Osloplater 4

Gamle helter-spesial i denne runden med «Osloplater»: Jokke, Trond Granlund, Creation og Frank Hammersland.

Gamle helter gir seg ikke. Jokke, Pogo Pops, Creation og Trond Granlund er alle tilbake, men spesielt nyskapende er de ikke lenger.

Jokke med Tourettes
Trygge Oslo
Slagerfabrikken/PolyGram 1997

Etter et kort mellomspill som Joachim Nielsen er Jokke tilbake, og Trygge Oslo er hans beste plate siden Spellemannpris-vinneren Frelst!. Og med «Bestevenner» har Jokke kanskje laget sin vakreste og tristeste låt noensinne, en seks minutters beskrivelse av to venner på full fart utfor stupet. Sangen er Jokkes gamle slager «To fulle menn» ti år etter, og et bevis at han fortsatt kan levere virkelige perler.

Personlig synes jeg Jokke og valentinerne var morsomst på sine to første plater, Alt kan repareres og Et hundeliv, var proppfull av pønkenergi, entusiasme og fengende låter i et skramlende lydbilde. I tillegg kom Jokkes store styrke, hans ærlige og morsomme tekster. Jokke var en rølpa motpol til det velstriglede deLillos som dukket opp samtidig. Men i 1994 var gruppa fullstendig utbrent, og deres femte plate Alt kan repeteres var en sørgelig historie. Derfor er det godt å høre at Trygge Oslo tar opp tråden etter Frelst!, og selv om lite har forandret seg trives jeg fortsatt i Jokkes selskap.

Han er i langt bedre humør enn på den dystre Nykter, men kan ikke akkurat kalle seg nyskapende. Mannen som sammen med deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys var forbilde for dagens norske bølge i rock er trygt plantet i musikken fra tidlig 80-tall og bakover. Trygg norsk rock, men variert og ærlig. Jokke er en av norsk rocks mest personlige låtskrivere og med Trygge Oslo har han funnet igjen formen. Ikke like moro som for ti år siden, men jeg tar heller dette enn Postgirobygget, Trang Fødsel og deres likemenn.

Frank
Younger
Rodeløkka Grammofon/Mega Records 1997

En annen kar som forsøker seg i ny innpakning er Pogo Pops’ tidligere frontfigur Frank Hammersland, nå bare Frank. Eller er det «Frænk», med tanke på internasjonal lansering? Younger er en dose ganske så frisk pop i britisk tradisjon, men jeg synes den blir slapp og kraftløs i lengden.

«Rock’n’Roll Star» viser at Frank har beholdt pop-teften fra Pogo Pops’ glansdager, samtidig som det lille ekstra mangler. Låta bygger og bygger seg opp, men får aldri det lille puffet den trenger for å ta av. Titlene til Frank er også en lærebok i rockeklisjeer. Jeg håper han har valgt titler som «Rock’n’Roll Star», «Rollercoaster» og «Let It Slide» med glimt i øyet.

Younger rommer flere gode poplåter, men produksjonen er for veik og tannløs. Litt gitarøs, en spretten bass og mer heftige rytmer kunne gjort Younger om til en vitaminpille. Men seige og kjedelige låter som «Souvenir» og «Rollercoaster» føles mer som å sluke en overdose tran. Frank har en fin popstemme og en del gode låter. Men det er lite futt og kraft i arrangementene, Frank blir for høytidelig og Younger er blitt en sidrumpa plate.

Creation
Vibes
CNR Music/Arcade 1997

Per Kristian Indrehus og Geir Olav Bøkestad, alias Muffe og Gækki, har solgt flere plater og smeltet mange pikehjerter i Drama og Creation. Etter lengre tids artiststillhet skulle gutta prøve seg som V.I.B.E., men har nå i stedet valgt å vekke Creation til live igjen. Gutta påstår moderne r&b og soul er inspirasjon, men først og fremst lukter det 80-tall lang vei her.

Noen triks er nok hentet fra moderne amerikansk sirupssoul, og når gutta får assistanse P. Luv (Flava To Da Bone) og Shortcut på rap blir det grei og snill popsoul for 90-tallet. Men melodilinjene, refrengene, gitarinnslagene og sangstilen minner først og fremst om musikken man hørte på disco på 80-tallet. Det er mer Wham, Glenn Medeiros og Michael Jackson (rundt Bad) her enn Toni Braxton, Coolio og En Vogue. Mye er også lånt fra dagens guttegrupper som Take That og Boys II Men, Creations «Anything» minner stygt om en låt fra denne kanten.

Kort sagt blir dette for enkelt og banalt for min del. Gutta leverer til tider ok pophåndverk, men datostemplingen har gått ut. Kanskje kan noen fjortisjenter fortsatt bli sjarmert av kvasi-reggaen «I Swear», men for andre er det lite å hente.

Trond Granlund
Bilder inni hue
Wheeling Records/Arcade 1997

Til tider kan Trond Granlund høre ut som Jokkes eldre onkel. Eller hva skal man si til tekster som «Dro du fordi jeg drekker / Eller drekker jeg fordi du dro / Jeg kan’ke si jeg er sikker / Kan’ke lenger gi svar på no»?

Hoveddelen av Bilder inni hue er fornorskinger av en rekke gamle komposisjoner og tradlåter, hvor versjonen av «Swing Down Sweet Chariot» er mest kjent etter hyppig radiospilling. I samsang med Bjelleklang er «Himmelvogna» en frisk åpning på plata, som videre holder seg i et lavmælt og tilbakelent countrylandskap.

