Turbo himmelfartsdag

Turboneger døde og ble født på ny en mørk desemberdag i Hamburg i 1998. Dette er historien om hvordan en tysk punker holdt liket varmt fram til sommerens gjenoppstandelse.

Jürgen Goldschmitt og Guido Randzio fra Bitzcore og Turbojugend St. Pauli.

HULTSFRED 2002: – Har ni saknat meg? Var ni rädda att jag skulle dö Jag dör aldri!

Se ikke bort fra at språkmektige Hans Erik Dyvik Husby – alias Hank von Helvete – drar samme linje på klingende sørlandsk når Turboneger erobrer Quartfestivalen i morgen kveld.

Men det var noe uvirkelig over vokalisten da han entret Hultsfredfestivalens scene ikledd ansiktssminke, flosshatt og kappe lørdag 15. juni. Bandet som ikke skulle gjenforenes før de var feite og 40 var plutselig hertuger av Hultsfred.

Var dette samme band som knakk sammen for fire år siden da Husby ble innlag på mentalsykehus i Milano?

Desember 1998: Turboneger lukter det store gjennombruddet etter den strålende mottagelsen av bandets fjerde album Apocalypse Dudes. Men istedenfor en triumferende konsert sitter bandet nedbrutt i en leilighet i St. Pauli, Hamburg – mens Husby sitter alene på flyet hjem til Norge.

Heroinmisbruket hans hadde gått for langt, og han kollapset både fysisk og mentalt i Milano. «Dette er slutten», innså bandkameratene.

Men slutten signaliserte også begynnelsen på Turbonegers liv etter døden. For bandets ry bare fortsatte å vokse, og det var ikke tilfeldig. For Turboneger var samlet i leiligheten til punk- og fotballentusiasten Jürgen Goldschmitt, som du skal få høre mer om litt senere…

Punk og fotball
– Asså, hur mycket penger har man?

En bedugget svensk Turboneger-fan blar gladelig opp 400 kroner for t-skjorte og seilerhatt med bandlogoen til sine helter. Mens han fomler med pengene ramler andre nødvendigheter ned på bakken:

– Kondomer, tannbørste, penger og håndkle. En ekte turbojugend på festival trenger ikke mer.

Turbojugend? Fanklubben til Turboneger startet som en spøk, men etter at bandet ble oppløst, har fanklubben utviklet seg til et stort apparat og en effektiv pr-maskin. På Hultsfred kom folk fra Turbonegers bookingbyrå Motor i denimjakker med Turbojugend Möllevången på ryggen. Mens den kvinnelige redaktøren i svenske Cosmopolitan spankulerte rundt med Turbojugend Oslo over hele ryggen.

Mannen som skal ha mye av æren for Turbonegers liv etter døden heter Jürgen Goldschmitt. Han driver plateselskapet Bitzcore og nettsiden Turbojugend.com.

– På alle Turboneger-platene sto en adresse til Turbojugend i Oslo. Jeg skrev dit én gang uten å få svar. Så skrev jeg enda en gang og la med penger, men fortsatt uten svar. Da sa jeg til meg selv: «De har fått sin sjanse – nå starter jeg Turbojugend St. Pauli som den virkelige fanklubben», mimrer Goldschmitt – også kjent som El Presidente.

Som sagt så gjort. Han fikk sydd 20 denimjakker til sine venner og opprettet en nettside. I dag har Turbojugend over 50 avdelinger verden rundt, blant annet i Argentina og Uruguay, og antallet stiger jevnt og trutt. Og det var altså i Goldschmitts leilighet at restene av Turboneger bestemte seg for å legge ned bandet.

– De innså at det var slutten, men samtidig foreslo jeg at vi kunne jobbe for dem videre.

Goldschmitt opplevde Turboneger for første gang da bandet gjorde en konsert i de knøttsmå lokalene til fotballklubben St. Pauli i 1997 – og ble solgt fra første stund.

– En av mine tre beste konserter gjennom tidene, jubler han.

Og da Turbos plateselskap Boomba kollapset tidlig i 1999 var det Goldschmitt som fikk kjøpe rettighetene til Turbonegers backkatalog. Hele diskografien ble igjen tilgjengelig, og fulgt opp med konsertplate, video og hyllestplate.

For streite
Selv om en i dag kan tro at Turboneger alltid har vært et populært kultband i Europa, var de bare et av mange punkband som slet rundt på slitne og skitne mellomeuropeiske klubber på 90-tallet. For å skille seg ut skiftet de stil til homoseksuelle denimentusiaster – noe som ikke hjalp så voldsomt.

– Turboneger var rett og slett for streite til å skille seg ut.

– Ingen var interessert i gærne nordmenn i afroparykker, og denimperioden slo heller ikke an. De var et bra band, men ikke ekstraordinært. Selv om bandet gjorde det meste feil, hadde de en visjon om at dette handlet om langt mer enn musikk. Alice Cooper-stilen de så skiftet til, var langt bedre – i alle fall for Hank – og ble endelig en suksess.

