Da Slayer møtte Slipknot (og Mastodon)

I anlending The Unholy Alliance III i Oslo Spektrum 24. november: Et flashback til The Unholy Alliance-turneen i 2004 – da Slayer, Slipknot og Mastodon satte Spektrum på hodet.

Tekster om Moby Dick,  en tropp perkusjonister og et helvete for trommehinnene. Nei, ikke Ultimafestivalen, men høstens tyngste konsertopplevelse.

Det er flere enn Morten Abel, Bertine Zetlitz og Lene Marlin som har slått sine krefter sammen for en fellesturné. Fredag ble Oslo invadert av «The Unholy Alliance», med de amerikanske metalkjempene Slayer og Slipknot.

Det var som George Foreman mot Mike Tyson, den store boksekampen mellom den 41 år gamle kjempen og den langt yngre og arrogante slåsskjempen som aldri fant sted i 1990.

Regjerende mester: Slayer, som har finpusset sin thrash- og deathmetal siden 1982. Utfordrer: Slipknot, som siden tampen av 1990-tallet har vunnet en ny generasjon metal-fans med en morsom og utfordrende miks av ekstrem-metal, gothrock, nu-metal, elektronikk og sjokkeffekter.

Konserten trakk et rørende todelt publikum: 17 år gamle Slipknot-fans med masker, tung sminke og nyinnkjøpte T-skjorter, og Slayer-fans i 30-årene med slitte skjorter, vikende hårfeste og sunn skepsis overfor Slipknot-sirkuset. De aller fleste forlot Spektrum med et fett smil om munnen og utslitte trommehinner etter nesten tre timer i metal-himmelen.

Først fikk amerikanske Mastodon sjansen med en snau halvtime med avansert prog-metal. De har to strålende album bak seg, og spilte mest fra rykende ferske Leviathan – et konseptalbum basert på Herman Melvilles romanklassiker Moby Dick. Det ble en krevende halvtime for både bandet og publikum, men fullt en velsmakende og utfordrende forrett.

«If the pain goes on» synger Slipknots Corey Taylor i «Duality». Han dedikerer den til bandets fraværende sampler/programmerer Craig Jones, som ligger på operasjonsbordet i USA. Det nihodete bandet savnet en mann, og manglet også det geniale glimtet i lydbildet vi kjenner fra platene deres. Konserten ble derfor noe mer ujevn og jordnær enn det uvirkelige metal-kaoset fra platene, og de tallrike perkusjonistene ga uheldige assosiasjoner til både Kaizers Orchestra og Ralph Myerz.

Men med en hitparade som inkluderte «(Sic)», «People = Shit», «Spit It Out», «Surfacing» og «Pulse of the Maggots» klarte Slipknot uansett å få publikum på gulvet til å hoppe helt fra scenen og bak til miksepulten. Respekt!

Det var ikke så mange som hoppet til Slayer, men så overkjørte bandet publikum fra start til mål med en fullstendig nådeløs konsert. Det var ikke et eneste pusterom fra innledningen med «Disciple» fra God Hates Us All til avrundingen med grunnstammen fra det tidløse 1986-mesterverket Reign In Blood («Angel of Death» og «Raining Blood»).

«Det känns lite som att gå på museum», mente Aftonbladets anmelder etter Slayer-konserten i Göteborg. Sant nok, Slayer gjør det de alltid har gjort – men på det området er de til gjengjeld best. Vi går på museum for å oppleve det ypperste kunsten kan gi oss, og Slayer viste oss hvordan hissige riff, frenetiske gitarsoloer, buldrende rytmer og blodtørstige tekster kan kombineres til en nærmest fysisk konsertopplevelse.

Jeff Hanneman, Kerry King, Tom Araya og Dave Lombardo er så samspilte at de fremstår som ett vesen, og de trer den samme felleskapsfølelsen ned over hodet på publikum. Når «Raining Blood» toner ut er det som å våkne midt i en intens drøm.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 18. oktober 2004.