En liten hyllest til Lou Barlow

Fredag 28. mai skal jeg se Dinosaur Jr. og Built To Spill på Sentrum Scene. Som vanlig har jeg knapt skrevet et ord om mine største helter, og slik også denne gangen. Det nærmeste jeg har kommet er anmeldelse av J Mascis’ andre soloplate og to anmeldelser av Dinosaur-bassist Lou Barlow (en annen helt).

Sentridoh
Free Sentridoh – Songs From Loobiecore
Domino/MNW 2002
4/6

Lou Barlow vender tilbake til sine lofi-røtter.
Lou Barlow er en underlig skrue. Få matcher den tidligere Dinosaur Jr.-bassisten når det kommer til å skrive hjerteskjærende popviser. Og få er like uforutsigbare når det kommer til innpakning – indie, punk, lofi, elektronisk pop, støy og grunge som Sebadoh, Folk Implosion eller Sentridoh.

Sentridoh er Barlows soloprosjekt, holdt i samme ekstreme soveromsstil som de to første Sebadoh-platene. På sitt beste er låtene så sterke at du skjønner hvorfor Barlow er Bob Dylan for lofi-folket. Men samtidig er han like irriterende ujevn som vanlig. En vakker dag ender dette med en fantastisk samleplate.

The Folk Implosion
The New Folk Implosion
Domino/MNW 2003
4/6

I likhet med Will Oldham skjuler Lou Barlow sine låtskriverkunster bak ulike aliaser og gruppenavn. Men verken Sebadoh, Sentridoh eller Folk Implosion har gitt oss det mesterverket han har potensial til. Etter en lengre sabbatsperiode føler Lou nå at tiden er moden for The New Folk Implosion, som forvirrende nok minner mer om en mer voksen utgave av Sebadoh enn bandets tidligere elektropop (best kjent med «Natural One» fra filmen Kids).

John Davis er ute av bandet til fordel for Sebadoh-trommis Russel Pollard og Alaska!-gitarist Imaad Wasif, men selv om dette tidvis rocker hardere enn før er det langt fra Black Sabbath-inspirasjonen ryktene fortalte om. Isteden får vi ni typiske Barlow-rockere og bittersøte ballader innpakket i høflig støy og skurrende gitar krydret med sparsomme elektroeffekter og forsiktig groove.

Riktig så trivelig, men etter godt over ti års ventetid på et velprodusert album med bare Barlow-låter blir The New Folk Implosion et hyggelig antiklimaks.

J Mascis + The Fog
Free So Free
City Slang/Virgin 2002
3/6

«It’d take a teenage riot to get you out of bed», sang Sonic Youth i 1988. Legenden sier at «Teenage Riot» er en hyllest til J Mascis, mannen som klarte å kombinere hissig og sølete punkrock med endeløse melodiske gitarsoloer i innflytelsesrike Dinosaur Jr.

Grungerockens egen Neil Young slet med overgangen fra støyende slackerikon til voksenrock gjennom hele 90-tallet, og overgangen til soloartist med More Light i 2000 gjorde det enklere for Mascis å møte alderdommen med verdighet.

Men samtidig innebærer dette nok at Mascis har innsett at han aldri igjen vil bli like viktig og innflytelsesrik som på tampen av 80-tallet. Free So Free er nærmest sykelig opptatt av frihet, men albumet burde hett «Familiar So Familiar» – for det kjennetegnes av nøyaktig den samme melankolske melodiøsiteten og de langstrakte gitarsoloene – et sted mellom Neil Young, Carlos Santana og Nirvana – som Dinosaurs sene 90-tallsalbum.

Resultatet er tilbakelent og sympatisk rock, men Mascis ender opp som Frank Black etter Pixies: En trygg, solid og voksen soloartist, som ikke appellerer til så fryktelig mange andre enn gamle fans. Og selv for oss blir han litt kjedelig.

Bonus: Anmeldelse av soloplata til Sebadohs Jason Loewenstein.

Jason Loewenstein
At Sixes and Sevens
Domino/MNW 2002
4/6

Etter sju album med Sebadoh er Jason Loewenstein, eller J-Loe som plateselskapet humoristisk kaller ham, dømt til et evig liv i skyggen av Lou Barlows melankolske indiepop. Men det var nettopp dragkampen mellom Barlows melankoli og Loewensteins punkenergi som gjorde Sebadoh underholdende – noe J-Loe beviser på godt og vondt med sin solodebut.

Sebadoh er ikke oppløst, men har gått i hi på ubestemt tid.

Dermed har J-Loe brukt tiden på å spille inn 14 melodiske punkrockere et sted mellom Sebadoh, Nirvana og Minutemen. Dette er sommerpunk for mørke dager, med titler som «I’m A Shit», «More Drugs» og «Mistake». Til tider så morsomt at albumet trekker Loewenstein ut av Barlows skygge – samtidig som det også minner oss om at det var samspillet og kontrastene som gjorde Sebadoh virkelig morsomt.

Opprinnelig publisert i Aftenposten og Dagsavisen.