Asfaltblues med Equicez

Endelig er Equicez tilbake med oppfølgeren til 2003s debutalbum State of Emergency * Generation Equiz, som vel fortsatt konkurrerer med Sissy Wish om å ha blitt tildelt flest seksere fra norske musikkjournalister. Equicez fikk tolv seksere, deriblant fra undertegnede.

Fredag 3. mai utgis Stage of Extinction * Force Majeure, og her er min anmeldelse av debuten.

Equicez
State of Emergency * Generation Equiz
Pass It Records/Goldhead 2003
6/6

«If you don’t have the blues, you’re blind,» synger Thomas Felberg i WE på «Blind», et av de beste rock/rap-samarbeidene siden Run-DMCs «Walk This Way». Norsk-chilenske Axel Purcell (F’EM one) og norsk-liberianske Geir Kristiansen (Cast) har utvilsomt «the blues», for State of Emergency er et bekmørkt album preget av drabantbyen, personlige problemer, dop, usikkerhet, angst, sinne og anger.

«Ingen tvil, her har du en neger med problemer,» rapper Cast, som i låter som «Mama Proud», «No Prayer» og «Den smarteste karen!» blir så intens og personlig at det nærmest gjør vondt. Albumet gir en følelse av å bla i private dagboknotater, og den brutale ærligheten gjør at Cast står frem som hiphopgenerasjonens Joachim Nielsen – kombinert med psykedelisk ordsjonglering av typen «pedofile svartinger som stjeler biler, muslimer med missiler, romvesener, hellige krigere».

F’EM one rapper på engelsk, og i første omgang blir du mer imponert over språket og metaforene enn selve innholdet, men gir du ham tid møter du tekster med innhold, mening og nerve. Musikken ved latHans og Illeig holder det mørke helhetsinntrykket ved like. Det kan bli i overkant dystert og minimalistisk, men aggressive «Live From Pass It», poplåten «Barnslig» og rockeren «Blind» viser at Equicez har like mange musikalske som tekstlige strenger å spille på. State of Emergency er det lenge etterlengtede norske svaret på The Latin Kings’ Välkommen till förorten.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.