Kanskje, men det er da heller ikke så mange som har holdt på så lenge som meg med rap-musikk.

Det finnes to bilder av Tommy Tee: Som beregnende mesterhjerne med behov for å styre alt som skjer innen hiphop, og som motarbeider konkurrentene med alle midler. Det andre bildet er av mannen som brenner for hiphop over alt på jord, og naturlig nok er skeptisk til alle som prøver å hive seg på trenden eller vanne ut kvaliteten med dårlig arbeid.

Bremser
Tommy kan virke arrogant, men setter i høyeste grad bremsene på seg selv også. Han rappet tidlig sammen med Ole «DJ Abstract» Løstegaard på Ice Cube-konsert i Oslo. Men på plate våget han seg ikke på kunsten før han ble «lurt» til det i studio klokka fem om morgenen; på fjorårets «After Dark Wallhitters» med Warlocks.

Og selv om han debuterte med produksjon for SnikkSnakk allerede i 1989, kommer soloplata først ut i år.

– Plata skal bli internasjonal, men jeg rapper bare på fire-fem spor. Jeg klarer ikke å bære en hel plate, det innser jeg.

Tommy Flåten ble født for 26 år siden, og vokste opp på Storo. Storo kaller han for et ikke-sted mellom Sandaker, Grefsen og Torshov, og fikk sin hyllest av Tommy, og gutta som skulle bli A-Team, i «Big O Bridge».

– Jeg var 12 år og fløy rundt og lagde faenskap som 12-åringer flest. Men da hiphop kom til Norge fant jeg ikke bare musikk som passet for meg, det var en helhetlig greie. Tenk deg at flere unger faktisk ble interessert i dans og kunst, eller graffiti.

Filmen Beat Street var viktig; Tommys generasjons svar på The Blackboard Jungle. Men istedeb for «rockeopptøyene» på 1950-tallet fant Oslo-ungdom tonen med breakdance, graffiti, scratching og rapping.

Feit
– Det var dansinga som var viktigst i starten, før graffiti tok over. Men til slutt vant musikken. I dag blir jeg bare feitere og feitere, og danser høyst fem ganger i året. Graffiti blir det også lite tid til, selv om jeg oftere og oftere får lyst til å lage en skikkelig piece.

Men der hiphop for de fleste bare var en motebølge i 1984, holdt Tommy seg trofast til kulturen. Allerede fra 1986 beskriver han det som et helvete for ham og den lille håndfullen hiphopere som var igjen på Storo. Men hiphop ble igjen mote, både for popsultne fjortiser og politiske Blitzere, som tidligere skjelte ut Tommy og gjengen som drittunger.

– Det som irriterer mest er alle de som plutselig nå hevder de har peiling og meninger om hiphop, mens de i virkeligheten bare kaster seg på en popularitetsbølge. Jeg har ikke peiling på annen musikk, men hiphop kan jeg.

Opprinnelig publisert i Osloposten i 1998.