Postgirobygget: Operasjon skyskraper

Okei, Aftenposten har flytta tilbake i Akersgata, men hvorfor snakker ingen om hvem som flytter inn i Posthuset, som i 2000 skifta navn fra Postgirobygget for å unngå assosiasjoner med bandet med samme navn?

Ja, hva skjer egentlig med Aftenpostens gamle lokaler?

Mens vi venter på svar kan du lese denne 2003-saken om høyhuset, skrevet i forkant av Aftenpostens innflytting. Da fryktet man fallende utleiemarked i høyhus på grunn av 11. september 2001.

FOTO: KJETIL REE/WIKIMEDIA COMMONS

Det er delt i to og blitt 22 meter høyere, og nå står Postgirobygget frem som en av Oslos mest attraktive kontorbygninger. Men Oslos flotteste utsikt får du fortsatt ikke nyte.

– Det er beklagelig at det ikke er en offentlig utsiktsplass på toppen, mener Ulf Grønvold, direktør i Norsk Arkitekturmuseum.

112 meter over gaten: Du svetter i badstuen mens du studerer panoramautsikten over gravemaskinene som er i ferd med å bygge Oslos nye opera i Bjørvika. Når du etterpå løper ut på takterrassen for å kjøle deg ned, skal du ha mye viljestyrke for ikke å gjøre som Leonardo DiCaprio i Titanic: Å brøle ”I’m king of the world” ut over byen langt der nede.

Nå var dette neppe drivkraften da Entra Eiendom kjøpte BG14, best kjent som Postgirobygget, for 530 millioner kroner av Posten. Men muligheten for å gjøre nettopp dette når den nye badstuen på toppen står ferdig var neppe noe minus.

– Dette er byens mest fornemme badstue, med verdens mest fantastiske panoramautsikt. Vi prøvde å få til en dør rett ut til takterrassen, men det ble litt for mye for eierne, sier Tormod Raen.

Han er arkitekt i HRTB A/S, firmaet som har hatt ansvaret for ansiktsløftningen av et av Norges mest utskjelte bygg, et arbeid som nå sluttføres. Badstuen på toppen er ikke synlig for mannen i gata, men det er ”slissen” som effektivt kapper bygget i to, det nye inngangspartiet i Biskop Gunnerus’ gate og de nye etasjene på toppen. Tanken var å få Postgirobygget til å se ut som to separate tårn med forskjellig høyde, som står tett i tett.

– Utgangspunktet var en åpen arkitektkonkurranse våren 2000 der hensikten var å gjøre bygget om til en moderne arbeidsplass for Posten. Vår idé var en blanding av fornyelse og bevaring, sier prosjektansvarlig Ketil Moe i HRTB.

I et intensjonsskriv om arbeidet skriver Moe om utfordringene: ”Husets hovedproblem er formen. Det er for lite til å være stort, og for stort til å være lite”. HRTB mente Postgirobygget suger til seg lys som et svart hull, at de mange utkjøringene på gateplan skapte brutale omgivelser og at husets unormalt brede form på 26 meter krevde åpne og ukonvensjonelle arbeidsplasser.

FOTO: BJØRN ERIK PEDERSEN/WIKIMEDIA COMMONS

Postgirobygget sto ferdig i 1975, arkitekturvernets internasjonale år, men ble ”et synonym for arroganse og brutalitet i byens utvikling” som Moe skriver i intensjonsskrivet. Sammen med Telenors nye lokaler på Fornebu kan Postgirobygget 2003 raskt bli et symbol for det åpne kontorlandskap. Lokalene i huset ble raskt revet vekk; med Posten, Aftenposten, Verdipapirsentralen, Econ og reklamebyrået Leo Burnett blant leietagerne.

Mens 20 prosent av Oslos næringsbygg står tomme er det bare 800 av de til sammen 90 000 kvadratmetrene i Postgirobygget som ikke er utleid. Selv Postens ledelse flytter inn. Inne i bygget vil kunst som Lotte Konow Lunds pleksiglasstaver kaste regnbuelys over små kafeer, møterom med utsikt, ”tenkerom” med tette vegger og små arbeidsstasjoner. En av kongstankene er å plassere de lukkede kontorene et stykke bak fasaden, slik at alle kan få glede av utsikten. Og for en utsikt!

