Ricochets’ vei mot stjernene

Trond Andreassen er tilbake med bandet Navigators og plata The Straight and Narrow. Jeg intervjuet Andreassen helt tilbake i 1998, på stampuben Sofies på Bislett, da Ricochets skulle delta i Zoom (som de også vant). Det første Ricochets-intervjuet? Vet ikke, men det kan ikke være langt unna.

Poetry og Ricochets plyndrer musikkhistorien og satser på platedebut. De er blant Oslos mest lovende band.

Begge deltar på konsertserien Zoom ’98, en presentasjon av flere band uten platekontrakt. Zoom foregår i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, og noen deltakere plukkes ut for å delta på en cd og englandsturné.

Klubb
Poetry består av saksofonist Richard Thomas, DJ Tony Anthun, vokalist/rapper Jon Poindexter og graffititegner Simen Våreid.

– Vi låner fra jazz, funk, drum’n’bass, triphop og breakbeat, men prøver å unngå sjangrenes satte rytmemønster. Freestyle og improvisasjon er det viktigste, forklarer Thomas.

Vokalist Poindexter sverger til freestyle, 80 prosent av vokalen hans er improvisert rap. Gruppa ønsker også å danne en motvekt til en stadig mer ansiktløs klubbmusikk.

– Vi gjemmer oss ikke bak maskiner. På konsert bruker vi flammeblåsere og kostymer, mens Simen tegner en «piece» underveis.

Poetry satser på å platedebutere i løpet av året, og er blant de første fruktene av eksperimenteringen på Blå og andre osloklubber. Du kan også ha opplevd Thomas og Anthun i andre forkledninger: Som Statement, Audio Amigos, Fighting Without Fighting, Black Science Labs eller Logic.

Rock
Gutta i Ricochets er mer mollstemt: De låner fra gammel country, soul, Hank Williams, Bo Diddley, tidlig rockabilly, gammel blues, garasjerock og smørsangere. Gruppa har bare spilt tre konserter, men har fått et solid liverykte.

– Vi er platesamlere hele gjengen, og liker best den dystre delen av musikkhistorien. Vi er mer soul enn rockeriff. Dersom musikkhistorien er en palett, har vi plukket frem bruntonene og jordfargene, forklarer gitarist Alex Kloster-Jensen.

I løpet av året debuterer gruppa med vinylsingelen Slowmo Suicide på Dead Cool Records.

– En vinylplate er nesten som en medalje, og nærmest et ikon for troverdig musikk. Dessuten er det ingen av oss som eier cd-spiller, ler vokalist Trond Andreassen.

2010-kommentar: Vi vet hva som skjedde med Ricochets, men hvor ble det av Poetry? Jon Poindexter dukket opp som skuespiller i Hotel Cæsar, mens Tony Anthun og Richard Thomas viet seg til drum’n’bass under navnet Future Prophecies. Les forresten også dette rykende ferske intervjuet med Trond Andreassen på Groove.no.

Bonus 1: Anmeldelse av Ricochets’ debutsingle

Ricochets
Devil Inside 7»
Dead Cool Records 1998
4/6

Etter flere herlig rølpete og drivende konserter platedebuterer omsider Ricochets med en sjutommer på Dead Cool Records. Dessverre trekkes de tøffe konsertfavorittene «Devil Inside» og «Don’t Bring Me Down» (coverversjon av Electric Light Orchestra) ned av ekstremt grøtete lyd.

Kvartetten spiller en energisk miks av punk, country, rockabilly og garasjerock, med feit bass, skurrende gitar, hes rock’n’roll-vokal og trommer som dundrer avgårde som en løpsk hest over prærien. Disse to innspillingene stammer helt tilbake fra januar 1998, men selv om de høres ut som de er spilt inn i en skoeske, lukter det nærmest stiv whiskeyånde og sur røyk av sporene. Bare det å få en Electric Light Orchestra-sang til å høres ut som den ble spilt inn av unge og ville garasjerockere på 60-tallet er et pluss.

Får Ricochets tid og mulighet til seriøs studiotid kan resultatet bli uslåelig. Konserten under årets Øyafestival viste et band som kanskje brukt vel mye tid til festing i stedet for utvikling av nye ideer, så får vi håpe Ricochets får mulighet til å velge riktig retning i det veikrysset de nå befinner seg i.

Bonus 2: Anmeldelse av comebackplata The Ghost of Our Love:

Ricochets
The Ghost of Our Love
White Jazz Records/MNW 2003
4/6

Ricochets vender tilbake uten så mye nytt å by på.

Ricochets vant manges hjerter med energiske konserter og debutplaten Slo-Mo Suicide fra 2000, men plateselskapet MNW overdriver kraftig når det kaller dette ”det mest etterlengtede comeback i norsk rock noensinne” – en måned før Turboneger vender tilbake.

Men Ricochets ligger fortsatt langt foran hopen av norske garasjerockband med en sulten vokalist, rikt lydbilde, fengende låter og fete arrangementer. Når jeg allikevel ikke tar bølgen er det fordi Ricochets byr på lite nytt; her står assosiasjonene til den briljante 60-tallssamleren Nuggets i kø. The Human Beinz, The Third Bardo og The Chocolate Watchband er bare tre obskure garasjeband jeg må finne frem etter gjenhøret med Ricochets. Men nå oppfører jeg meg som en rockesnobb og får legge til at dette er et fint comeback – selv om det er for tradisjonelt til å sette hjertet mitt i brann.

Opprinnelig publisert i Osloposten og Bergens Tidende.