En oppfølger til gårsdagens minneskrift over Willy B, aktualisert ved åpningen av Rockheim i Trondheim tidligere denne måneden: I 2003 kjempet Willy B for å få rockehistorien samlet i et museum i Oslo.
ROCKHEIM
Norsk popmusikk er i bedre form enn noensinne, men pophistorien står i fare for å gå i glemmeboken. Nå håper initiativtagerne bak Institutt for norsk populærmusikk på gjennomslag i neste års statsbudsjett.
– Jeg er livredd for at mye blir glemt!
Willy B er mangeårig utforsker av de mer glemte sidene av nyere norsk kulturhistorie; kiosklitteratur, tegneserier og rock. Nå frykter han at norsk pophistorie er i ferd med å havne på søppeldynga.
Visste du for eksempel at før Jimmy Page revolusjonerte rocken med Led Zeppelin rakk han å spille på Abildsø ungdomsklubb i Oslo en aprildag i 1967 med The Yardbirds? Willy B vet det, og forteller det under seminarprogrammet ”Kulturarven som forsvinner” under Bylarm i Trondheim sist helg. Han knipser, stereoanlegget starter og tonene fra The Yardbirds får gråhårede menn til å rykke til, smile bredt og gynge i takt. Om du var i tvil: Rock er blitt historie, nå er spørsmålet hvordan denne kulturarven skal forvaltes.
– Det er skremmende mangel på dokumentasjon av en kultur som i utgangspunktet ble fordømt, men som nå er godkjent som kunstform. Vi får mange og vanskelige spørsmål om norsk popmusikk, men savner et sted med spisskompetanse vi kan henvende oss til. Nå haster det med å nedtegne historien før primærkildene forsvinner, sier Siren Steen, avdelingsleder for musikk ved Bergen offentlige bibliotek.
Hun har det siste året sittet i arbeidsgruppen for etableringen av Institutt for Norsk Populærmusikk (INP), og selv om prosjektet fortsatt er pengeløst er håpet lysegrønt. Det er søkt om støtte til en forprosjektering fra Norsk kulturråd, og går alt knirkefritt for seg kan instituttet være inne på statsbudsjettet allerede neste år. Optimismen er så stor at INP allerede går ut med en oppfordring til landets samlere om å ta kontakt.
– Vi ønsker å kartlegge private samlinger, samt forhindre at store historiske skatter går på dynga, sier Aslak Oppebøen, informasjonsrådgiver i Musikkinformasjonssenteret.
– Det ligger nok flere eksemplarer av Rytme og Poprevyen på norske loft, og Norge trenger å bevare mer enn de skjøre eksemplarene som oppbevares i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, mener Steen.
Siden innstillingen om etablering av INP ble presentert for nøyaktig et år siden har det ikke skjedd fryktelig mye, men nå håper arbeidsgruppen på Norsk kulturråd.
– Arbeidsgruppen består av veldig travle mennesker uten midler til arbeidet med INP, men nå håper vi å kunne få forprosjekteringsmidler fra Kulturrådet slik at vi kan ansette en prosjektkoordinator i halv stilling i fire måneder. Men etter det trengs et stort felles løft for å fremme dette politisk, sier Elisabeth Knudsen, styremedlem i Norsk Rockforbund.
– Vi tror det er realistisk å håpe på bevilgning i 2004. Vi vet det er politisk vilje til prosjektet og INP er et av de få tiltakene som er spesifikt nevnt i Norsk kulturråds populærmusikkutredning. Håpet er at disse tankene også skal manifestere seg i Kulturmeldingen. Hvis vi får penger fra Kulturrådet til en prosjektstilling, skal vedkommende jobbe med detaljprosjektering og lobbyvirksomhet, opplyser Oppebøen.
Arbeidet med INP er allerede et felles løft med innsats fra Norsk Rockforbund, Rikskonsertene, NRK Platearkivet, Musikkinformasjonssenteret, Universitetet i Oslo og bibliotekene. Enigheten er stor om at INP bør opprettes, debatten i arbeidsgruppen går mer på hvordan instituttet bør utformes. Skal det være stort og publikumsvennlig med egen kafé og konsertscene eller skal en satse mest på akademisk forskning og innholdsrike arkiver?
Eller alt sammen? Nederlandske Nationaal Pop Instituut er et bokstavelig talt stort forbilde med 22 ansatte og årlig budsjett på 2,3 millioner euro (17,3 millioner kroner).
– Da vi startet i 1975 ble vi møtt med fordommer, men nå er vi en etablert institusjon med et stort arkiv, en egen popprofessor, gratismagasinet Fret, plateutgivelser, pr-virksomhet i utlandet, egne nettsider, nettleksikon og utdeling av turnéstøtte. Og vi vokser; allerede i 2005 vil vi nok ha to fulltidsansatte som bare jobber med nettleksikonet om hollandsk populærmusikk, forklarer Jaap van Beusekom, instituttets stifter og mangeårige leder.
– Vi er en informasjonsbase for alle som er interessert i popmusikk. All musikk er god for oss, og derfor er alle skribentene og anmelderne i magasinet vårt frilansere. Selve instituttet skal være verdinøytralt, forklarer arkivleder Walter de Korver.
Nå har ikke INP noen ambisjoner om å drive med 17 millioner kroner i året, men det er like fullt viktig at en unngår skjebnen til Norsk Visearkiv og Norsk Jazzarkiv. Disse tvillinginstitusjonene er i 20 år blitt stuet inn på små kontorer med en til to ansatte, og et jazzbudsjett på 750.000 kroner og et visebudsjett på 1,185 millioner kroner har ført til en usynliggjøring av institusjonene og at arkivering må vektlegges på bekostning av offensiv formidling og forskning.
– Bevilgningene fra staten har til tider ikke en gang dekket lønnsutgifter og husleie, noe som har gjort oss avhengig av prosjektstøtte. Vi er veldig små, men skal både være arkiv, serviceinstitusjon og kompetansesenter. Budsjettene har ført til at det siste aspektet er blitt vektlagt, og vi kan derfor ikke ta vare på store mengder med materiale. Vi må nøye oss med å vite hvor materialet er, sier Velle Espeland i Norsk Visearkiv.
Interessen for forskning på og bevaring av populærmusikken er økende i Norge. Høgskolen i Agder utlyste denne uken landets første professorat i rockemusikk. Nasjonalbiblioteket har skjerpet opplysningsarbeidet rundt ”pliktavlevering av lydopptak”, slik at flere artister og plateselskap faktisk avleverer de to kopiene av alle plateutgivelser som er lovpålagt. Samme bibliotek planlegger også et prosjekt der hovedmålet er å få digitalisert norske musikkaviser som Nye Takter, Puls, Beat og Rock Furore fra 1977 til 90-tallet.
Anne Danielsen, postdoktor ved Institutt for musikk og teater ved Universitet i Oslo, mener forskning på populærmusikk bør være en viktig del av INP.
– Norsk kulturråds rapport Populærmusikken i kulturpolitikken argumenterer for at vi trenger kunnskap om populærmusikk, og INP bør samordnes med eksisterende institusjoner og utgjøre en balanse mellom innhold, forskning og formidling. Jeg ser for meg to vitenskapelig ansatte som kan søke forskningsmidler og initiere hovedfagsoppgaver, sier Danielsen.
Hun understreker at forskning på populærmusikk handler om langt mer enn selve musikken.
– INP bør ikke bare ha oversikt over plater og andre materielle ting, vi bør også ta vare på historien dette forteller i historisk og kultursosiologisk sammenheng, som for eksempel musikkens betydning for ulike subkulturer. Instituttet bør også formidle forskning fra andre steder gjennom for eksempel en god skriftserie, samt arrangering av kurs.
Willy B er derimot noe skeptisk til akademias inntreden i populærmusikken.
– Når universitetet og forskere med skumle titler som dosenter skal forske på populærkultur gjør de det ofte langt vanskeligere enn nødvendig. Geniene innen rock og tegneserier er veldig anti-akademiske, og du kan ikke bruke de samme retningslinjene her som innen akademia, mener han.
Om INP kommer inn på statsbudsjettet ligger det uansett an til en underholdende dragkamp om instituttets innhold. Der Danielsen vektlegger forskning er både Willy B og Siren Steen enige om at instituttet også må bevare minner.
– Instituttet bør ha et arkiv med plater og kassetter, opptak av radio- og tv-programmer, videoer, noter, bøker, tidsskrift, fanziner, fotografier, digitale dokumenter, promotionmateriale, billetter, klippbøker og backstagepass. Det siste kommer kanskje i annen rekke, men det er ofte de ubetydelige tingene som setter minnene i gang og betyr noe for folk. Det tenner oss, mener Steen.
– Ta utklippsbøker til fans eller musikere som eksempel; de er veldig viktige og kan fortelle mye. Slik som at det kostet fem kroner mer å se Buffy Saint-Marie i Oslo i 1971 enn Procol Harum noen dager etter. Det er bare vampyrer og gull som varer evig, og det er viktig å få tak i slike ting før barnebarna kaster bøkene på dynga. NRK har også slettet en lang rekke interessante opptak fra 60-tallet; de tenkte vel at popmusikk aldri ville bli viktig, sier Willy B lakonisk.
Et annet spørsmål er om INP skal begrense seg til norske musikere eller om en også skal strebe etter å dokumentere og ta vare på samspillet med utlandet. Som Willy B påpeker hadde et band som Deep Purple stor påvirkningskraft på norsk rock gjennom flere konserter her til lands.
Et forslag fra manager og musikkjournalist Tom Skjeklesæther om å gjennomføre videointervjuer med norske rockeveteraner møtes også med god respons.
– Sett opp et kamera og be folk fortelle historien sin. Dette kan bli fantastisk materiale for de som i ettertid skal lage dokumentarfilmer og skrive bøker. Dette ble sørgelig aktuelt da Joachim ”Jokke” Nielsen døde i ung alder i 2000, for da innså vi at det knapt fantes noen brukbare videoopptak av mannen, sier Skjeklesæther.
Opprinnelig publisert i Morgenbladet.
Øyvind Holen 