Vi har sammen med HRTB-arkitektene tatt heisen opp til den nye toppen på BG14, som kan bli hetende Posthuset, Aftenposten-bygget eller fortsatt Postgirobygget. Med en heishastighet på 4,5 meter i sekundet er øret fullt av dotter og du har begynt å vente på trillevognen med lett lunsj og kaffe da du når toppen, og du må opp i et fly for å få en bedre utsikt over Oslo. SAS-hotellet ved siden av ser ut som ungdomsklubben Riverside på Grønland, og du har full oversikt over hele byen. Men badstuen og den store takterrassen blir forbeholdt de få; selv ikke arbeidstagerne i bygget vil få muligheten til å ta sine daglige røykepauser høyt hevet over resten av byen.

– Det å komme opp på toppen var en idé, og i utgangspunktet var tanken å bygge et serveringssted her oppe. Men det krevde langt flere og større rømningsveier, og det ble derfor bortprioritert, sier Moe.

Noe Ulf Grønvold, direktør i Norsk Arkitekturmuseum, synes er svært synd. Her hadde Postgirobygget en mulighet til å gi noe tilbake til byen, etter at vi har vært nødt til å se på det i snart 30 år.

– Der er beklagelig at det ikke er funnet plass til en offentlig utsiktsplass på toppen av bygget. Du lærer mye om Oslo ved å være på toppen av Postgirobygget, selv om det aller fineste er å være i den øverste kontoretasjen. På toppen kan du ikke bevege deg helt ut mot kanten, men i øverste etasje kan du gå helt ut mot glassvinduene og titte ut over hele byen, sier Grønvold.

Nå er det byggherren, Entra Eiendom, som blir sittende på toppen av bygget – som Grønvold betegner som en skivebygning.

– Sammenligner du med skyskrapere som Empire State Building har den type skyskrapere stort sett kvadratisk grunnplan. De blir mer som et rent tårn mens Postgirobygget er mer som en langstrakt kasse kombinert med en lavere del – dette er en måte å komponere bygninger på som ble mye brukt i etterkrigstiden, som for eksempel Lever House i New York, sier Grønvold.

Oslo Postterminal og Postgirokontoret ble bygget i årene 1972-1976 for 252,6 millioner kroner, og med en totalkostnad på 357,2 millioner kroner. Arkitekter var Odd Borgrud Pedersen og Rolf Christian Krognes, som i årevis har vært nødt til å totale omfattende og langvarig kritikk av bygget. Mye ufortjent, synes Krognes.

– Daværende byplansjef Erik Rolfsen sa før byggingen ”jeg er ikke redd for ett høyt hus, bare det kommer flere”. Men Postgirobygget ble stående alene, og har hele tiden vært veldig stort i forhold til omgivelsene. Vår oppfatning var at det den gang ikke var noe galt i å bygge et høyhus nede i byen, men langt verre å gjøre det i høyden, sier Krognes.

Arkitekten forteller videre at Postgirobygget var et bygg som krevde flere uvante praktiske løsninger, først og fremst fordi postgiroarbeidet krevde store arealer. Allerede i 1976 behandlet huset 7,3 millioner postpakker. Derfor ble høyhuset bygget uvanlig bredt.

– Et hus som ble planlagt på slutten av 60-tallet ville ikke ha blitt bygget på samme måte i dag. Bygget fikk ikke den slankheten en kunne ønske seg, men ellers ser jeg veldig mange kvaliteter med det: En bra fasade og store åpne arealer med god takhøyde inne i bygget. På den tiden var det ”in” med store kontorlandskap, og en hadde den oppfatning av at en burde ha tre meter under taket for at det skulle fungere. Og det har jo vist seg at lokalene fortsatt er helt utmerkede arbeidsplasser, sier Krognes.

HRTBs opprinnelige plan var å bryte opp etasjene i seksjoner på tre og tre etasjer, for å dekke etterspørselen etter store kontorarealer i Oslo sentrum. Frykten for et fallende utleiemarked etter 11. september gjorde at disse seksjonene ble begrenset til to, men samtidig har ”slissen” som deler bygget visuelt i to ført til at hjørnene blir flere, kontorlokalene mer dynamiske og at lyset slipper til. Det synes i alle fall HRTB, men akkurat dette grepet er Krognes mindre begeistret for.

– Jeg har ikke satt meg ned og furtet for at noen ”ødelegger” huset, men ser det som naturlig at et nesten 30 år gammelt bygg går gjennom endringer. Men jeg er ikke så glad for at de har splittet huset i to. Dette har delt bygget opp i to kvadratiske klosser, som fortsatt er like ruvende og skygger like mye for de som bor bak.

