Langsom vellyd med Low

Lørdag 4. mai spiller Low på Blå. Her er mine anmeldelser av alle musikkjournalisters mormonrock-favoritter. Sjekk også ut disse nære slektningene.

Low
Trust
Rough Trade Records/Tuba 2002
5/6

Verdens beste mormoner-rockeektepar er tilbake, bare et år etter nydelige Things We Lost In The Fire. Og Trust er en uhyre passende tittel, for Low er et band en kan stole på at leverer hjerteskjærende vakker, langsom rock av ypperste slag.

Med sitt sjette album går ekteparet Alan Sparhawk og Mimi Parker og bassist Zak Sally tilbake til røttene. Der forgjengeren kanskje var Lows søteste og letteste album, er Trust mørk, minimalistisk og langsom. Selv om det er plass til noen raskere rockere, er albumet i hovedsak preget av en nærmest asketisk evne til å bremse ned tempoet og dra ut ideene i det lengste.

Men noe er annerledes: Lyden er mer detaljrik enn noensinne, godt hjulpet av mikser Tchad Blake – en lydtrollmann som har jobbet med alt fra Tom Waits og Los Lobos til Suzanne Vega og Cibo Matto.

Nå er Trust på ingen måte et perfekt album. Enkelte av låtene blir i lengste laget, Mimi Parker synger altfor lite etter min smak og til tider savner du håndverket til en mer minimalistisk lydmann. Men nå sammenligner vi Low med Low, og glemmer at trioen fortsatt er hode og skuldre hevet over de fleste lignende band.

Siden starten i 1994 er bandet blitt et referanseverk for alle som opererer innen seig, intens og melankolsk rock, og Trust er nok et bevis på hvorfor.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Low
The Great Destroyer
Rough Trade Records/Tuba 2005
4/6

Low tråkker på gasspedalen, mens magien forsvinner i bakspeilet.

The Great Destroyer er platen for deg som har drømt om at Low skal sette opp tempoet. Jeg synes det har ført til at særpreget falmer på Minnesota-trioens åttende album (inklusive Christmas).

Legg til en ”s”, så beskriver bandnavnet alt du trenger å vite om Low: Saakte, seig, lavmælt og vakker rock med skarpe kanter. Nå føler trioen at tiden er moden for å bruse med fjærene, og vise verden at de også mestrer skranglete feedbackpop og Neil Young-rock.

Dette er intet dårlig album, og hadde Low vært et nytt bekjentskap hadde jeg nok spisset ørene for deres miks av hissig feedback og vare stemninger. Men dette er Low, og noe av magien forsvinner når de vakre harmoniene begraves i poengløs støy og halvkokte popmelodier.

Derfor vil det nok fortsatt bli Long Division, Secret Name eller Things We Lost in the Fire jeg finner frem fra platehyllen i fremtiden – mens The Great Destroyer nok vil samle mer støv.

Low
Drums and Guns
Sub Pop/Tuba 2007
5/6

Low tråkker inn bremsen igjen.

Alle musikkjournalisters mormonrock-favoritter er her med sitt åttende album, og Drums and Guns er enda et eksempel på musikere som er lei krigsherjingene til USA. Det blir aldri eksplisitt partipolitisk, men de innledende tekstlinjene “all soldiers, they’re all gonna die / and all the little babies, they’re all gonna die” slår an tonen for en plate som holder seg i skyggene. Det lysner riktignok når et kjærestepar ”begraver stridsøksen som Beatles og Stones” i popperlen ”Hatchet”.

Trioen legger bak seg nyskapningene fra The Great Destroyer, der de utforsket skranglete feedbackpop og Neil Young-rock. Kanskje tok produsent Dave Fridmann (Mercury Rev, Flaming Lips) overhånd da, men nå holder han seg i bakgrunnen – der han krydrer lydbildet med elegante detaljer. Low mestrer sin mørke og langsomme rock til fingerspissene, selv om noen låter er så minimalistiske at de minner om demoer.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.