Dancehall anno 1996: Spiller på sex, vold og raske penger

Reggae spessial, dag 5: Dagens journalistikkleksjon – hvordan skrive om dancehall over to sider i VG? Jo, du vinkler selvsagt på sex, vold og penger. Slik gjorde jeg det i 1996.

Sommeren 1996 var jeg sommervikar i VG. Ved en kombinasjon av flaks og tilfeldigheter fikk jeg meg en ukelang tur til Jamaica, for å skrive en sak om bodøbandet Irie Darlings (den saken er en egen historie, les den her). Jeg fikk ikke med meg noen fotograf, men leverte faktisk fire dobbeltsider fra turen. Og sannelig fikk jeg ikke skrevet en stor artikkel om en av mine store interesser, dancehall.

Saken måtte riktignok vente helt til 29. november, men da dukket det plutselig opp en finfin tosider, med intervjuer med The Congos, The Mighty Diamonds, Ancient Dyah og JC Lodge, akkompagnert av store bilder av superstjernene Patra og Shabba Ranks.

Og legg merke til småbildene nede i hjørnet, som jeg har tatt selv. Dancehallhåpet Ancient Dyah har riktignok ingen hørt noe fra siden, men andremann er ingen ringere enn Congo Ashanti Roy i The Congos – den ene halvdelen bak en av reggaens største mesterverk, Heart of the Congos.

Dessuten litt artig at «dj» gikk gjennom VG-desken uten forklaring. En dj på Jamaica er jo vokalisten, mens det vi kaller dj heter «selecta».

Uansett, her er saken:

De har brede gullkjeder og fargerike, posete klær. De synger heller om sex, vold og raske penger enn fred, og er drittlei Bob Marley. Det er generasjonskrig i rastafariland.

Bob Marley er ikke like populær som før på Jamaica. Det rår en musikalsk generasjonskrig på øya og ungdommens musikk heter «dancehall».

– En ny generasjon har overtatt, reggaen i dag er ikke som på 70-tallet da musikken var åndelig. I dag dreier alt seg om å tjene penger.

Roy «Ashanti» Johnson burde vite hva han snakker om. Som vokalist i det legendariske bandet The Congos fortryllet han mange med stor musikk for tyve år siden. Deres plate Heart of the Congos fra 1976 ble nylig gitt ut på cd.

Tekstene i moderne reggae har lenge vært konsentrert om sex og vold, men nå opplever man en vridning tilbake til mer tradisjonelle rastafariverdier. Mens artistene for ett år siden var mest opptatt av å skryte av sin nye mobiltelefon, handler det i dag om den vestlige sivilisasjons undergang og om Afrika. Men «Ashanti» er ikke overbevist:

– De synger om rasta, men de lever ikke som rastaer. For de fleste av artistene er dette bare en ny trend. Dagens ungdom setter likhetstegn mellom rastafari og sine egne besteforeldre. Rasta for mange unge i dag, er gamle menn med skjegg.

Her i Norge kjenner vi stort sett bare til Bob Marleys variant av reggae, men utviklingen i Jamaica har gått med en rivende fart siden Marleys død.

Dagens reggae er røff og hard. Den blir skapt av maskiner, og vokalistene minner mest om rappere. Hiphop og computere gjorde sitt inntog på Jamaica på 80-tallet og satte dype spor.

Dagens stjerner på Jamaica har fargerike navn som Bounty Killer, Buju Banton, Beenie Man, Shabba Ranks og Terror Fabulous. Tusenvis av andre drømmer om å bli stjerner . . .

Den 19 år gamle gutten med artistnavnet Ancient Dyah er tidsriktig kledd i hvit USA-genser og har kort hår. Dagens unge jamaicanere kler seg annerledes enn sine foreldre. Gutta, eller «the dons», skal ha svære gullkjeder, fargerike og posete klær, hår som Bart Simpson og solbriller. Jentene, eller «the queens», skal ha minst mulig klær og komplekse frisyrer.

Som mange andre ungdommer i Kingston er Ancient Dyah langt mer amerikanisert enn tidligere generasjoner. Hiphop er populært blant ungdommen på Jamaica.

– Nå har jeg arbeidet hardt med musikken min siden jeg var ti år gammel, og har nå endelig fått ut en plate, sier han til VG.