Med Alice Cooper-maling i ansiktet, Levi’s-sponset denim og oppsiktsvekkende rumperaketter lå alt til rette for suksess – spesielt når bandet leverte dynamittalbumet Apocalypse Dudes. Men da punkterte ballongen, og Turboneger fikk aldri flyte på suksessen.

Likevel hadde ryktet begynt å spre seg, det fant Goldschmitt ut da han begynte å sette sammen hyllestplaten Alpha Motherfuckers – der band som Queens of the Stone Age og Therapy? bidro.

– Hele 100 band ville være med. Jeg jobbet to og et halvt år med prosjektet og fikk grå hår av det, så det er neppe noe jeg vil gjenta – spesielt ikke så lenge Turboneger er samlet igjen.

Skamløse tyver
At Turbonegers ry vokser – det merker man backstage på Hultsfred.

– Turboneger? Selvsagt kjenner jeg til dem. Apocalypse Dudes er et fabelaktig album, sier den kanadiske rockeren Danko Jones.

– Fuck yeah! Turboneger is awesome, jubler Brian Standeford i Seattle-gruppa The Catheters.

Turboneger er blitt beæret med kommentarartikler i tunge europeiske aviser som El Pais, men fansen har ikke behov for å intellektualisere.

– Vanskelig å si. Det låter fett, svarer svenske Patrik Wallert da vi spør ham hvorfor han digger Turboneger.

Og lignende svar får en fra de fleste andre Turbo-fans. Dersom rock’n’roll er et barskap er Turboneger en Long Island Ice Tea. Det er egentlig altfor mange sterke ingredienser, men det smaker søtt og glir lett ned allikevel.

– Jeg var en punkrocker i tenårene og trodde jeg var blitt for gammel for musikken for flere år siden. Men da jeg til slutt ble overtalt til å bli med på konsert ble jeg helt blåst vekk. Jeg plaget omgivelsene mine seks uker i etterkant med å fortelle hvor bra jeg synes det var, forklarer Guido Randzio – nå medlem i Turbojugend St. Pauli.

Ideologen
Thomas «Happy Tom» Seltzer er ideologen i Turboneger, og han har full kontroll over t-skjortesalg, plateutgivelser, suvenirer og mediestrategi for andre utgave av bandet.

– Har du spurt Thomas om lov til å snakke med oss? Jeg vet ikke om du kan sitere oss uten at han godkjenner det først, sier Leon Eriksson.

Den oslobaserte svensken solgte t-skjorter og seilerhatter under Hultsfredfestivalen, og han er også på Quart. Seltzer designer skjortene, blant annet nykommeren «Turbaneger» med Osama bin Laden-ansikt over brystet.

– Dette er blitt et fenomen, sier Eriksson.

– En folkefest dette her, sier makker Christian Finnskog når skjortene flyr unna turbomobilen i rekordfart.

Og etter flere år med slitne turnébiler og surrete plateselskap er det ikke rart Seltzer & co. vil høste fruktene av slitet. Men selv garvede turbonegre ble overveldet av responsen fra 15.000 mennesker på Hultsfred.

”Det gikk over all forventning, neste uvirkelig hele greia!” skriver Seltzer i en e-post mandagen etter konserten.

Vurderer nytt Turbo-album
Turboneger var rett og slett overveldet over responsen etter comebackkonserten på Hultsfred. Til høsten avgjør bandet om det skal følge opp med et nytt studioalbum.

– Vi har skjønt at responsen og interessen er ganske så mye større enn vi hadde trodd. Vi hadde forventet en hyggelig «gig», men at det skulle ende som en dødsarena hadde vi ingen anelse om, forteller bassist Thomas Seltzer, alias Happy Tom.

Bandets motto for comebacket er klassisk selvironi: «Sigarettrøyking. Metadon. Banning. Deathpunk. Allsang. Kontanter. Tilløp til sterke meninger».

– Vi har alltid vært evige «underdogs» som har gjort absolutt alt feil: Image, bandnavn, promotering og så videre. Men selv om vi gjorde alt feil da vi holdt på, har det siden endt opp som suksess på mystisk vis.

Ryktene forteller at Turboneger allerede har skrevet kontrakt med det svenske punkselskapet Burning Heart Records – noe selskapet avkrefter.

– Vi skulle gjerne skrevet kontrakt med Turboneger, men nå vet vi ikke engang om bandet skal spille inn noe nytt, sier presseansvarlig Mudda Johansson.

Thomas Seltzer utdyper situasjonen:

– Vi er definitivt mye større nå enn da vi holdt på, og etter øvingene har vi innsett at vi er bedre enn noen gang. Etter sommeren vil gjøre opp status for å finne ut om vi vil spille inn en ny plate. Vi har fått flere gode tilbud fra forskjellige plateselskap, så det er ikke noe problem.

Men i sommer er det nostalgien som regjerer.

– Vi kommer til å kjøre rene husker du-sett, og da snakker jeg ikke om bandet Hüsker Dü. Det var også derfor vi ikke har ønsket å snakke med pressen i sommer – vi har rett og slett ikke noe nytt å melde.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 2002.