Martin Hagfors-spessial

Med solodebuten Men and Flies får Martin Hagfors prisen for årets mest erfarne debutant. Her har jeg samlet det jeg har skrevet om Home Groan og HGH gjennom årene.


FOTO: BJØRN MELBYE

Først: Martin Hagfors-diskografi. Deretter: intervju.

Home Groan: Home Groan (1997)
Denne har jeg anmeldt, men jeg klarer ikke å finne teksten. Oppdaterer hvis den dukker opp.

Home Groan: Modern Man (1998 )
Denne har jeg ikke anmeldt, men den er en av mine personlige favoritter. Anbefales.

Home Groan: Astrodome (mini-album, 10») (1999)
5/6
Nå er det på høy tid at norsk presse og publikum åpner ørene for Martin Hagfors og hans ganske så fantastiske Home Groan. Den begrensede utgivelsen Astrodome følger opp gruppas to utmerkede album, og gruppa blir bare bedre og bedre. Dette er «kosmisk country» i ånden etter Gram Parsons; moderne, rufsete, skakk country helt på høyde med The Jayhawks, Wilco og lignende. Astrodome er en nydelig, sart åpning, mens Motorpsychos Gebhardt stikker innom med banjoen i «Klingers Blues» og landeveislåta «I Blew It». Motorpsychos countryflørtende The Tussler-album er en referanse, og Home Groan gjengjelder flørten med den lange «Notre Dame», som mot slutten minner om en forsiktig utgave av Motorpsychos mer utflytende støylandskaper.
Home Groans hjerte ligger klart i country, men det som hever gruppa opp er evnen til hele tiden søke utover snevre musikalske grenser. Musikken sprites opp av innslag som blåsere, sitar, banjo og hardingfele. «You’re always the last one to notice the trends that you follow are no longer around/And you can’t still grasp that music, yeah music, is more than just a sound» synger Hagfors i «Move On». Og Home Groan er ikke bakgrunnsstøy, men Musikk med stor M.
Astrodome er bare å få som titommers grønn vinylplate, og bedre grunn for å skaffe deg platespiller skal du lete lenge etter.

Home Groan: Astrodome (1999)
5/6
«Bedre grunn til å skaffe deg platespiller skal du lete lenge etter» skrev jeg om vinylutgaven av Astrodome på forsommeren. Nå er alle seks låtene fra den platen å få på CD, supplert med seks nye spor, og dette er utvilsomt en av årets beste plater.
Som BigBang plyndrer Home Groan amerikansk rockehistorie på sin egen høyst oppfinnsomme og givende måte. Kvartetten spiller country-rock i ånden etter Gram Parsons, The Jayhawks, Uncle Tupelo og kanskje spesielt Neil Young. For det er helt klart noe youngsk over frontmann Martin Hagfors, der han slentrer fra såre ballader via «bilmusikk» til kontrollerte støyutblåsninger. Odd Eirik Fleischer (bass), Even Finsrud (trommer/piano) og Bengt Olsson (gitar) utgjør en fjellstø bakgrunn, mens Home Groan får ytterligere hjelp av Gebhardt fra Motorpsycho, Lars Håvard Haugen fra Hellbillies, Claudia Scott og blåserrekken til Jaga Jazzist.
I forhold til vinylutgaven er låtene stokket om, og jeg synes plata taper seg ørlite grann når vi i stedet for den vakre Astrodome kjører rett i gang med de mer countryfiserte rockerne «Move On» og «Klingers Blues». De virkelige høydepunktene ble servert på vinylutgaven, og de seks nye sporene setter seg ikke like umiddelbart i hjerteroten, selv om «Art of Surprise» helt klart er en ny perle. Har du i det hele tatt sans for gitarbasert musikk er Astrodome et pliktkjøp.

