En øl-odyssé

Boka Three Sheets to the Wind viser hvordan en hjemmekjær engelskmann lærer verden å kjenne gjennom bunnen av et ølglass.

 

Pete Brown trodde han kunne øl, han hadde jo skrevet bestselgeren Man Walks into a Pub, om den engelske pubkulturen. Men den hjemmekjære og lite eventyrlystne øljournalisten er totalt uvitende om ølkulturene i det store utland, og hans gryende nysgjerrighet sender ham dermed ut på tidenes pub-til-pub-runde, fra London til Spania, Irland, Danmark, Sverige, Japan, Tsjekkia, Tyskland, Australia, Kina, USA og hjem igjen. Han vender tilbake flere kilo tyngre og mange pund lettere, med en solid fylleangst og et dystert syn på den hjemlige drikkekulturen som bonus.

 

Siste stopp før dritings

Der pubene i hjembyen Barnsley overbyr hverandre i billig børst, tilbud som vodkacocktailene «Hulk» og «Cut the Bull», hvis oppdrag er å få kundene fortest mulig dritings, finner han i utlandet ord og uttrykk han ikke en gang klarer å oversette til engelsk. Irlands «craic», Spanias «la chispa», Tysklands «gemutlichkeit» og Danmarks mer diskutable «hygge» beskriver, ifølge Brown, det magiske stadiet der du har drukket nok til at du løsner på snippen og føler deg mer livlig, men før du mister kontrollen. I England er de nærmeste begrepene «merry» og «tipsy», som begge har en negativ feminin klang i seg, eventuelt «a bit pissed», noe som bare antyder at dette er siste stoppested før stasjonen Dritings. Det er neppe tilfeldig at 20 prosent av helgekriminaliteten i Praha, hovedstaden i ølnasjon nummer én, skyldes fulle briter.

Tanken bak Browns øljournalistikk er intet akademisk felttog for ølens kvaliteter kontra vin, selv om han argumenterer overbevisende for at øl passer langt bedre til ost enn vin, dersom du bare velger riktig type. Innfallsporten hans er mer amatørsosiologisk, for han mener at øl er den mest sosiale drikken. Den er mindre pretensiøs og formell og mer demokratisk enn vin, som assosieres sterkere med kjennere, måltider og parforhold. Sprit er sterkere forbundet med kunsten å drikke seg full eller en enda sterkere feinschmeckerkultur. «Hver gang noen spør om jeg har lyst på en øl, føles det som en oppsiktsvekkende god idé, en som aldri mister sin glød som et originalt, oppfinnsomt og spennende konsept,» skriver han, og viser hvordan øldrikking fungerer som en sikkerhetsventil, sosialt lim og globalt fellesskap som knytter store deler av verdens befolkning sammen i form av en felles interesse. Dessverre tar Brown ikke turen til noe muslimsk land for å studere nærmere hvordan alkoholens funksjon er i for eksempel i liberale Malaysia eller konservative arabiske stater.

Retter opp ølmyter

Brown belønner leseren med finurlige observasjoner og anekdoter. I Australia hadde mangeårig statsminister Bob Hawke tidligere verdensrekorden for hurtigdrikking av øl, med to og en halv pint på elleve sekunder. I Nigeria er Guinness så populært som afrodisiak at det uoffisielle slagordet er «there’s a baby in every bottle», og når hver femte øl som selges i Nigeria er en Guinness, er drikken så populær at når irske turister forteller at merket er godt kjent i hjemlandet, blir de lokale både overrasket og glad over at afrikansk øl er så populært i Europa. De 5000 nigerianerne i Dublin anser da også den irske versjonen som en dårlig kopi, og importerer «originalen» hjemmefra.

Brown retter videre opp nasjonalistiske skjevheter og ølmyter, og unnskylder seg for britenes mangeårige Belgia-mobbing ved å lovprise belgiske øltradisjoner. Og der Spania og Portugal bare får halvannen av 240 sider i Roger Protz’ Complete Guide to World Beer, og den spanske halvøya ikke en gang er plassert på kartet i Michael Jacksons Beer Companion, påpeker Brown at forbruket av øl i Spania har økt fra to liter per snute i 1950 til 78 liter i 2003 – med 100.000 barer bare i Madrid.

 

Three Sheets to the Wind er en upretensiøs og åpen reiseskildring med ølglasset som kikkert, men den er ikke en spesielt velskrevet. I partier blir den pratsom og fylt med uinteressante digresjoner. Men klarer du å legge irritasjonen over mannens mange bablende selvfølgeligheter til side, skjuler det seg mange interessante observasjoner her.

Gourmet eller gammeldags

Brown påpeker at der det i Nord-Europa drikkes øl fra pint-, halvliters- og litersglass, foretrekker man i den mer macho søreuropeiske kulturen 0,2-litersglass. I England anses øl som gammeldags og ukult, mens det i Sør-Europa er nytt og trendy. Der Londons trendy klubber bare selger pils, på bekostning av «gammeldagse» sorter som ale og stout, er det de sistnevnte som er hetest blant New Yorks trendsettere. I engelsk presse finnes det ingen faste ølspalter, mens ølkultur anses som noe av det mest nyskapende og spennende innen amerikansk gourmetjournalistikk.

Den globale ølverden er overraskende kompleks og mangesidig, men Brown bekymrer seg over økende maktkonsentrasjon og ensretting. Belgias 120 bryggerier og 500 ølsorter er under sterkt press, fordi slik spesialistøl ikke har infrastrukturen til å konkurrere i den globaliserte verdensøkonomien, og markedets giganter kjøper opp de mest interessante ølmerkene og legger ned lite effektive bryggerier.

I USA finnes det 3400 ølsorter, men i butikker og på barer får man som regel bare enkle pilsner-imitasjoner fra gigantene Anheuser-Busch (Budweiser), Miller og Coors. De tre storselskapene har 80 prosent av markedet, som er verdt i underkant av 500 milliarder kroner (større enn musikk, filmer og mobiltelefoner), og 95 prosent av dette består av pilsvarianter. Mangfoldet er der, men trues av gigantenes ekspandering og manglende ølkunnskap hos forbrukerne. Så neste gang du går på pub, husk at «en øl» ikke holder som bestilling.

PETE BROWN
Three Sheets to the Wind: One Man’s Quest for the Meaning of Beer
Macmillan (2006)

Trykket i Ny Tid 9. februar 2007.