Hanne Hukkelberg vil aldri slippe unna pressemeldingsjangeren «knitrepop med jazzrusk i lomma», men skitt au. Søndag 7. oktober spiller hun på John Dee, og her er mine minianmeldelser av det vanskelige andrealbumet og sideprosjektet Ignore.
Hanne Hukkelberg
Rykestrasse 68
Propeller Recordings/SonyBMG 2006
«Norsk kunstner drar til Berlin» er en sliten klisjé, så det er lov å være skeptisk til Hanne Hukkelbergs «møte med Berlin og dens historie, folk, arkitektur og pulserende mangfold».
Høydepunktet er en vågal versjon av Pixies’ «Break My Body», og selv om den understreker svakhetene i Hukkelbergs egne låter er dette blitt en innsmigrende plate i skjæringspunktet lavmælt pop, jazz og elektronika.
Ignore
Happiness Not Yet Won
Acoustic Records/Musikkoperatørene 2006
Hanne Hukkelberg fikk mye oppmerksomhet med Little Things i 2004, et album i grenselandet pop, jazz og folk. Nå er hun her igjen, denne gang som syngende medlem i det mer reinspikka jazzbandet Ignore.
Sjef, låtskriver og gitarist Gaute Storsve viser at steelgitar funker i jazz, og når resten har bakgrunn fra Motorpsycho, Michael Krohns Easy Riders, Jaga Jazzist og JazzPunkEnsemblet er det ikke rart dette ender som en fordomsfri og energisk jazzdebut.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 