Home Groan: Fish (2000)
4/6
Martin Hagfors er en glitrende fisker, men her serverer han dessverre maten med hvit saus og frosne grønnsaker.
«I’m just a regular kind of guy/Rituals are what get me by» synger Martin Hagfors på «Coffee & Cigarettes, fra Home Groans fjerde album på like mange år.
Hagfors trenger kanskje kaffe og sigaretter for å komme seg opp av senga, men det virker også som mannen er avhengig av å skrive og gi ut musikk. Fire album på fire år er nærmest uhørt i dagens plateindustri, og når det i tillegg bare er noen måneder siden slippet av Pignoise, Hagfors’ trioalbum med Lars Håvard Haugen fra Hellbillies og Gebhardt fra Motorpsycho; da snakker vi om en ivrig musiker.
Men Fish viser dessverre at Hagfors kunne tjent på å trykke noe på bremsen. For sammenlignet med fjorårets flotte Astrodome, er Fish langt flatere og mer likegyldig. Arrangementene er overraskende flate og likelydende; hvor ble det av rockerne, støyutblåsningene, de skurrende og nakne balladene og alt det andre snadderet fra Astrodome? De 13 sangene her blir for trygge og radiovennlige, selv om godbitene finnes. «Sanity Road» rocker bra og «Leaving This World» (duett med Claudia Scott) nærmer seg det magiske.
I presseskrivet skrytes det av bandets mange inspirasjonskilder; rock, folk, indie, americana, jazz, afro, blues og så videre, og så videre. Mulig det; men når alt blandes i samme gryte blir resultatet fort småkjedelig lapskaus. Selv om Hagfors langt fra har mistet grepet som låtfisker; er innpakningene og arrangementene overraskende pregløse denne gangen. Råvarene stemmer, men kokkene har slurvet med krydringa og serveringa her, synes jeg.

Home Groan: Addicted (2001)
4/6
”And now I’m old enough to say/I’m addicted to the song” synger norsk-amerikaneren Martin Hagfors på tittelsporet her. Etter sju album på fem år, inkludert to under navnet HGH, har vi hatt sterke mistanker om godeste Hagfors’ sang-avhengighet i lang tid.
Addicted er enda en sterk samling Hagfors-komposisjoner i et krysningspunkt mellom Neil Young, Bruce Springsteen, folk og moderne americana, men jeg er redd den ikke er sterk nok til å få Hagfors ut av kultgettoen. Det begynner feiende flott med tre forsiktige og nedstrippede låter som går rett i hjerteroten. Men så går det noe tråere, med noen seige og halvanonyme folkrockere som ikke vekker den helt store entusiasmen hos denne anmelder. Men det åtte minutter lange tittelsporet er fantastisk flott – Hagfors’ helt egne variant av The Waterboys’ ”Den store musikken”.
For Home Groan-fans er dette en flott innsprøyting, men for nykommere vil jeg fortsatt holde en knapp på Astrodome-albumet som beste innfallsport til Hagfors-universet.

Home Groan: One for the Birds (2002)
Dobbel liveplate bare gitt ut på vinyl.

Home Groan: Raccoon (2002)
4/6
Raccoon er Home Groans sjette album på like mange år, og da regner vi ikke med én liveplate og sideprosjektet HGH. Svært imponerende, men samtidig fører det også til en viss utmattelsesfølelse hos i alle fall denne lytter. Som med Motorpsycho, Stereolab, Stephen King og Sizzla – uten sammenligning for øvrig: En får følelsen av at låtskriver Martin Hagfors lager sine kunstverk fortere enn jeg rekker å fordøye dem.
Raccoon er spilt inn på tre septemberdager og byr på groane-rock av sedvanlig høy klasse. Her er varm countryrock, sår sang og skurrende munnspill i beste Byrds- og Jayhawks-stil, men også en nyfunnen pop-minimalisme i beste Lou Reed-stil. Låter som «On And On She’s Gone», «Foreign Legion Lovable Guy», «Confession» og flere til går rett inn i Home Groan-kanonen, og for en «best of»-cd jeg etter hvert kunne brent til deg! Det ville blitt en blank sekser, for Martin Hagfors er en av de sterkeste låtskriverne Norge har sett rundt årtusenskiftet.
Men samtidig blir Raccoon noe pregløs der den i sin stødige og solide framdrift ikke skiller seg voldsomt fra de fem forgjengerne. Jeg savner enkelte overraskelser i arrangementene, eller overraskelser generelt – mens bandet nok er mer stødig enn briljerende. Dette får meg til å tro at Home Groan heller ikke denne gangen tar det velfortjente steget vekk fra kultstatus til allemannseie.

Home Groan: The Cream of the Crop (2003)
Siden 1997 har Martin Hagfors gitt ut hele seks album med bunnsolid country-rock fra sitt band Home Groan på eget plateselskap, og opparbeidet seg en solid kultstatus blant musikere og musikkinteresserte. Denne samleren fra plateselskapet til osloklubben Mono vil forhåpentligvis få flere til å innse at Hagfors er en av Norges beste låtskrivere.

Home Groan: The Opening Act (2004)
Vet du hva? Denne har jeg verken anmeldt eller hørt. Jeg har den ikke. Hva er det jeg driver med?

Home Groan: Hey Revolution Now! (2006)
4/6
I metalmemoarene Fargo Rock City argumenterer Chuck Klosterman for at Tubthumper av Chumbawamba er et bedre album enn Bob Dylans Time Out Of Mind. Hvorfor? Fordi det rommer én låt som vil spilles om 20 år, mens bare dylanologer kan nynne en trall fra sistnevnte. Klosterman påpeker hvor viktig låten er, og her kommer vi til Martin Hagfors.
Gjennom hele 14 album med Home Groan og HGH siden 1997 er han låtskrivernes låtskriver, men uten en ”Kveldssong for deg og meg” eller ”Dødsøt” som har ført ham ut til et stort publikum. Det vil ikke skje denne gangen heller, for Hey Revolution Now! er bare en trivelig fløyelsrevolusjon. Hagfors er best når han triller nedover sin vante americana-landevei, og den musikalske revolusjonen viser bare ansikt i noen tekster om cola, aksjer, Microsoft og rotterace, et par rockelåter som ikke umiddelbart høres ut som Home Groan og fin vokalstøtte fra nykommer Mona Varpe. Nok et fint Home Groan-album altså, men også et som neppe huskes om 20 år.

HGH: Pignoise (2000)
Ikke anmeldt gitt.

HGH: Trash Grass & Love Songs (2001)
4/6
Martin Hagfors (Home Groan), Lars Håvard Haugen (Hellbillies) og Håkon Gebhardt (Motorpsycho) spilte inn den første HGH-plata med hjelp av en mikrofon på ei hytte i Hallingdalen i fjor. Men da hobbyprosjektet tok av med gode salgstall og turnering, ble tempoet for høyt for Haugen.
Haugens tilbaketrekning har ført til at det er Hagfors’ lett melankolske låter og såre countrystemme som dominerer HGH i andre runde, selv om Gebhardt bidrar med fin banjoklimpring og flere humoristiske låter. Det musikalske grunnlaget ligger i amerikansk folk, bluegrass, country og blues; mens skyggen av Kurt Weill anes i ”Detective Holds A Pillow”.
Home Groan og Motorpsycho er på hver sin kant blant Norges mest produktive og kvalitetssikre band, og HGH formidler først og fremst ekte musikkglede, lekenhet og overskudd. Det sier sitt om motivasjonen at innspillinga av denne plata begynte klokka 10 om morgenen 1. nyttårsdag og ble avsluttet 3. januar, og med dette tempoet er det bare å glede seg til høstens annonserte Home Groan-album.
Trash Grass & Love Songs er ikke noe tvangskjøp, men en plate det er lett å bli sjarmert av. Når filmmusikken til O Brother! Where Art Thou blir en bestselger, bør også HGH ha potensiale.

HGH: Seb’s Hotel (2003)
4/6
Et knapt halvår er gått siden Home Groan og Motorpsycho ga oss nye studioalbum, men nå er sannelig Martin Hagfors og Håkon Gebhardt her igjen – med album nummer tre under navnet HGH. Duoen er et overskuddsprosjekt på godt og vondt, der spilleglede og et knippe flotte låter feier nesten all skepsis mot bandets mer uferdige sider til side.
Seb’s Hotel består av låter født på landeveien; på scener, ferger, backstageområder og hotellrom. Resultatet er en lavmælt, upretensiøs og fengende blanding av country, bluegrass og blues der godlåtene står i kø: Dystre ”24 Hours”, gospeltastiske ”Father Seb”, minimalistiske ”Louy” og flere til utgjør kimen til et strålende album. Dessverre er ikke køen av godlåter den lengste, for albumet rommer også et knippe halvferdige skisser som gjør resultatet mer rufsete sjarmerende enn virkelig fullendt.

HGH: Miracle Working Man (2004)
Denne har jeg verken anmeldt eller hørt.

HGH: All the Men in Dresses (2007)
Ditto.