Med låtene «Every Nigger Is A Star» og «Rastaman Rampage» håper den unge dj-en å nå stjernehimmelen.

Eldre artister håper at den tradisjonelle Bob Marley-varianten av reggae er på vei tilbake. Denne utgaven av reggae er i dag mest populær i USA, Europa og Japan

Folk er lei av dancehall.

– Det er ikke noe nytt lenger, bare de samme rytmene og de samme melodiene om igjen, mener Lloyd Ferguson i The Mighty Diamonds.

Gruppa besøkte Norge tidligere i år.

Sangerinnen JC Lodge, en av noen få kvinnelige reggaeartister, er ikke like optimistisk.

– Det er en generasjonskonflikt på Jamaica nå, ungdommen liker ikke Bob Marley lenger.

Fakta – Rastafari
* Særegen jamaicansk religion som tar utgangspunkt i Bibelen.
* Religionen oppsto på 1930-tallet som en følge av at keiseren i Etiopia, Tafari Makonnen, ble kronet. Hans ærestittel var Ras Tafari, og han tok navnet Haile Selassie.
* Hovedpunktene for rastafarianere er at Haile Selassie var guddommelig, og at afrikanerne var Guds guddommelige folk med en spesiell rolle i verden og Bibelen.
* Bob Marley gjorde rastafari verdenskjent.

Fakta – reggae
* Musikkform som vokste fram på Jamaica på slutten av 1960-tallet. Det hevdes at hetebølgen på Jamaica i 1966 førte til at tempoet på den kjappe musikkformen ble senket betraktelig. Rock steady var navnet på den nye musikken, som etter kort tid utviklet seg til reggae.
* Typisk for reggae er at instrumentene bytter roller. Gitaren fungerer som rytmeinstrument, mens bassen spiller en melodi i samspill med vokalen.
* I dag spiller data- og trommemaskiner en viktig rolle i reggae. Nå er «Bob Marley»-reggae mest populær i Europa, USA og Japan.
* På Jamaica er musikken røffere, og minner sterkt om hiphop. Shabba Ranks, Patra, Chaka Demus & Pliers, Bounty Killer, Beenie Man, Yellowman og Buju Banton.

10 kommentar

  1. er det først nååå jeg skjønner hvorfor marley sang om sion?

    Kule rytmer, men alltid vært litt for «nigga» for en hviting som meg fra Oslo. Kulturklæsj ja..

    For øvrig mye bra i bloggen din. Googler opp ting og tang, og ender ofte opp her inne – tilfeldigvis. Er en liten verden.

    • Hehe, men spørsmålet er: Googla du «sex, vold og raske penger»? Kommer til å få en del treff på denne posten.

  2. husker for øvrig ei bule som het Exodus, bak tinghuset.. Der var det schmooth. Var du der noen gang?

    • Exodus ja, i bakgata ved St. Olavs plass, like ved den store kinarestauranten. Var ikke akkurat stamgjest, men iblant. Var hyppig utleiested for diverse fester, pluss selvsagt mye reggaegreier. Husker at jeg intervjua Irie Darlings fra Bodø der sommeren 96, de skulle sikkert spille der. Får se å legge ut de sakene, for det er klassikere.

      Sommervikaren ble med Irie Darlings på reggaefestival på Jamaica!

  3. Hehehe, googlet noe annet. Feks. nå i dag; «Weltschmerz». Som jeg skrev; jeg ender ofte opp her inne.

    Og opp gata fra kinarestauranten ja.. Mye bra musikk m. trøkk på Exodus. 90-tallet var ganske chill det..

  4. når skal du legg ut irie darlings intervjuet 🙂

  5. […] endte i hele fire dobbeltsider i VG, så de fikk da valuta for pengene. Les en av de andre sakene her. Og jeg har fortsatt lyst til å kaldkvele deskeren som ga reisereportasjen min […]

  6. […] Onsdag 11. mai er det 30 år siden Bob Marley døde. Da passer det fint å grave fram min 1996-sak om Bob Marleys gamle nabolag i Trenchtown. Les også om da jeg besøkte Irie Darlings på Jamiaca og skrev rapport om moderne dancehall. […]

  7. […] Spragga Benz fra Jamaica deltar som en kontrast til Lyttles lyse stemme går minnene til Chaka Demus & Pliers, men Lyttle har for få triks i ermet til å holde på interessen gjennom et helt album – selv om […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: