Øyvinds julekalender, luke 8: Viggo-boksen

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 8: I 2007 fikk vi Europas største klossmajor samlet i en boks.

André Franquin m.fl.
Viggo
Egmont Serieforlaget 2007
5/6

28. februar 1957 dukket Gaston Lagaffe, alias Viggo, opp i det belgiske tegneseriebladet Spirou (Sprint). 50 år senere hylles han i Norge, med denne luksuriøse boksen med sju album, fulgt opp med en mottagelse på den belgiske ambassaden i Oslo. Klossmajoren i tøfler og grønn genser er jo nasjonalhelt på linje med Tintin.

Boksen samler ikke absolutt alt Viggo-relatert materiale, her er ikke alle de første stripene eller karens gjesteroller i Sprint-albumene. Men med en komplett samling fra 1959 til de fire siste sidene som lå på André Franquins tegnebord da han døde i 1997, er det heller fare for Viggo-overdose hvis alt konsumeres i en jafs.

Franquin var en belgisk tegneseriegigant, bare overgått av Hergé (Tintin), og det er en sann svir å følge hans utvikling som tegner gjennom 50 år. Viggo vil bli stående igjen som en av de store europeiske humorseriene, med en mer sjarmerende miks av arbeidssky slabbedasker som George Costanza og Jokke i Pondus i hovedrollen.

Viggo bruker ufattelige mengder energi og kreativitet til å snike seg unna arbeidet, og i stadige repetisjoner over de samme temaene pakker Franquin serien inn i en Krazy Kat-aktig surrealisme og jazzaktig improvisasjon. Høydepunktene er ikke selve punchlinen, men veien fram mot sluttpoenget. Viggo er også en av de best tegnede humorseriene gjennom tidene, en som hjemlige helter som Arild Midthun og Frode Øverli har lært mye av.

Det er lite å utsette på selve serien, men med et begrenset opplag på 2500 eksemplarer og en utsalgspris på 1648 kroner er det flere skjær i sjøen. En ting er at Egmont gjør europeiske klassikere som Tintin, Corto Maltese og Viggo tilgjengelige kun for serienerder med stor lommebok, noe annet er at det også slurves med den luksuriøse innpakningen.

Her står omslagsillustrasjonene ikke alltid i stil til innholdet, bakgrunnsartiklene kunne trygt vært flere og mindre plankekjørende, tekstingen er ikke gjennomført i samme stil og trykkfeilene er altfor tallrike. Dette er skjønnhetsfeil, men her kan man ikke unnskylde seg med at Viggo var ansvarlig for siste ledd i kvalitetskontrollen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.