En tåre for Buju Banton

For en reggaeuke i Oslo: Alborosie fredag 5. juni, Busy Signal lørdag 6. juni og Buju Banton torsdag 11. juni. Og Bergen reggaefestival i helga. For å komme eventuelle demonstranter i forkjøpet: En forsvarstale for Buju Banton.

I  november 2003 fikk Scotland Yard’s Racial and Violent Crime Task Force hatt en uvant oppgave. De kjøpet inn plater av åtte av dagens største reggaestjerner, og oversatt tekstene fra jamaicansk patois til engelsk. Hvorfor? For å finne ut om artister som Buju Banton, Beenie Man, Elephant Man og Sizzla oppfordrer til vold mot homofile.

Samtidig sang Storbritannias utviklingsminister Gareth Thomas sin egen sang. På en konferanse i St. Kitts mandag denne uken ga Thomas ifølge The Guardian dagens reggaeartister skylden for spredningen av AIDS i Karibia og Storbritannia. Thomas nevnte Buju Banton og Sizzla, og mente de ved å skjelle ut homofile på plate skaper et inntrykk av at AIDS er en sykdom som utelukkende rammer homofile.Dermed lar heteroseksuelle være å teste seg, og sykdommen sprer seg.

Det er liten tvil om at Scotland Yard vil finne homofobiske tekster i platene de har kjøpt inn. Jamaica er et homofobisk samfunn, der analsex er forbudt ved lov – og den maskuline og beinharde dancehall-scenen gjenspeiler dette. Men de gjentatte anklagene mot Buju Banton handler i hovedsak om én sang han ga ut i 1992.

Historien om hvordan Buju Banton forvandlet seg fra en homofobisk og sexistisk artist til 1990-tallets Bob Marley er verdt å få med seg for flere enn Scotland Yard og Gareth Thomas.

Buju heter egentlig Mark Anthony Myrie. Moren jobbet som gateselger, og Buju vokste opp med 14 eldre søstre i Salt Lane, en slum i utkanten av Jamaicas hovedstad Kingston. Han prøvde seg som artist fra han var 13 år, og rundt 1990 begynte han for alvor å bli lagt merke til.

Shabba Ranks var kongen på haugen på Jamaica i 1990, og med sitt sexfikserte og materialistiske machoimage sto han frem som antitesen på rastafarianeren Bob Marley. Buju Banton gjorde som publikum forventet, og ga ut en lang rekke singler der han skrøt av sine egne evner mellom laknene. Han fikk sin første store internasjonale hit med «Love Mi Browning» i 1991, en låt som hyldet damer med lys hud. Dermed ertet han på seg halve befolkningen i det rasebevisste Jamaica, og krøp til korset med oppfølgeren «Love Black Woman».

I 1992 slapp 19-åringen debutalbumet Mr. Mention, og slo samtidig Bob Marleys gamle rekord for flest nummer én-singler i løpet av ett år. En av singlene var «Boom Bye Bye», der Buju fantaserte om å skyte homofile menn i hodet, helle syre på dem og brenne dem levende. Sterk kost, men i det homofobiske Jamaica sa ikke Buju noe mer enn det folk var vant til å høre.

Boom bye bye
Inna batty bwoy head
Rude bwoy no promote the nasty man
Dem haffi dead,
Buju Banton i «Boom Bye Bye» (1992)

Situasjonen var en annen, «a foreign», i utlandet, og da Mercury Records i 1993 ville gjøre Buju Banton til internasjonal stjerne med albumet Voice of Jamaica, ble han innhentet av «Boom Bye Bye». Selv Shabba Ranks ble dratt med i dragsuget da han støttet Buju på britisk TV, og i USA saboterte homofile interessegrupper Bujus tv-opptredener og radiospilling.

Men Buju hadde allerede innsett at han ikke var spesielt interessert i å lage låter om sex, våpen og vold, selv om de solgte bra på hjemmebane. På Voice of Jamaica oppfordret han folk til å bruke kondom og sang om de politiske konfliktene på Jamaica og portforbudet i Kingston. Men det var drapene på hans venner og kolleger Pan Head og Dirtsman i 1993 som satte Bujus verden på hodet. Han laget låten «Murderer» samme år, og selv om hevntørsten var stor, begynte Bujus gryende gudsfrykt å sive frem.

«Murderer» var en sensasjon på Jamaica og gjorde mer enn noen andre låter sitt til at våpen- og voldsromantikken i dancehall visnet bort. I 1995 ga Buju Banton ut sitt mesterverk, albumet ‘Til Shiloh. Han sto frem som fullblods rastafarianer, etter en snuoperasjon på linje med den da Bob Dylan plugget i gitaren. Nå handlet tekstene om Gud, kjærlighet og Afrika, ikke våpen, homofobi og sex. Men fortsatt sliter han altså med ungdomssyndene fra 12 år tilbake.

La oss håpe Scotland Yard hadde albumtrilogien ‘Til Shiloh (1995), Inna Heights (1997) og Unchained Spirit(2000) på innkjøpslisten. Der vil de finne fint lite homofobi, men mye flott og positiv musikk.

What make we can’t all unite
Put each man difference aside
Why can’t we just come together
Cease from tribal wars and fight,
Buju Banton i «African Pride» (1997)

Opprinnelig publisert i Aftenposten i 2004. Mer om dette i morgen.