FOTO: BJØRN MELBYE

Intervju fra Ballade.no 2001.

Martin Hagfors er norsk musikks svar på Supermann: Ustoppelig og raskere enn en kule i fart. I 2001 gir han ut plater som HGH, Groan Alone og Home Groan.

Dette sier sitt om arbeidsmoralen til Martin Hagfors: Han og Gebhardt fra Motorpsycho startet innspillingen av HGHs andre plate, Trash Grass & Love Songs, 1. nyttårsdag klokka 10 og var ferdig 3. januar. Ikke rart mannen ikke klarer å tilpasse seg utgivelsestempoet som er vanlig i platebransjen i dag. Siden 1997 har Hagfors gitt ut fire Home Groan-album og to HGH-plater.

– Jeg jobber best når ting ruller fort, men det blir kanskje vel fort for markedet. Beatles-tiden med to plater i året er visst forbi. Home Groan har gjort unna en god del til den nye plata, men vi har ingen umiddelbare planer om utgivelse, sier Hagfors.

Likevel klarer han ikke å bremse mer enn at han lover at Pounding The Ground kommer til høsten en gang. (2009-kommentar: Det ble hetende Addicted til slutt.)

– Denne gangen blir det verken fokus på pop, rock eller country, det blir kanskje mer i et folk-landskap. Jeg har også planer om å skrive ferdig en lang reise med tematisk 70-tallsrock, kanskje blir det en B-side på en tolvtommer. Den første blokken er som sagt gjort unna, og har i mine ører resultert i det kuleste landskapet hittil. Rocken smyger seg inn, men stemningen er folky swamp.

Men nå er det altså HGHs nye plate som gjelder. Siden sist har Hellbillies’ Lars Håvard Haugen takket for seg på grunn av tidspress, og gruppa er redusert til en duo bestående av Gebhardt og Hagfors.

– HGH er kanskje blitt en liten ventil for låter som ikke kler så godt de andre bandene våre. Prosjektet tok mye mer av enn det vi egentlig forestilte oss, noe som dessverre førte til at det ble for tidskrevende for Lars. Siden jeg og Gebhardt uansett gjorde de fleste HGH-konsertene i fjor som duo, bestemte vi oss for å forsette som duo, beholde bokstavene og døpe det om til Hagfors/Gebhardt/Hickstars. Vi valgte å beholde tidsskjema for både tysklandsturneen i januar og plateinnspilling. HGH er absolutt lystbetont.

Hagfors forteller at den nye plata er skeivere enn første forsøk, Pignoise, med en liten sving mot Kurt Weill-landskap og europeiske elementer, men med fundamentet i eldre amerikansk folk, bluegrass, country og lignende. Og som ikke dette var nok: Miniselskapet Apartment Records har nettopp sluppet sjutommeren A tribute to Happy Jack the squirrel, der Gebhardt og banjoen hans fyller den ene siden, mens Hagfors’ soloprosjekt Groan Alone får den andre til disposisjon.

– Utgivelsen på Apartment ble bestemt da Lars var med i HGH, men det er ikke HGH. Jeg har noen forestillinger om hva en eventuell Groan Alone-plate kunne bli til, men jeg er foreløpig tilfredstilt med det minimalistiske HGH. Jeg har tidligere bidratt med Groan Alone-spor til samleplater fra blant annet Krank Records.

Hagfors liker å holde på i det små, og har ingen store ambisjoner om verdensherredømme. Hver Home Groan-utgivelse trykkes opp i tusen eksemplarer, der det meste selges unna.

– Jeg har noen få igjen av alle platene, og teller på knappene om jeg eventuelt skal trykke opp nye opplag. Jeg har også forhandlinger på gang med et utenlandsk selskap, som kan tenke seg å utgi saker. Home Groan er jo like spalta som for eksempel Elvis Costello, Beck og Prince, på godt og vondt. Vi leker mye med sjangre, mens markedet gjerne vil ha ting som er stilistisk rent.

– Bare se på de norske bandene som selger, det er gjerne midtempo og mollstemt. Jeg fikser ikke slike ensporede plater, må inn med bruddstykker av andre ting. HGH selger tre ganger så mye, og i forhold til markedsføringsbudsjettet på null kroner, ender vi opp med overskudd. Small is beautiful!