Jamaicas flammende hat

En oppfølger til gårsdagens forsvarstale for Buju Banton: Dagens reggae handler ikke bare om «one love», men også om et glødende hat mot homofile, den katolske kirken og hvite mennesker.

«More fire, more fire» skråler norskafrikaneren bak meg i barkøen på Rockefeller, mens vi venter på Buju Banton. Han har adoptert slagordet til reggaestjernen Capleton, som med tekster dryppende av bibelsk symbolikk roper ut om ildens rensende kraft over alle rastafarianernes fiender. Bob Marley sang «one love, one heart, let’s get together and feel all right», men nå kaster hatet lange skygger over reggaescenen.

Gudsfrykt og homohat
Klokka nærmer seg midnatt torsdag 13. juli, og publikum venter fortsatt på Buju Banton. Demonstrantene som markerte sin avsky utenfor gikk hjem flere timer før publikum ankom Rockefeller, og hadde de også tatt turen inn ville de fått høre flere skremmende smakebiter på hvordan homofobien gjennomsyrer dagens reggae – men ikke fra Buju Bantons munn.

For med unntak av tekstlinja «battyman no pretty» («battyman» betyr homofil i Jamaica og resten av det engelsktalende Karibia) og en avsluttende slengbemerkning om hvordan homofile har bekjempet ham i 16 år, sang Banton bare sanger som «Untold Stories», «Murderer» og «Not an Easy Road», der han hyller Gud, advarer mot materialisme og vold, og maner til internasjonal solidaritet og kjærlighet. Andre deler av underholdningen understreket derimot hvorfor demonstrasjonen var på sin plass, selv om siktet var rettet mot feil mål.

Jeg vet ikke hvem African Music Festival hadde hyret inn som dj denne kvelden, men han var tydelig provosert av kveldens demonstrasjon. For da jeg ankom Rockefeller, spilte han Elephant Mans «Log On» og «Keep It Blazin» av gruppa T.O.K., to av verstingene innen homofobisk dancehall. Førstnevnte oppfordrer lytterne til å trampe på homofile, med refrenget «log on, and step pon chi chi man» («chi chi man» er et annet ord for homofil), mens T.O.K. kobler «chi chi man»-referanser til «more fire»-symbolikken med tekster som «keep de fire burnin’ hotter than de sun». Det var også liten tvil om hva slags mennesker oppvarmingsartisten Assassin sang om i hitsingelen «Step On Dem».

Vold og popmusikk
Senest i april omtalte magasinet Time Jamaica som verdens mest homofobiske land, og de siste årene er homofile blitt steinet til døde, hugget opp med macheter, slått i hjel med stokker, skutt, jagd på sjøen, dynket i bensin og satt fyr på. Organisasjonen Jamaicans For Lesbians, All-Sexuals and Gays (J-Flag) anslår at rundt 30 homofile er myrdet mellom 1997 og 2004, og allerede i 1998 fikk den første jamaicaneren innvilget asyl i USA på grunn av seksuell legning. Hundrevis av søkere har fulgt etter til USA og Storbritannia.

I motsetning til andre homofiendtlige land i den tredje verden eksporterer Jamaica sitt homohat til resten av verden. Til å være et land med 2,6 millioner innbyggere har Jamaica en imponerende pophistorie, og det er tekstene til reggaeartister som Elephant Man, Vybz Kartel, T.O.K., Bounty Killer, Beenie Man og Buju Banton som har satt homofobien på Jamaica på den internasjonale dagsorden. Rundt 80 prosent av Jamaicas befolkning er kristne, og dagens dancehallscene har sterke bånd til den macho gatekulturen i Kingston og den gammeltestamentlige rastafarireligionen. Innen homofilispørsmålet er dette som en kristenkonservativ sekt i union med de tøffeste gategangsterne.

Men det er fullstendig galt å gi artistene skylden for dette alene, for det er bred motstand mot homofile i alle lag av det jamaicanske samfunnet. I april lovet opposisjonsleder Bruce Golding at homoseksuelle ikke ville få noen trøst under hans regjering, og avisa Sunday Herald kjørte saken med forsida «No homos!». I 2001 brukte Goldings Jamaican Labour Party T.O.K.-låta «Chi Chi Man» i valgkampen, en sang som blant annet oppfordrer til å brenne homofile (eller korrupte politikere, avhengig av hvilken versjon du tror på). Og når vestlige aktivister demonstrerer mot relativt uskyldige artister som Buju Banton og Beenie Man (ingen demonstrerte mot Sizzla, Capleton eller T.O.K. da de spilte i Oslo) fører dette til at stemningen blant «the ghetto youths» i Kingston, preget av manglende skolegang, konservative kirker og skepsis til politiske autoriteter og Vesten, bare blir enda mer opphisset og uforsonlig.

