Vinyl på norsk anno 1999

Lørdag 12. februar spiller Navigators og The Launderettes på John Dee. Det gir meg anledning til å legge ut denne gamle Launderettes-anmeldelsen, med et knippe obskure vinylutgivelser som bonus.


The Nuggets

Powerpop Girl EP
Sneakers Records/Tuba 1999
5/6

Som tittelen lover, er dette frisk, gitarskurrende og sukkersøt powerpop; en musikksjanger som altfor sjelden når ut til de store masser, som stadig vekk foretrekker sin gitarmusikk mer dyster, innadvendt og «episk».

The Nuggets har medlemmer fra Basement Brats i mannskapet og «Powerpop Girl» er akkurat som en sjutommers vinylsingle skal være: Fire freske og fengende poplåter, pakket inn med pipende orgel og passe støyende gitarer.


The Launderettes

Rebel Love
Sneakers Records/Tuba 1999
3/6

The Launderettes er langt røffere i formen enn The Nuggets , men deres garasjerock blir noe anonym. De tre låtene her er ikke sterke nok, bandet lunter faltt avgårde mens Knut Schreiner og Anders Møllers produksjon mangler det lille ekstra. The Launderettes har den rette innstillingen, men det er først på «4 O’Clock Pussy» at form og melodi finner hverandre.


Diverse artister

I Smell An Ambush!: A Tribute To Astroburger
35G Records/Tuba
3/6
La det være sagt med en gang: Det er nok Astroburger-fans som har mest å hente her, andre bør heller investere i et Astroburger-album. Men det er blitt en ganske morsom hyllestplate til Oslos popgourmeter, selv om The Loch Ness Mouse starter ballet med en skral versjon av «She’s A Girl».

Da er det morsommere med bandene som gir skranglepopen en ny innpakning; i lofi-format (Slowburn, Ring), rock’n’roll (Tad Pole) eller japanske Hugs bisarre variant av «If I Ever Knew You» og spanske Thy Surfin’ Eyes’ hyperskranglete «Quiero estar solo». Morsomt, men ikke spesielt nødvendig.


Mono Blue

Mono Blue 10»
Safe as Milk Vinyl
4/6

Kunstnerkollektivet Safe as Milk har som mål å bli det mest utfordrende vinylselskapet i Norge, og begynner med fem sanger av en kar som kaller seg Mono Blue. «Helt etter helt spøker i kulissene, uten at de får komme fram på scenen» heter det i presseskrivet, og Mono Blue lager klassisk, melankolsk og halvakustisk rock.

Selv er han litt Neil Young i stilen, men han har også med seg sin egen Nico; en Nina, passende beskrevet som «chanteuse» på omslaget. Plata er lekkert produsert med glassklar lyd og låtene er sterke, men samtidig hviler det noe kjølig og kalkulert over prosjektet. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn Mono Blues univers, men dette kan utvilsomt være en mann for framtida.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Én kommentar

  1. […] Safariari, Son Of Light – tidligere kjent som N-Light-N – og Salvatore. I tillegg er Equicez, Launderettes, Mormones, Supervixen, Tøyen, Ugress og Umbrella klare for den nye scenen […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: