Kategorier
Intervjuer Musikk

Rocker inn i evigheten

Raga Rockers gir seg aldri. Lørdag debuterer de på Øyafestivalen. På tide!


– Jeg har bodd i Oslogate i flere år. Bistroen nedenfor var stampuben. Vi så ut av vinduet på alle folkene som skulle på Øya. Der er det et marked, tenkte jeg, sier Krohn ifølge en pressemelding fra Øyafestivalen.

Dettte intervjuet ble gjort rett før Raga Rockers debut på Roskildekonserten i 1999, og står seg fortsatt.

_____

– Vi skal mose på, folk skal få skikkelig juling!

Frontmannen i Raga Rockers gleder seg stort til årets Roskilde-festival. For når Raga inntar den gule scenen klokken tre natt til lørdag 3. juli er det gått 20 år siden Michael Krohn var der som tilskuer for første og foreløpig eneste gang.

Sprudlende
Michael, det uttales «majkel», sitter midt mellom sine egne utstilte akrylmalerier på Clodion Art Café og forteller om alle sangene han har skrevet til det som blir Raga Rockers’ niende plate.

– Jeg har skrevet masse nye låter, og én av dem vil vi spille på Roskilde. Den nye plata vil nok ha 12 låter på til sammen 35-40 minutter. Dessuten jobber jeg med en techno-versjon av «Jeg gleder meg til år 2000», som jeg bør få ut i løpet av året, ler mannen som 25. august runder 40.

Michael sprudler, og fyrer av verbale mitraljøser i et rasende tempo. Dette er ikke samme mannen som i 1991 var så møkk lei Raga Rockers at han like gjerne oppløste hele bandet. I 1999 er gruppa sultnere og mer samspilt enn noen gang. Men noen rik mann er Michael Krohn fortsatt ikke blitt.

– Raga Rockers er sesongarbeid. Ellers jobber med spørreundersøkelser, få folk på gata til å teste sjokolade og slikt. Drømmen er å kunne leve av hobbyene mine, men showbiz er en form for gambling. Jeg er en fattig mann, talentet mitt er alt jeg har, og jeg klarer ikke slippe drømmen.

Friks og gærninger
Punk og Forsøksgym forvandlet Michaels liv.

– Jeg var aldri noe tess på skolen eller i sport. Rock var religionen min, og da jeg var liten skapte jeg mine egne fantasiband som jeg lagde sangtitler og plateomslag til. Det første av disse bandene kalte jeg The Very Sunbrillers.

– Jeg begynte å spille gitar og skrive låter da jeg var 15 år gammel og den eneste The Who-fanen på Røa. Da jeg begynte på Forsøksgym kom jeg for første gang i kontakt med alle friksene, gærningene og anarkistene som snudde opp ned på livet mitt.

Det tok ikke lang tid før Michael og «en gjeng frikere» øvde inn lange Frank Zappa-inspirerte kollasjlåter i et skur på Nesodden. Men så kom punken…

– Jeg levde for Sex Pistols og The Ramones og ble headhuntet som trommeslager til et band etter at jeg hadde spilt lufttrommer på en fest.

Dette bandet het Kjøtt, og regnes i dag blant pionerene i norsk 80-tallsrock. Etter Kjøtt kom Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & valentinerne.

– I Kjøtt kom jeg til dekket bord, folkene der hadde rutine i forhold til å gi ut plater, booke konserter og lignende, mens jeg hadde ikke peiling. Jeg bare hang med på lasset, og lærte ikke så mye som jeg burde. Jeg var litt lat.

Kjøtt rakk å gi ut to singler, en maxi-single og en LP før de skilte lag.

– Helge Gaarder i Kjøtt ville spiller mer eksperimentell musikk, men jeg var ikke ferdig med å rocke. Raga Rockers var bare et navn som dukket opp i huet mitt en kveld. Tanken bak navnet var å forene østens mystikk med rockens villskap.

Hardt og enkelt
1983s debutplate fikk det passende døpenavnet The Return of the Raga Rockers. Oppskriften var såre enkel: Hard og enkel rock med jordnære, norske tekster.

