Til helga er det Oslo Comics Expo, med mange spennende gjester.
En av dem er Håvard S. Johansen, som med den tredelte tegneserieroman Stumtjener har gitt ut den beste norske tegneserien så langt i år.
Og les deg opp på flere av de andre OCX-gjestene: Peter Bagge, Pat Mills, Mats Jonsson, Joanna Hellgren, Anna Fiske, Lene Ask og Esben S. Titland.
Ideen oppsto da tegneserieskaper Håvard S. Johansen ble rammet av kreft i 2008: En mørk og taus sky dukker plutselig opp hjemme hos en mann, og tar stadig større plass i hverdagen hans. Den ødelegger arbeidslysten, appetitten og fysikken, truer med å overta hele livet hans. «Var den kommet for å bli? Skulle den aldri forsvinne?» spør en av hovedpersonene i den 200 sider lange tegneserieromanen Stumtjener (Jippi Forlag).
– En jeg pratet med sa skyen minnet henne om stress, mens en kompis spurte om jeg hadde angst. Det er blitt tre veldig symbolske historier, et slags melodrama. Selv om jeg skrev manus mens jeg kom meg etter kreftsykdommen, så har resultatet blitt noe annet. Jeg hadde ikke lyst til å lage noe selvbiografisk, forteller Johansen.
Han har rundt 15 års fartstid som serieskaper bak seg, og var også med å lage filmen Trolljegeren, men Stumtjener står nå frem som hans hovedverk, tre fortellinger der et truende og symbolsk mørke snur hverdagslivet på hodet. En mann får altså selskap av en mørk sky, fortalt med fire ruter per side, en dame møter og mister kjærligheten, med tre ruter per side, og et helt bysamfunns vekst og fall, med to ruter per side.
Historien er løsere planlagt og luftigere fortalt enn Johansens mer kompakte tidligere verk, som krimserien Sebastián (2003), science fiction-serien Anunnaki (2009) og novellesamlingen Stop.Rec.Ffwd (2010). Fortellermessig har han spesielt vært inspirert av Lorenzo Mattottis Chimera og The End av norskamerikanske Anders Nilsen.
– Selve prosessen har vært langt mer ukontrollerbar, det er første gang jeg bare har fått en idé og satt meg ned og laget den, uten helt å vite hvor det ender hen. Ideen var også å tegne mer løst, noe som ligger nærmere slik jeg skisser, og som dermed gikk fortere. Jeg begynte arbeidet i etterdønningene etter sykdommen, og på grunn av arbeidsmetoden ble det også et pusterom, sier Johansen, som allerede er i gang med to nye tegneserieromaner.
Men har Johansens hjemby Drammen i Stumtjener endelig fått sin egen dystopiske science fiction-fabel? For det er ikke fritt for at byen med de blanke overflatene, det nye torget og de dyrere og finere restaurantene kan minne om ansiktsløftningen til Drammen: «De vakre omgivelsene trakk ut av oss en gemyttlig og engasjert karakter. En allmenn vennlighet preget byen, og hadde erstattet den håpløse frustrasjonen,» skriver Johansen, før mørket vender tilbake igjen til den gamle industribyen som følge av ankomsten til en svart kube.
– Jeg bruker bare omgivelser jeg kjenner, og noen har alt påpekt at det ligner på Drammen, noe det forsåvidt også gjør. Men det ligner ikke 110 prosent, og den siste fortellingen er hakket mer satirisk og allegorisk enn resten av boken. Men ideen om at dersom man bare gjør fasaden veldig fin, så hjelper det på det meste annet, er kanskje hentet fra Drammen ja.
Opprinnelig publisert i D2. Mer Johansen her.
Øyvind Holen 