Sist gang det ble demonstrert mot en reggaeartist i Oslo, var det mot Beenie Man på Blå i 2003, på bakgrunn av låta «Damn». Flere reggaekjennere mener denne var Beenie Mans lett tomsete forsøk på gjenvinne troverdigheten på hjemmebane, etter at han i låter som «Better Learn (Fire Burn)» forsøkte å ta et kritisk oppgjør med det flammende hatet. Men på Jamaica er bare det å kritisere «battyman»-musikk det samme som å innrømme at man selv er blitt myk, korrumpert og trolig er homofil selv. Derfor måtte Beenie Man følge opp med «battyman»-hetsing.

Toppen av isfjellet
Homohetsingen er bare toppen av isfjellet, for dagens reggae gjennomsyres også av mistro og hat til den katolske kirken og hvite mennesker. I sentrum for dette står de såkalte «bobo ashanti»-rastaene, tilhengere av svart nasjonalisme og lett gjenkjennelige med sine rastafletter pakket inn i store turbaner.

I 1998 gikk Sizzla, en av de mest militante bobo-rastaene, til angrep fra scenen på festivalen Reggae Sumfest. «[De hvite] hører ikke hjemme her. Gå vekk! Brenn de hvite menneskene på Jamaica!», sa han ifølge Reggae Nucleus Magazine. Og i 2000 ga den konverterte bobo-rastaen Capleton ut det svært innflytelsesrike albumet More Fire, der han synger «Fire is for the purification». Capleton sier selv at tekstene hans er symbolske, men dessverre har mange begynt å ta symbolikken vel bokstavelig.

En mor våknet da datteren satte fyr på huset mens hun sang Capletons «More Fire», og 2. januar 2001 stormet den 20 år gamle rastafarianeren Kim John en katedral på øya St. Lucia sammen med noen kamerater. Bevæpnet med klubber, fakler og bensinkanner slo de og satte fyr på kirkegjengere, presten og alteret. Den irske nonnen Theresa Egan ble slått i hjel, og drapsmannen forklarte at han så djevelen i hennes blå øyne. Vatikanet og den katolske kirken har siden 1970-tallet vært sett på som de fremste representantene for Babylon, selve symbolet på det rasistiske og undertrykkende vestlige forbrukssamfunnet.

Dancehalls brannmenn har så sterk innflytelse på folket at Jamaicas tidligere statsminister P.J. Patterson møtte Capleton for å få bønnfalle ham om å dempe tekstene sine, men uten hell. Capleton viser til Daniels bok i Bibelen, der tre troende går gjennom flammehavet uten å bli skadet. Flammene er symbolet på alle livets utfordringer som tester gudstroen, og er troen sterk nok overlever vi, og kommer styrket ut av prøvelsene, mener den dypt religiøse artisten. Dessverre er flammene også i ferd med å bli en moderne hekseprosess på Jamaica.

«Fiya burn»-utfordringen
I essayet «The Fiya Burn Controversy: On the Uses of Fire in a Culture of Love and Rebellion» går forfatter Gregory Stephens til bunns i problematikken, og trekker linjene tilbake til Bob Marley. Det er nemlig ikke mangel på «fiya burn»-låter i Marleys tekstunivers. «No water can put out this fire», synger han i «Ride Natty Ride», mens teksten i «Talkin’ Blues» går «I feel like bombing a church, now that I know the preacher is lying». Og hva het Marleys to første album? Catch a Fire og Burnin’.

Marleys flammer var tosidige og symbolske; én revolusjonær ild som skulle brenne ned den korrupte verden og en indre, personlig flamme som brant for rettferdighet, gudstro og åndelighet. Slik er det også for Capleton, men den viktigste forskjellen mellom 1970- og 2000-tallets flammende reggaeideologer er at de i dag peker ut høyst konkrete syndebukker, istedenfor det symbolske Babylon. I dag rettes skytset direkte mot homofile, katolske menigheter og hvite på øya, og dagens dommedagsprofeter er mer interessert i å fordømme sine fiender enn å forene seg med sine allierte. Dermed adopterer de Marley på hans mest svartsynte, fra låta «Real Solution»: «It seems like total destruction is the only solution.»

Dancehall
* Musikkform fra Jamaica, som også gikk under navnet ragga og raggamuffin på 1990-tallet.
* Oppsto rundt 1979, med artister som Yellowman og Barrington Levy.
* Tekstmessig handler det mye om penger, sex og vold, men midt på 1990-tallet dreide sjangeren mot rastafarireligionen.
* Slo gjennom internasjonalt tidlig på 1990-tallet, med artister som Shabba Ranks, Chaka Demus & Pliers og Buju Banton, samt koblinger til amerikansk hiphop.
* Er i dag preget av hiphopinspirerte artister som Elephant Man og Sean Paul, og militante rastaer som Capleton og Sizzla.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.