Øya: Ikke glem Thåström

Han var hovedmann i Ebba Grön og Imperiet, ble folkekjær Bellmann-fortolker og ga seg eksperimentstrangen i vold med industribandet Peace, Love & Pitbulls. Gå ikke glipp av Thåström på Øya i morgen.

Joakim Thåström spiller på Øyafestivalen i dag kl. 1605, og jeg kommer til å være der. Jeg har allerede sett gubben en gang før i sommer, på Arvika, og han er i fin form. For å pirre interessen ytterligere, legger jeg ut min anmeldelse av da Thåström blåste Kent av Youngstorget under Kalas-turneen i 2002.

Kent får ha oss unnskyldt: Gårsdagens Kalas-helt var en halvgammel svensk punkrocker ved navn Joakim Thåström.

Thåström
6/6
Kent
4/6
Kalas, Youngstorget
Publikum: 3000

Det var søndagskveld i Oslo. På Youngstorget sto flere småmugne Kent-flickor og kjærestepar og glodde mot scenen der heltene i Kent skulle spille senere på kvelden. Samtidig jublet et betraktelig eldre mindretall med på punkklassikere som «Mina tankar» og «Vad ska du bli». De fleste skulle se Kent i går, men det var Thåström som leverte den råeste konsertopplevelsen.

Kalas er en turnerende svensk festival som har underholdt broderfolket i flere år, i år med Kent, Thåström og The Hellacopters. I år tok hele spetakkelet en sving innom Youngstorget, og det må turneen gjerne gjøre neste år også. For selv om det både regnet, var litt glissent og stemningen generelt var litt søndagsslapp, ble det en fin minifestival midt i steinjungelen i Oslo.

Det startet lovende med Amulet og Surferosa, før The Hellacopters kjørte gjennom et heller grått og kjedelig eksempel på skandinavisk 90-talls flammerock. Men så ble det helt andre boller da veteranen Joakim Thåström entret scenen like før klokka 20.

Her i Norge er ikke Thåström det samme rockeikonet som hjemme i Sverige, og vi har ingen hjemlige norske rockere som når opp til samme status. La oss ta et eksempel: Prepple kunne vært i nærheten dersom han skrev de fleste låtene i Wannskrækk og DumDum Boys og så fortsatte karrieren med å synge Prøysen, spille ekstrem industrimetal med engelske tekster i flere år, og så vende tilbake til sine klassiske låtskrivertalenter.

Thåström har gjort alt dette: Han var hovedmann i Ebba Grön og Imperiet, ble folkekjær Bellmann-fortolker og ga seg eksperimentstrangen i vold med Peace, Love & Pitbulls. Men nå har han vendt tilbake til den mørke klassiske rocken han gjør så bra: Svenske tekster, mørk desperasjon og høy temperatur. Hans to siste album er fullt på høyden med det han gjorde i Imperiet og Ebba Grön, faktisk var det de nyeste låtene som satt aller best i går.

Konserten starter med mektige «Släpp aldri inn dom», og allerede da er storheten tydelig. Thåström ser kanskje ut som en uflidd utgave av Che Guevara, men han har fortsatt stemmen, sinnet og aggresjonen i god behold. «Ingen som jag lyssnar på har skrivit glad rockmusik», har mannen selv sagt, og det er på ingen måte sommertoner mannen spyr ut fra scenen. Ikke rart Kent-flickorna murrer litt der de står.

Men mon tro om noen Kent-fans gjør en ny oppdagelse denne kvelden? Thåström øser fra sin rike sangkatalog og fortsetter med Imperiets «Var e vargen», «Från himmlen sent» fra forrige soloalbum og ferske «Ungefär så här» i rask rekkefølge. Ebba Grön-låter blir det også tid til, nevnte «Mina tankar» og «Vad ska du bli» leveres i flerrende støyversjoner som høres flere hakk tøffere ut enn originalene. «Det er ni som er konstiga, det er jag som er normal», freser svensken. Hurra!

Kent på sin side blir da også vel normale, streite og tamme i sammenligning, selv om Joakim Berg og kompani var i fint slag. Lyden var ti ganger bedre enn det ynkelige volumet svenskene fikk på Quart, og dermed kom bandets stadionkvaliteter tydeligere fram. Kent er blitt så proffe og har så mange gode låter at det er nesten umulig for dem å gjøre en dårlig konsert. Men akkurat i går bleknet de i skyggen av utladningen til gamlefar Thåström.