Nå venter HRTB på folkets dom, og selskapet er forberedt på ny debatt. ”En vandrehistorie forteller at han som prosjekterte fasadene da bygget ble reist på 70 tallet dro til Afrika og ble der. Hvem vet hva som skjer med oss. Afrika er vel ikke det verste”, skriver prosjektansvarlig Moe i sitt intensjonsskriv om bygget. Og om HRTB-arkitektene ikke må flykte til Timbuktu som en annen Donald Duck, så er de forberedt på at Postgirobygget fortsatt vil forarge.

FOTO: WILHEM JOYS ANDERSEN/WIKIMEDIA COMMONS

”To kladder av noen kuber slapt klint oppå to halvhjertede lissom-tårn”, lyder Morten Krogstads brutale dom over Postgirobyggets ansiktsløftning i leserinnlegget ”Postgirobygget – fortsatt et misfoster” i Aftenposten. ”Ikke en gang Stalin i bakrus ville funnet på å bygge Postgirobygget”, lød dommen over Postgirobygget fra en av Oslos fremste bykjennere, Erik Oluf Melvold, overfor Aftenposten i 1997. Han mener HRTB har vist få tegn på å komme seg ut av denne arkitektoniske bakrusen.

– Jeg tror det var Jan Erik Vold som karakteriserte Postgirobygget som et termometer i byens rumpe, og det bør fortsatt stå der er som et evig gremme- og grøssehus med avskrekkende funksjon. Men å legge på tre-fire etasjer som en nå har gjort!? Jeg begriper ikke hvor de folkevalgte har vært.

Melvold trekker linjene helt tilbake til Middelalderen for å forklare trangen for å bygge tett og høyt i sentrum.

– Populære bytomter blir bestandig benyttet, og da bygges det ofte veldig tett. Allerede i Middelalderbyen i Oslo ble det bygget tett, da med hus i både to og tre etasjer. Det som overrasket meg var hvor lite debatt det var da Postgirobygget ble vedtatt bygget. Den gang var Bygningsrådet innstillende organ, og bare SFs Roar Wiik og Høyres Bjørn Bjørnseth stemte mot byggingen av rådets ni medlemmer, sier Melvold.

Arkitekturmuseets Grønvold er langt fra like streng som Melvold i dommen over Postgirobygget.

– Vi har sett ganske store inngrep på bygninger før, men her har det ikke ligget noen antikvariske hemninger bak. Derfor er flere av endringene økonomisk motivert, som påbygningen av etasjer og at en har valgt å beholde fasaden. Ved å dele bygget i to på har vi fått et bygg som visuelt minner mer om SAS-hotellet på Holbergs plass, og ved å lage disse store midtrommene over to og tre etasjer har en innført moderne kontorprinsipper, noe arkitektene har lykkes godt med. Jeg kunne ønsket at fasaden hadde blitt fornyet, for bygget ser fortsatt brunt og tungt ut. Men det er utvilsomt en ansiktsløftning, synes Grønvold.

Kritikken mot fasaden er også en stadig tilbakevendende og irriterende hodepine for arkitekt Krognes.

– Folk har snakket nedsettende om fasaden i 25-30, mens den rent teknisk er glimrende. Aftenposten har vært ivrigst til å slenge skit, og kritikken har vært kokt på den samme suppa. En har for eksempel kritisert blikkplatene i fasaden, når det faktisk er aluminium.

– Da må det jo være morsomt at Aftenposten i sommer flytter inn i Postgirobygget?

– Ja, de har gjort det de kunne for å slakte bygget, men nå flytter de altså inn. Det er jo morsomt, ler Krognes.

Fakta – Postgirobygget (anno 2003)

* BG14, populært kalt Postgirobygget, ble påbegynt i 1972 sammen med Oslo Postterminal, og sto ferdig i 1975.

* Var opprinnelig 20 etasjer høyt, inkludert to kjelleretasjer. 88 meter høyt, 26 meter bredt og 68 meter langt. Arbeidsplass for over 4000 ansatte.

* Kjøpt av Entra eiendom for 530 millioner kroner, etter at kjøpesummen opprinnelig ble anslått til 1,5 milliarder kroner.

* Ombygget for 300 millioner kroner etter at arkitektfirmaet HRTB vant en åpen konkurranse om bygget med utkastet Forandring. Er nå 110 meter høyt.