Jokke anno 1997: Sliten, men nyforelska

Jokke-uka, dag 2: Mitt eneste intervju med Joachim Nielsen, på toppen av Grand Hotel tidlig en ettermiddag i 1997.

FOTO: MAY-IRENE AASEN

Jokke har gjenoppstått fra de døde. Han er nyforelska og har lagt grøftefylla bak seg. Men han tar seg fortsatt en neve pils og en Irish Coffee tidlig på ettermiddagen.

(Opprinnelig publisert i Osloposten.)

Jokkes gamle valentinere er utbrent. Karrieren som Joachim Nielsen er lagt på hylla. På Trygge Oslo er Jokke tilbake, sammen med Tourettes og gladere enn på lenge. «Jeg sitter her og stirrer på deg som en fjortenåring» og «kanskje vil du gifte deg med meg en gang» synger han. Er den gamle grinebiteren og nervebylten forelska?

– Jeg har vært sammen med samme jenta i seks år, men er veldig nyforelska nå for tida. Dessuten var jeg lei av mine mange låter om hvor fælt det er å slå opp.

To fulle menn
Men Trygge Oslo har også sine dystre sider. Låta «Bestevenner» er noe av det tristeste Jokke har skrevet, en dyster beskrivelse av to venner som havner skikkelig på kjøret. Jokkes gamle slager «2 fulle menn» – men ti år etter og full av angst.

– Låtene handler ikke bare om meg, den handler også om gode venner. Jeg har ikke mistet så mange, men flere har dødd de siste åra og det begynner å bli ekkelt.

Joachim ser eldre ut enn sine 33 år. Han har levd hardt og drukket tett, og ble rikskjendis da han var dritings på Spellemannprisen. Da fikk han ukas kaktus i bladet NÅ, i sterk konkurranse med Muammar Gadaffi og Saddam Hussein.

– Vi fikk dårlig rykte og ble bandet som ga faen i alt. Fyllebandet. Media gikk helt i spinn og jeg fikk meg en knekk.

Åra etter Spellemannprisen var røffe for Jokke, men han holdt seg oppe på penger han tjente på samleplata Spenn. Med soloplata Nykter i fjor tok han seg kraftig sammen.

– Jeg slutta med sørpefylla og begynte å leve. Hadde jeg fortsatt i samme sporet ville jeg neppe vært her i dag. Jeg drakk på meg magesår og epilepsi, og måtte bare kule’n. Nykter var mitt oppgjør med meg sjæl, en deprimert plate uten na-na-na-refreng. «Trygge Oslo er mer variert.

Hjemmefra som 16-åring
Jokke forteller at han er blitt langt mer kreativ etter at han kutta ned på drikkinga. Mens han tidligere kun hadde tre-fire låter klare før han gikk i studio, skriver han nå nesten hver dag.

– Det er mange gode historier i sangene dine, og bror Christopher (serieskaper) er en habil forteller. Du skriver ikke andre ting enn låter?

– Jeg har lekt med tanken, og prøvd meg på noen noveller. Men det er rocketekster jeg takler. Men jeg leser mye; forfattere som Graham Greene, Nelson Ahlgren, Charles Bukowski og James Caine.

Jokke har bodd på Grünerløkka siden 1981, med unntak av fem år på St. Olavs plass. Etter at han forlot barndomshjemmet på Ulsrud for å jobbe på en farm i California fant 16 år gamle Joachim ingen grunn til å flytte hjem.

– Ulsrud var bare en t-banestasjon, et sted å komme seg vekk fra. Grünerløkka er en oase, jeg elsker å tusle rundt i bydelene i Oslo øst. Men folk sprader mye mer enn før, etter at SV-generasjonens barn har flytta inn på Løkka.

Jokke & Valentinerne er uekte barn av pønken. Opprinnelig var det Jokke og en kompis som spilte gitar under navnet Rudolf og valentinerne. Joachim ble til Jokke da pønken kom til Norge i 1979. I løpet av et år så niendeklassingen Joachim konserter med Sham 69, The Clash, Boomtown Rats, Elvis Costello og andre storheter.

– Jeg har alltid prøvd å få platene mine til å høres ut som en blanding av glam, new wave og pønk. Etter 1980 er jeg helt «lost» når det gjelder musikk.

Publikum berserk
I 1982 var Jokke & Valentinerne et femmannsband med piano og «en neger på bass». Med tiden ble det en trio, Jokke arva 20.000 kroner og spilte inn Alt kan repareres i 1986. Plata solgte 2000 eksemplarer det første året og Et hundeliv fulgte i 1987. Jokke begynte å få et publikum.

– Vi hadde det gærneste publikummet i Oslo, som stadig gikk fullstendig berserk. Publikum skal ta en del av æren for fyllemyten, selv om jeg helt klart bidro selv. Men jeg var som regel stille og rolig i forhold til publikum. Det er ikke lett å spille når det kommer 20-30 stykker opp på scenen.

– Hva gjør du om ti år?

– Jeg har bare ungdomsskolen, så jeg tror ikke jeg klarer noe annet enn å spille. Men i dag holder jo rockere på til de er 60, se bare på Rolling Stones. Men jeg er glad jeg ikke er debutant i dag. Dagens band er så flinke til å øve at jeg trolig ikke hadde kommet meg ut av øvingslokalet en gang. Jeg tilhører den gamle «øve-en-gang-i-uka-hvis-jeg-må»-skolen.