Fransk musikkglede

I dagens D2 spekulerer jeg litt rundt den voldsomme interessen rundt Daft Punks comeback, og konkluderer med at det spesielt handler om at gruppas status i USA bare har økt og økt. Og kryss i taket, saken er også tilgjengelig på dette her internettet.

Saken under skreiv jeg derimot i 2002, i kjølvannet av at resten av Europa hadde falt pladask for fransk house, pop og hiphop i andre halvdel av 1990-årene.

I flere tiår har resten av verden mobbet fransk rock. På 90-tallet erobret franskmennene house og hiphop som hevn.

Nei da, jeg har ikke glemt Les Négresses Vertes, Mano Negra, Kat Onoma, Les Thugs eller Noir Désir. Men vær ærlig, listen over essensielle franske rockeband er kort og innholdsløs.

Begrepet «fransk rock» er blitt en dårlig vits med aksent, og kanskje nettopp derfor kom den franske houseeksplosjonen på 90-tallet så overraskende. For plutselig var ikke franskmennene ikke bare like flinke som engelskmenn og amerikanere, de knuste dem attpåtil på hjemmebane.

Samleplaten My House In Montmartre (Virgin France) oppsummerer den franske houseeksplosjonen på fortreffelig vis. Dersom du har vært innom en klubb i løpet av de siste fem årene, har du helt sikkert hørt flere av disse sporene før. Som DJ Rob Da Bank skriver i cd-heftet: «USA oppfant house, britene kom for å selge piller og skapte acid house, italienerne slengte på piano og gjorde house mykere. Men house trengte franskmennene for å bli funky igjen».

Fransk house gikk i stor grad tilbake til røttene, det vil si disco og pop, og resultatet var på sitt beste forrykende, gledesstrålende og uimotståelig fengende. På samleren finner du en moderne klassiker som «Music Sounds Better With You» av Stardust, side om side med spor fra artister som
Daft Punk, Air, Phoenix, Cassius og Superfunk.

Paris-fenomen
Men hvordan skjedde dette? For tidligere regjerte nærmest Jean Michel Jarre grunnen alene innen fransk elektronisk musikk. Det var tidlig på 90-tallet ting begynte å skje for alvor:

Laurent Garnier vendte tilbake til Paris etter et lengre opphold som house-dj i Manchester, og startet både klubb og plateselskap. Etienne de Crecy ga allerede i 1991 ut plater under aliaset Motorbass,  mens Dimitri From Paris tidlig lagde musikk for motebaroner som Chanel, Lagerfeld og Gaultier.

Fransk house ble først et lokalt fenomen i Paris, men ryktet spredde seg gradvis verden over. Men det var Daft Punk som virkelig skulle få fransk house inn på hitlistene verden med singelen «Da Funk» i 1996, og albumet Homework året etter. Albumet var en glødende miks av house, funk, elektro, tekno og hiphop, som ryddet plass på listene for en lang rekke andre franske band.

Stardust leverte eviggrønne «Music Sounds Better With You», Air vant verden med sin elektroniske popklo på albumet Moon Safari og Cassius serverte monsterslageren «Cassius 99».

Men samtidig virket det som lufta var i ferd med å gå litt ut av den franske houseballongen, samtidig som helter som Daft Punk og Air gjennomførte musikalske kursendringer. Tiden vil vise om My House In Montmartre er første eller siste kapittel i sagaen.

Fra forstedene
Men Frankrike er langt fra bare bekymringsløs dansemusikk. Ved siden av houseeksplosjonen har landet fostret en av verdens største hiphopscener, bare overgått av USA. Der housebransjen er dominert av en liten klikk unge middelklassemenn, har fransk hiphop sine røtter trygt plantet blant arbeiderklasseungdom og andregenerasjons innvandrere fra betongforstedene.

Allerede i 1991 fostret scenen en internasjonal superstjerne i MC Solaar, men språkbarrierer har hindret artister som NTM, IAM, Alliance Ethnik og Assassin å spre sine vinger like bredt som fransk house.

Men med Saïan Supa Crew og deres X Raisons (Virgin France) har Frankrike fostret en gruppe som overgår det meste som finnes av internasjonale konkurrenter. Gruppen består av seks uhyre talentfulle rappere, som leker, finter og ordsjonglerer seg gjennom et album som spruter av musikalsk skaperglede og variasjon – her er spor fra jazz, soul, reggae, disco og til og med franske chansons.

X Raisons er en fest av et album, selv om jeg ikke skjønner et kvidder av tekstene.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2002.