Thurston Moore: Eldes med stil

Det spørs om vi får se Sonic Youth samlet på scenen igjen etter at det ble slutt mellom ekteparet Thurston Moore og Kim Gordon. Men onsdag 8. august kommer Thurston til Øyafestivalen, og han holder seg like godt som denne 2004-teksten.

Les også mitt intervju med Sonic Youth-trommis Steve Shelley her.

FOTO: CHRIS FELVER

De har fått noen grå hår, men ellers ser Sonic Youth mer ut som søkende 20-åringer enn etablerte rockere som nærmer seg 50. Slik høres de ut også.

De eldste rockerne er snart modne for gamlehjemmet, men der Paul McCartney og The Rolling Stones er mest opptatt av å smi nostalginerven om dagen, viser andre aldrende rockere ingen tegn til å pensjonere seg fra nyskapning. Lou Reed og John Cale i Velvet Underground bremser ikke opp sin avantgardelegning, og det gjør heller ikke deres åndelige barn i Sonic Youth.

Alternativ-ikoner
Sonic Youth har gjennom en over 20 år lang karriere vist få tegn til stagnering eller idétørke. De gjentar sine beste triks, bevares, men med stadige avgreininger innen samtidsmusikk, jazz og ren improvisasjon er det ikke tegn til forstokking. Bare i sommer har de gitt ut to flotte album med høyst forskjellig innfallsvinkel.

Thurston Moore, Lee Ranaldo, Kim Gordon, Steve Shelley og nykomlingen Jim O’Rourke, som ble med som fast medlem etter arbeidet på NYC Ghosts & Flowers (2000), har vært ikoner innen den alternative rocken siden tidlig på 1980-tallet. De trakk linjene mellom punk, Velvet Underground og samtidsmusikk i den såkalte no wave-scenen og ble sammen med Pixies de viktigste forløperne for grungeeksplosjonen tidlig på 1990-tallet. Siden har de balansert mellom sine rock/punk-røtter og stadige ekskursjoner ut i mer eksperimentelle farvann.

Deres eksperimentelle sider toppet seg med dobbeltalbumet Goodbye 20th Century (1999), der de fremførte verk av samtidskomponister som John Cage, Yoko Ono og Christian Wolf. Den evinnelige eksperimenteringen kunne være en tålmodighetsprøve for selv de ivrigste tilhengerne, men heldigvis fikk denne rensingen av systemet og samarbeidet med Jim O’Rourke tilført ny iver i Sonic Youth-leiren.

Platene deres på 2000-tallet har vært søkende og eksperimenterende og tilgjengelige og melodiøse på samme tid – akkurat som på høydepunkter i katalogen som Sister (1987), Daydream Nation (1988) og Dirty (1992). Bare det at Sonic Youth begynte å spille sine gamle ”slagere” på konsert, viste at de har klart å innfri seg med sin rolle som popband også.

Kunstnerisk frihet
Årets Sonic Nurse, gruppas 14. studioalbum (filmmusikk, minialbum, sideprosjekter og soloplater kommer i tillegg), viser dette med all tydelighet. Her får vi Sonic Youth-pop og -støy i skjønn forening, og albumet tar opp tråden etter ypperlige Murray Street (2002) uten glipptak.

Dette er i korthet gode nyheter for aldrende rockere, for Sonic Youth viser at de modnes som en god vin eller en briljerende jazzmusiker. Det blir spennende å høre hva de får til når de er i 70-årene.

Da Sonic Youth skrev kontrakt med storselskapet Geffen på tampen av 80-tallet, avtalte de seg samtidig fram til oppsiktsvekkende kunstnerisk frihet. Ikke bare fikk de lov til å ta kommersielt selvmord med Experimental Jet Set, Trash & No Star (1994) uten å miste tilliten. De har i tillegg også fått rom til å gi ut sine mer eksperimentelle sider under Sonic Youth-navnet på hvilket plateselskap de måtte ønske.

Ved siden av Sonic Nurse har de i sommer gitt ut albumet Hidros 3 i samarbeid med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson – på det norske plateselskapet Smalltown Supersound. I september slippes det på verdensbasis, og albumet er blitt en ny fjær i hatten til Joakim Haugland – idealisten bak det vesle enmannsselskapet som blant mye annet også gir ut Jaga Jazzist på verdensbasis.

Hidros 3 er et av til sammen fem konsertstykker skrevet av Gustafsson i grenselandet jazz, impro, samtidsmusikk og støy. Det er spesialskrevet for Sonic Youth, som fremførte verket på kulturfestivalen KulturBro 2000 i Ystad, sammen med Gustafsson og flere kjente musikere fra jazz/improscenen. Stykket er dedikert til Patti Smith, og heltinnen trer tydelig fram når Kim Gordon går bak mikrofonen med selvsikre og gripende spoken word-seksjoner.

Dette gjør verket langt mer tilgjengelig enn de søkende instrumentalplatene Sonic Youth har gitt ut på sitt eget plateselskap, samtidig som det er mer strukturert og melodiøst enn de mange arbeidene både gruppa og Gustafsson har gjort innen reinspikka impro. Som Diskaholics Anonymous Trio, en improgruppe bestående av Gustafsson, Thurston Moore og Jim O’Rourke, som på mange vis var forløperen til dette prosjektet.

I tillegg til Patti Smiths rockepoesi henger også ånden til frijazzeren Peter Brötzmann over Hidros 3, for dette er søkende støy der volumknappen bør presses til det ytterste. Eller ”fight it loud, play it loud” som Gustafsson selv skriver i omslaget.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.