– Lager du enkel musikk har du ikke noe å gjemme deg bak. Tekstene mine kunne være både absurde og surrealistiske, men de tok alltid utgangspunkt i min egen virkelighet. Musikken på 80-tallet var ikke spesielt ny eller original, det var typisk angloamerikansk rock, men tekstene var på norsk, og det var nytt.

Krohns tekster og melodier ble raskt lagt merke til, så langt gikk det at tekstene fra Ragas to første plater ble gjenstand for en større analyse i litteraturtidsskriftet Vagant. Ikke dårlig for en kar som etter eget utsagn ikke har hjerne til å skrive noe mer enn korte sangtekster.

– Jeg får sagt det jeg vil si på et A4-ark. Jeg er nok for kjapp og overfladisk til å skrive noe lengre.

Det er ikke helt sant, for Krohn har også forfattet bildeboka Slakteren som mistet appetitten.

– Mikael Holmbergs illustrasjoner og tittelen var det eneste som var bra med den boken. Men jeg har nettopp sendt inn en ny barnebok til et annet forlag.

Selvkritisk
Krohn er kjent for sin strenge selvkritikk. Han er ikke 100 prosent fornøyd med noen av Raga Rockers’ plater.

– Låtene holder, men jeg er sjeldent fornøyd med fremføring og produksjon. I studio vil vi spille så perfekt som mulig, men det blir lett småfeil. Og så blir vi stive fordi vi ikke vil spille feil. Forbudte følelser er stiv i fremføringen, men har bra produksjon. På Til helvete med Raga Rockers er vi nærmest energien og nerven vi har på konsert.

Det er lett å glemme at Raga Rockers ga ut tre hele album på egen hånd før de skrev kontrakt med Sonet i 1988. Men da Raga endelig skulle beseire kongeriket begynte det å gnisse innad i bandet.

– Jeg tjente godt på slutten av 80-tallet, men jeg frika bort pengene og fikk problemer med skattemyndighetene.

Perioden rundt Rock’n’roll party var et bunnpunkt, og i mai 1991 valgte en sliten og utbrent Krohn å oppløse Raga Rockers. «Vi har endt opp i en ren entertainer-rolle, og jeg er ikke interessert i å gjenta det jeg holdt på med for fem eller ti år siden. Så det er bedre å oppløse hele bandet (…) Da kan jeg begynne å spille musikk igjen, og slippe å leve opp til et image jeg ikke er interessert i å forholde meg til,» sa Krohn til Puls i 1991.

Mikke Mus og Dracula
Istedet valgte Krohn kunstnerisk schizofreni med soloprosjektene Tom Trussel og Mickey Faust. Der Michael Krohn i 1991 var en tungsindig, seriøs og alvorlig mann var Tom Trussel lettsindig og humoristisk, mens Mickey Faust ble presentert som en blanding av Dracula og Mikke Mus.

Platekjøperne syntes ikke dette var så morsomt, men Mickey Faust-prosjektet kan muligens oppfylle en annen av Michaels drømmer. For da den amerikanske kultrockeren Howe Gelb gjorde en solokonsert på So What! i fjor dro han frem Michaels låt «Oblivion», en låt han syntes var så bra at den kanskje får være med på Gelbs neste plate.

– Kult, det visste jeg ikke! Jeg vet det ligger store penger i låtskriving, men man trenger kontaktnett, bekjentskaper, tid og penger. Det er en fremmed verden for meg. Men en gang kasta jeg en kassett med låta «Step On My Heart» opp på scenen til PJ Harvey, men det var nok et slag i mørket.

– Men hvorfor holder Raga koken?

– De typiske Raga-fansene var – og er – unge menn tidlig i 20-årene, og det kommer stadig nye til. Når man blir eldre blir man mer opptatt av å skifte bleier og betale husleien. Jeg likte ikke å skifte bleier, og er vel aldri blitt voksen heller, ler Michael, som selv er far til en ti år gammel gutt.

Opprinnelig publisert i Osloposten i 1999.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

11 svar på “Rocker inn i evigheten”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..