Lørdag 3. desember kom den sjokkerende nyheten om at Vågard Unstad var død, bare 36 år gammel. Jeg skrev følgende spontane ord om hans musikalske betydning, som en tredel av bergensgruppa A-laget.
Det første som ramla ned i skallen min da jeg fikk høre nyheten, var en diskusjon med Vågard fra noen år tilbake, jeg tipper det må ha vært kort etter at David Bowies død i 2016.
Vågard var nemlig småirritert på alle hyllestene av døde rockestjerner som kom seilende mot oss i både gamle og nye medier, en stri strøm av folk som sørget over verdensstjerner som tross alt hadde fått leve lange liv før de forlot denne jammerdal.
Selv hadde han gjennom oppveksten blitt godt vant med å miste sine egne musikalske helter så altfor tidlig, rappere som brått – og ofte voldelig – ble revet bort i sin beste alder, og som ofte ikke var mye eldre enn ham selv, med årene også en god del yngre.
Hva gjorde det med ham, ja oss, lurte han på, at vi rett og slett var vant til at våre musikalske helter døde i så altfor ung alder.
Nå er Vågard tragisk nok blitt en av disse selv, han som med sine mixtapes med A-laget ble en av mine musikalske helter, og som bidro sterkt til at jeg gjenfant gløden for norsk hiphop etter en overdose i arbeidet med Hiphop-hoder.
Det var selvsagt at A-laget skulle få sitt eget kapittel i oppfølgeren, ja, det hadde neppe blitt noen oppfølger uten Nokke feita 1 og 2.
Her er lite utdrag fra det jeg skreiv:
A-laget etablerte gullstandarden for bergenske hiphopgrupper: «En som er tidig, en som er flink og en som er fet». Kjuagutten Vågard sto for de drøyeste linjene, Store P var allerede i 2006 en het kandidat til tittelen «Norges beste rapper», mens Girson bare hadde den feteste stilen.
Vågard Verbal fra Sandviken gikk fra buekorpset Mathismarkens Bataljon til å bli en av de mest breiale kisene på Hip-hop.no. Girson fikk øynene opp for ham da de delte scene på en hiphopfestival på Arenum messesenter i februar 2003, og selv om «the lyrical menace» fra Sandviken verken hadde like kule klær eller like mange damer i armkroken som Girson, skrev han gode tekster i bøttevis. Vågard Verbals sololåt «Bli skev» (2004) ble lasta ned 15.000 ganger.
Etter «Bli skev» kunne ikke Vågard lenger gå på gata uten at folk stoppet ham, og A-laget klarte nå kunsttykket å lage en bergensk vri på gangstarap: mer jordnær og selvironisk, uten skytevåpen og brå død, men fortsatt med rike doser sex, dop og vold.
– Gangstarap er den tøffe mannens måte å være sårbar og ærlig på, mente Vågard.
Han fortalte også at musikken deres ble påvirket av å vokse opp i en by som var mørkere, mer brutal og betonggrå enn dagens rene og gentrifiserte Bergen. Han vokste opp med alenemor i en belastet bydel med mange sosialklienter.
– Vi er velsignet med noe som egentlig ikke er en velsignelse, nemlig en bakgrunn som passer godt i musikken vår. For dagens kids kan noen av tekstene våre høres voldsomme ut, men det var slik vi vokste opp. Alle bygårdene i Sandviken har gått fra å være grå til rosa.
I 2018 var Vågard full av optimisme overfor den bergenske popkulturens framtid.
– Jeg synes det er jævla fett at det kommer så mye rap fra Bergen, og jeg er glad for at Gabrielle lager pop på bergensk. Da jeg arrangerte 12-årsdag for noen jenter i nabolaget, kunne alle danse, de hadde rytmesans. Det ga meg håp for framtiden.
Jeg ble også intervjuet av Bergens Tidende. Sakene til NRK, BT, 730.no, TV 2, VG, Ballade.no og Nettavisen kan også leses.
Dette sa jeg til BT:
– Vågard vil stå igjen som en av 2000-tallets store kulturpersonligheter fra Bergen både på og bak scenen. Han hadde en nøkkelrolle i norsk hiphop, både i utelivet og kulturlivet generelt sett. Det brede lag fikk kanskje ikke helt med seg hvor viktig han var, men på sikt vil de nok innse at han fortjener en gate eller plass oppkalt etter seg.
Holen forteller at A-lagets første mixtape var en viktig grunn for at han selv ikke mistet interessen for norsk hiphop.
– De slo gjennom i andre halvdel av 2000-årene, de desperate popårene i norsk hiphop. Cd-salget hadde stupt, og det største målet var å komme på radioen og ha singelhits. A-laget dreit i alt det, og viste at man fortsatt bare kunne gjøre som man ville.
– Vågard var ekstremt viktig for han nesten hele veien holdt platebransjen trygt på avstand og fordi han ikke ville flytte fra Bergen til Oslo. De viktigste sjelene er de som blir værende. Han spilte en viktig rolle for å vise Bergen at hiphop er kommet for å bli.
Han viser til hvordan gruppen lot seg inspirere av samtiden i USA, og lagde en norsk vri på den amerikanske hiphopen.
– A-laget var veldig tidlig ute med å skjønne at man måtte treffe fansen direkte, allerede før Youtube og Spotify. Man trengte ikke tenke på radio eller plateselskapene i Oslo. Hvis man lager noe bra, vil det uansett nå ut til de som elsker det. De dreit i bransjen rett og slett.
– Som det står i Nye hiphophoder var A-laget «Lars Vaulars uskikkelige, infantile lillebrødre». Og de gjorde norsk hiphop sexy, det var også en viktig ting. De rappet om sex, kjærlighet og damer – og de fikk fans. De tok det ut fra gutterommet og opp i dobbeltsengen. De rappet mer om sex enn grafitti, en blanding av kødd. seriøsitet og griseprat.
Øyvind Holen 