Kategorier
Hiphop Intervjuer Musikk

Tommy Tee anno 1998

Blir Tommy Tee syk, er det bare en ting å gjøre: Han må kobles til miksebordet sitt for intravenøs overføring av rytmer og rapping. Mannen er norsk hiphop personlig.

Slik var det i 1988 og 1998, og slik er det i 2009. Dette intervjuet ble gjort i 1998, da Tommy hadde stor suksess med soloalbum og hiten «Takin’ Ova». I år lover han den etterlengtede solooppfølgeren Studio Time, Tee Productions-samleplate og plater med Son of Light, Loudmouf Choir og samarbeid med Mira Craig.
____________________________

Først når jeg spør 26-åringen om det finnes bra hiphop i Norge han ikke har vært med på å lage, må han virkelig tenke seg om. Som produsent for Warlocks og N-Light-N (Son of Light) er det blitt fem Spellemann-nominasjoner på Tommy. Nå vrir han seg i stolen, tygger på ordene:

– Mye skjer i Norge. Det er flere ålreite demogrupper, men alle stresser for mye med å gi ut plate. Jeg prøver å bremse gruppene, for eksempel bremset jeg N-Light-N i over tre år for at plata hans skulle bli best mulig.

Skråsikker
I Osterhaus gate ligger studioet til Tee Productions, nesten like utilgjengelig som gullreservene i Fort Knox. Forbi en låst port, en ødslig gårdsplass og en treg heis er Tommys andre hjem. Her arbeider han nå med Helén Eriksens andre plate og sin egen soloplate.

– Her jobber jeg fra klokka 1200 og utover natta.

Men Tommy trenger ikke beskyttelse for å uttale seg skråsikkert om manglende kvalitet hos hiphopgrupper som Representin’ 2000 (ikke klare for skiva), Darkside Of The Force (ikke bra nok til å rappe) og Oslo Fluid. Og han synes han har rett til å mene noe om musikkformen som har vært livet hans siden den kom til Norge i 1984.

Men Tommys multirolle som hiphop-rikssynser, platemogul, radiopersonlighet, produsent, remikser og utgiver av hiphopbladet Fat Cap irriterer flere.

– Mange vil vel beskrive deg som en god, gammeldags småkonge?

– Kanskje, men det er da heller ikke så mange som har holdt på så lenge som meg med rap-musikk.

Det finnes to bilder av Tommy Tee: Som beregnende mesterhjerne med behov for å styre alt som skjer innen hiphop, og som motarbeider konkurrentene med alle midler. Det andre bildet er av mannen som brenner for hiphop over alt på jord, og naturlig nok er skeptisk til alle som prøver å hive seg på trenden eller vanne ut kvaliteten med dårlig arbeid.

tommyteer-301279-1152387127

Bremser
Tommy kan virke arrogant, men setter i høyeste grad bremsene på seg selv også. Han rappet tidlig sammen med Ole «DJ Abstract» Løstegaard på Ice Cube-konsert i Oslo. Men på plate våget han seg ikke på kunsten før han ble «lurt» til det i studio klokka fem om morgenen; på fjorårets «After Dark Wallhitters» med Warlocks.

Og selv om han debuterte med produksjon for SnikkSnakk allerede i 1989, kommer soloplata først ut i år.

– Plata skal bli internasjonal, men jeg rapper bare på fire-fem spor. Jeg klarer ikke å bære en hel plate, det innser jeg.

Tommy Flåten ble født for 26 år siden, og vokste opp på Storo. Storo kaller han for et ikke-sted mellom Sandaker, Grefsen og Torshov, og fikk sin hyllest av Tommy, og gutta som skulle bli A-Team, i «Big O Bridge».

– Jeg var 12 år og fløy rundt og lagde faenskap som 12-åringer flest. Men da hiphop kom til Norge fant jeg ikke bare musikk som passet for meg, det var en helhetlig greie. Tenk deg at flere unger faktisk ble interessert i dans og kunst, eller graffiti.

Filmen Beat Street var viktig; Tommys generasjons svar på The Blackboard Jungle. Men istedeb for «rockeopptøyene» på 1950-tallet fant Oslo-ungdom tonen med breakdance, graffiti, scratching og rapping.

Feit
– Det var dansinga som var viktigst i starten, før graffiti tok over. Men til slutt vant musikken. I dag blir jeg bare feitere og feitere, og danser høyst fem ganger i året. Graffiti blir det også lite tid til, selv om jeg oftere og oftere får lyst til å lage en skikkelig piece.

Men der hiphop for de fleste bare var en motebølge i 1984, holdt Tommy seg trofast til kulturen. Allerede fra 1986 beskriver han det som et helvete for ham og den lille håndfullen hiphopere som var igjen på Storo. Men hiphop ble igjen mote, både for popsultne fjortiser og politiske Blitzere, som tidligere skjelte ut Tommy og gjengen som drittunger.

– Det som irriterer mest er alle de som plutselig nå hevder de har peiling og meninger om hiphop, mens de i virkeligheten bare kaster seg på en popularitetsbølge. Jeg har ikke peiling på annen musikk, men hiphop kan jeg.

Opprinnelig publisert i Osloposten i 1998.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

28 svar på “Tommy Tee anno 1998”

Fet artikkel, og artig å lese hva The Man mente for ti år siden.
Men… det er en annen produsent som kan måle seg. Ikke i produktivitet og fame, selvfølgelig, men White Shadow har gjort store ting og har holdt på utrolig lenge. se http://www.myspace.com/whiteshadowofnorway

Ellers har hip-hop-Norge blitt litt bedre de siste 10 åra. Ikke veldig, men litt.
Nye up & coming produsenter som Nastykutt (http://www.myspace.com/nastykutt) og Soul Theory (http://www.myspace.com/granbergmafia) kommer forhåpentligvis til å bli bedre og bedre.
Ræppere er det verre med…

Glemte forresten å få med VGs beskrivelse av Tommy anno 2009:

«Flåten ser ikke ut som en typisk hiphop-stjerne der han står i akkurat passe trange olabukser med genser, skjerf og jakke i konservative gråtoner. Men denne mannen var med i en såkalt hiphop-krig på 90-tallet.»

Ikke bare gråtoner, altså, men konservative gråtoner. Og deretter en imponerende lite elegant overgang til milliondollarspørsmålet:

«Er hip hopen død?»

PS! Skal forresten legge ut intervjuet mitt med White Shadow om ikke så lenge, så følg med.

Svar

«- Det som irriterer mest er alle de som plutselig nå hevder de har peiling og meninger om hiphop, mens de i virkeligheten bare kaster seg på en popularitetsbølge.»

Dette gjelds jo i stor grad enda blandt landets musikkjournalister, men det var jo faktisk enda værre da. Jeg blei minna på et grellt eksempel som er tatt med på den nye mixteipen til Fremmed Rase, da Nazneen Khan på ekstremt arrogant vis avviste «dialektrap». De er helt sinnsyke de tinga hu får seg til å si. Du skal høre teipen, altså. Det er så det er en fryd å leve i 2009, nesten

Men hypen er borte da. Jeg savner jo den litt. Ihvertfall at vi fyllte Rockefeller annenhver uke med norskspråklig rap en periode.

Ellers så står stilen til Tommy for meg fortsatt som ganske orto-hiphop, men det er kanskje bare meg?

En ting til; hva er the blackboard jungle?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..