Heron Oblivion er et av de ferskeste bandene på plateselskapet Sub Pop, aktuell med sitt selvtitulerte debutalbum fredag 4. mars.
Musikken beskrives som «sitting in a lovely meadow in the shadow of a dam that’s gonna heave-ho’ any minute», og så viser det seg at to av medlemmene har bakgrunn fra de savnede Sub Pop-psykedelikerne Comets On Fire.
Her er min anmeldelse av Avatar, fortsatt deres siste album.
HERON OBLIVION, FOTO: ALISSA ANDERSON/SUB POP
Comets On Fire
Avatar
Sub Pop/Tuba 2006
5/6
Som en jam med The Stooges og Eagles.
Sub Pop lyser ikke like sterkt på stjernehimmelen i dag som tidlig på 1990-tallet, men ikke undervurder Seattle-plateselskapet – som fortsatt byr på mye snadder. California-bandet Comets On Fire fikk et karriereløft da de gikk til Sub Pop med 2004s Blue Cathedral, og fortsetter utviklingen med syvmilsstøvler på sitt fjerde album.
Dette er suggererende, tung og hypnotisk rock, preget av lange jam-aktige låter, farget av 1970-tallet, prog, psykedelia, krautrock, frijazz og stonerrock. Tenk referanser som Hawkwind, Pink Floyd og The Stooges, men med melodiske sidespor som låner like mye fra Eagles som fra 70-tallets utagerende syrerockere.
Den pianodrevne balladen ”Lucifer’s Memory” kommer som et overraskende og velkomment hvileskjær midt i floraen av hårete utflukter til de ytterste regioner av rockepsykedeliaen. Dermed blir Avatar et hardtrockende monster, som på samme tid også er fortryllende vakkert.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 