Nina Perssons frigjøring

Mandag 3. februar slipper Nina Persson Animal Heart, hennes første album under eget navn. Søndag 9. februar spiller hun på Rockefeller.

Frontkvinnen i The Cardigans har  tidligere gitt ut to album med sideprosjektet A Camp, og i dette 2001-intervjuet forteller hun hvordan hun følte seg frigjort av sidejobben. 

– Jeg følte meg som en slave, sa hun om perioden på tampen av 1990-årene.

Sjekk ut min 1995-intervju med The Cardigans her. Lunken konsertanmeldelse av A Camp her.

A Camp

Nina Persson i The Cardigans var utslitt og ensom, og på toppen av det hele nektet plateselskapet å gi ut soloplata hennes. Tre år senere er Nina tilbake med ny plate og giftering rundt fingeren.

Først må vi avklare en misforståelse: 20. august slippes A Camp, men den er ikke Nina Perssons soloplate. Den er en mellomting mellom en gruppe og et prosjekt, og arbeidet startet allerede i 1997 som et samarbeid mellom Nina og Niklas Frisk fra Atomic Swing.

– A Camp begynte som et band i 1997. Vi spilte inn et helt album i 1998, men plateselskapet ville ikke gi det ut fordi det ville ha meg til å gi 100 prosent for The Cardigans, forteller Persson.

Overarbeidet
Bedre ble det ikke av at Cardigans-låtskriver Peter Svensson samme år fikk frie tøyler med prosjektet Paus – i samarbeid med Jocke Berg fra Kent. Nina var Cardigans’ ansikt utad, og da kunne hun ikke tillate seg distraksjoner.

– Jeg følte meg som en slave. Det negative med å være et framgangsrikt band er at en før eller senere kommer til et stadium der man turnerer for mye og gjør for mye promoarbeid.

På midten av 90-tallet fikk The Cardigans raskt favorittstempel med sin fjærlette pop på albumene Emmerdale og Life. Men inngangsbilletten til superstjernestatus kom med låta «Lovefool» – som ble brukt i Baz Luhrmanns Romeo+Julie-film. Den ble spilt 1,5 millioner ganger på amerikansk radio, og Nina ble MTV-babe og «skandinavisk isdronning» i media.

– Det var flere ganger jeg var drittlei hele Cardigans, men når en kommer til det stadiet er det viktig å ta seg en pause. Pausen etter albumet Gran Turismo benyttet Nina til å gjenoppta A Camp-prosjektet. Hun tok med seg ni av de gamle sangene til Bearsville Studio i USA, der Mark Linkous fra Sparklehorse ventet som produsent.

– Låtene er klassiske, men produksjonen låt forutsigbar og kjedelig tre år etter. Derfor var det nødvendig å gjøre innspillingen på nytt, og Mark har virkelig gjort spennende ting med sangene mine. A Camp er mer melankolsk og en anelse varmere enn The Cardigans’ kjølige pop – Nina kaller det «eurocountry».

Møtte Ozzy
Nina bidro også på årets Sparklehorse-album, og under arbeidet med A Camp introduserte Mark Linkous henne for en amerikansk kulthelt: Daniel Johnston er en låtskriver og sanger som til tross for sine store mentale problemer er blitt helt for storheter som Nirvana, Yo La Tengo og Sonic Youth. Nina synger hans «Walking The Cow» på A Camp.

– Mark ga meg alle kassettene hans, og skal også produsere den neste plata hans. Da har jeg et håp om å møte ham, og kanskje til og med synge på plata. Og Nina har allerede rukket å møte en annen gammel helt: The Cardigans’ har gjort versjoner av Black Sabbaths «Sabbath Bloody Sabbath» og «Iron Man», og da var det ekstra stort å møte Ozzy selv.

– Vi møtte Ozzy etter en spillejobb i Los Angeles, men jeg var så nervøs at jeg ikke husker om jeg håndhilste på ham eller ikke. Det eneste jeg husker var at jeg ikke kunne se ansiktet hans i mørket – bare et kors som glimtet i mørket. Og så skalv han slik at det skranglet i smykkene hans; han har nok brukt litt for mye dop, ler Nina.

Langt nede
A Camp-plata bærer preg av at sangene er skrevet da Nina var langt nede – og spilt inn mens humøret var på topp. Ta «Song For The Leftovers», der Nina synger om to tapere som møtes i natten og sammen blir vinnere: «To dream only beginnings when the end is all around».

– Den ble skrevet av meg og Niklas (Frisk) etter at vi begge var dumpet av våre kjærester. Vi var veldig nede og usikre på vår plass i livet, men faktisk var det deilig å vende tilbake til disse sangene som jeg skrev da jeg var deppa.

Men i dag er ikke Nina deppa. 16. juni giftet hun seg med den amerikanske musikeren Nathan Larson – som spiller rockestjerne i videoen til singelen «I Can Buy You».

– Nathan kommer med sin soloplate tidlig neste år, og der synger jeg duett med ham. Musikken hans er en blanding av klassisk soul og Elvis Costello, og jeg synes det låter veldig tidløst. Plata kunne like gjerne vært gitt ut i 1970, 1980 eller 1990 som i 2002. Cardigans-bassist Magnus Sveningsson arbeider også med soloplate, men gruppa er på ingen måte gravlagt. Jönköping-gruppa har skrevet flere låter, og håper å gå i studio i løpet av året. Men først må de finne en produsent.

– Vi har spurt Daniel Lanois to ganger, men han har takket nei hver gang. Vi har alltid jobbet med Tore Johansson, men føler at vi har gjort det vi kan sammen. Tiden er moden for å gå videre.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus: BT-anmeldelse av Long Gone Before Daylight, som ikke ble produsert av Daniel Lanois, men Per Sunding – og Tore Johansson.

The Cardigans
Long Gone Before Daylight
Stockholm Records/Universal 2003
4/6

The Cardigans som seriøst americana-band.

Hendene i været alle som har drømt om at The Cardigans skal vise seg frem et modent rockeband. For her er det lite igjen av bandet jeg ble forelsket i på grunn av florlette, sjarmerende og lettere barnslige poplåter som ”Rise and Shine”, ”Carnival” og ”Lovefool”.

Svenskenes femte album ligger langt nærmere Nina Perssons hederlige, men kjedelige A Camp-prosjekt med melankolsk, americana-farget og voksen rock inspirert av Neil Young, Lambchop og The Band. Og med gjester som Pelle Almqvist fra The Hives, Ebbot Lundberg fra Soundtrack Of Our Lives og Nicke Royale fra The Hellacopters er det tydelig at The Cardigans nå ønsker rockepressens aksept.

Nina Persson som tøff rockedame i låter som ”A Good Horse” blir mest patetisk, men samtidig viser flere fine øyeblikk at The Cardigans klarer å eldes med langt mer stil enn forgjengeren Gran Turismo skulle tilsi.