Ti år i sofaen

Det norske plateselskapet Sofa fyller ti år, og feirer med minifestival og plateslipp på Henie Onstad Kunstsenter søndag 3. oktober. Denne saken skrev jeg til toårsdagen.

IVAR GRYDELAND

Plateselskapet heter Sofa, men musikken er langt fra Ikea. Ivar Grydeland og Ingar Zach vekker internasjonal oppsikt med leken improvisering.

– Det var utrolig morsomt. Publikum var fullstendig uten fordommer og hemninger – og stilte med fristilte ører. Men lærerne var stort sett sjokkerte; de hadde trodd vi spilte «ordentlig» musikk.

Gitarist Ivar Grydeland har akkurat kommet hjem fra en turné på barneskoler i Vestfold – sammen med trommeslager Ingar Zach og ekstremvokalist Jaap Blonk. Og møter du den improviserte musikken – impro blant venner – Grydeland og Zach i to år har gitt ut på sitt eget plateselskap for første gang, går assosiasjonene lett til lekne barn i søkende berserkgang i instrumentparken.

I 2002 feiret Sofa sine to første år med trippelkonsert på Blå og tre plateutgivelser: Wazahugy av Grydeland, Zach, Charlotte Hug og Philipp Wachsmann, Pasta Variations av No Spaghetti Edition og et album med Tri-Dim gjestet av Barry Guy og Jim O’Rourke.

INGAR ZACH

Ikke sirkus-impro
– Vi driver ikke med sirkus, vi spiller impro fordi vi synes det er fint. Folk forventer ofte at improvisert musikk skal være morsomt, og det er veldig fristende å ty til enkle midler for å gjøre musikken mer attraktiv. Men dette er ingen komedie, sier Grydeland.

Sofa startet for to år siden som et underbruk av Karl Seglems plateselskap Nor-CD. Allerede fra starten viste Grydeland og Zach evne og vilje til å nå ut i verden; for samtidig som de ga ut sin egen duoplate Visiting Ants ga de også ut Tony Oxley Project 1 – med en av stamfedrene innen europeisk impro.

– Oxley har stjernestatus i impromiljøet, og slike utgivelser hjelper profilen til Sofa og gjør det enklere å få oppmerksomhet rundt våre andre plater, sier Grydeland.

– Plateselskapet er en forlengelse av det vi driver med som utøvende musikere, og vi har kjørt en stram linje på musikalsk profil og konsentrert på harde fakta i låttitler og grafisk design. Og nå begynner vi å merke at Sofa-navnet gir en effekt i seg selv, sier Zach.

Bestselgerne passerer 500 eksemplarer, noe som er gode tall for langt bredere norske jazzplater. Brorparten selges i utlandet, og det hjelper at Sofa omfavnes av eksperimentelle musikkmagasiner som The Wire, og nærmer seg samme status som selskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound. Bare i høst har Sofa-artister bidratt på to samleplater som sendes ut til The Wires 30.000 abonnenter.

Stjernejakt
Etter starten i 2000 har Sofa knyttet til seg kjente navn som den svenske pianisten Sten Sandell, den engelske gitaristen Derek Bailey og multitalent og Sonic Youth-medlem Jim O’Rourke. Men jukser ikke Sofa litt når de kliner «Jim O’Rourke» i store bokstaver ut over Tri-Dims nye plate, når mannen bare bidrar med én remiks?

– O’Rourke er gjest på samme vis som Barry Guy. Andre vil hevde remikser ikke har noe å gjøre på en improplate, og selv vi er ikke helt sikre på nøyaktig hva O’Rourke gjør. Men grensene mellom improvisasjon, komposisjon og remiksing blir stadig mindre tydelige.

Når Grydeland og Zach skal fortelle hva de driver med svarer de som regel «improvisert musikk». Da tror de fleste automatisk de mener jazz, men duoen er opptatt av å rive impro løs fra jazzen. Men det er ikke like lett når de fleste Sofa-artistene kommer fra jazzen.

– Vi synes det er svært spennende å jobbe med musikere med klassisk bakgrunn, og vi har også lyst til å bevege oss mot rock og elektronika. Men det blir nesten feil å planlegge framtiden for et improselskap, ler Grydeland.

Sofa har gitt ut ti album, og tre nye med Maja Ratkje/Jaap Blonk, bassist Ingebrigt Håker Flaten og Tony Oxley er på vei. Men det er fortsatt konsertscenen som er den beste innfallsvinkelen til impro. Da får du et bedre innblikk i spontaniteten, de konstante overraskelsene og den visuelle galskapen.

– Med såpass smal musikk er ikke problemet å nå ut til de interesserte, for de oppsøker oss. Problemet er å nå ut til nye lyttere. Da fungerer konserter best, og det var på en konsert i Sverige jeg selv møtte impro. Jeg fikk et kick som jeg aldri tidligere hadde opplevd som utøver, forteller Zach.

– Er impro musikernes musikkform?

– Det er mulig, men du må ikke være musiker for å ha glede av det. Jeg har fått mange strålende tilbakemeldinger fra folk som aldri har opplevd impro før; det gjelder bare å være åpen.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.