Resultatet er en trivelig plate, hvor ballader som «Meninga med livet» funker best, mens de mer folkorienterte «Ballongdekk» og «Det er noe du er» halter mer. Selv om Trond Granlund ikke revolusjonerer rocken, bør han få seg noen flere venner etter denne plata. Hans hese stemme og den koselige atmosfæren på Bilder inni hue kan trygt sjekkes ut av folk med sans for avslappa countryrock.

Diverse artister
Psychoactivated Phase 3
Psycho Active Records 1997

Tredje dose av en samleplate som har sitt utspring i Oslos synthmiljø, men som har utviklet seg til å bli en spennende og omfattende innblikk i Norges musikkunderverden. Plata rommer band og artister uten platekontrakt, og selv om hovedtyngden fortsatt ligger på techno og synth, rommer plata også dyster pop, metal og goth. Først og fremst er plate et ypperlig utgangspunkt for nysgjerrige sjeler, og ildsjel Tarjei Krogh fortjener ros for arbeidet med å sette sammen platene. Alt er ikke like bra, spesielt rockebanda sliter med pinglete lyd, men helheten er spennende.

Skal man trekke fram noe stiller Aggressiva med sugende techno i stil med Electrip-C, Proto Plexx med dyster elektronisk musikk og Prototype SH-01 med bråkete drum’n’bass. Også No Fake skaper spennende techno. Fra Oslo bidrar ellers Off White, The Order of the Solar Temple, Godess of Grief, Nancy Drew Blood, Fothermucker, Zac Zac og Demanding Treasure. Psycho Active Records er forøvrig interessert i å komme i kontakt med flere lovende musikere for Psychoactivated phase 4.

Barske Karer
Faen heller!
Øll & Pottetgøll Rekkårds 1997

Barske Karer er et band som klart følger i fotsporene til Jokke & Valentinerne og Raga Rockers. Men med Faen heller! klarer de fem barskingene ikke å nå opp til sine forbilder. Best er gruppa når de spiller enkel riffbasert rock i ånden etter Raga Rockers. «Ole Gunnar» og «Barske karer» funker, mens gruppa andre steder låter som Led Zeppelin på en dårlig dag i øvingslokalet.

Tekstforfatter Stig Fallingen kan heller ikke måle seg med Jokke og Michael Krohn på tekstfronten. Der disse to er personlige og morsomme blir Barske Karer mest harry og rølpa. Gruppa sier selv at tekstene er selvironiske, og at de ønsker å gi alle de barske kara et tupp i ræva.

Men ironien kommer ikke godt nok fram. Tekster som «Barske karer med raske biler og feite damer» og «Lange tarmer beveger seg / Kveler en sneip og går for å strø / Svir litt, men etterpå er alt greit» blir bare harry. Foreløpig stiller Barske Karer i samme klasse som tegneseriebladet Pyton: Smakløst, men til tider morsomt.

Farlig Dressing:
Våken EP
Siri Rekkårdz 1997

Bandet med det tåpelige navnet Farlig Dressing er et til tider spennende bekjentskap. Våken er en vinyl-EP med fire låter fra gruppas debutplate med samme navn. Tittellåta er en dynamisk og mørk ballade som heves opp av Espen Olsens forsiktige feleanslag. Musikalsk byr ikke gruppa på noe unikt, en kombinasjon av tidlig Jokke og Raga kombinert med 90-tallets dynamiske «alternative» rock. Vokalist Alex Borge minner da også om Michael Krohn på sitt mest dramatiske. Best er de rolige låtene «Nåde» og «Våken» hvor vakker koring og forsiktig fele kombineres med kraftfull rock.

My Sensational Panda
Things To Do
Ludoland/Ironic Recordings 1997

Dessverre må jeg erklære meg fullstendig inhabil i omtale av denne plata, siden lillebror trakterer tangenter i gruppa. Når dette er sagt, må jeg allikevel få lov til å skrive at Pandas debutplate er en frisk dose med spennende og støyende pop. Personlig synes jeg såklart plata er bra, og Aleksander Haugen og Marius Kristiansen utfyller hverandre ypperlig på vokal. Ta en lytt på «Kissinger» eller «Highway Libido» selv. Ellers kan jeg vel ikke gjøre annet enn å sitere Aftenpostens anmeldelse av plata: «Uhøytidelig, lekent og noen ganger usannsynlig morsomt…uimotståelig orgelspilling.» Stå på brutter! (PS! Dette var en usaklig anmeldelse, men man kan jo ikke boikotte slekta heller.)

King Midas
King Midas
Voices Of Wonder Records 1997

Lite tyder på at dette er cd-debuten til et osloband anno 1997. King Midas høres ut som de er hentet med tidsmaskin fra «swinging London» på 60-tallet. Musikken er pur pop-psykedelia som The Beatles og Syd Barrets Pink Floyd lekte seg med. Bandet har ep-ene From The Pipeline og In Philicord bak seg, og fortjener et større publikum med sin særegne og skrudde popmusikk.

Poplåtene er relativt kompliserte med kjappe temposkifter og sterk krydring av vibrerende gitarer og lekent piano. Sonny Ohlsens akustiske piano, Rhodes-piano og Hammond-orgel spiller en viktig rolle og setter en spiss på musikken. King Midas er ingen umiddelbar opplevelse, du opplever ingen raske poprush som med band som Supergrass eller The Tables.

King Midas leker og vrir på musikken, de er mer vriene og alt funker ikke like bra. Men fans av skrudd pop og psykedelia har mye å hente her.