Mysteriet Nord-Korea

Det er ikke stalinismen, men surrealismen som er den rådende ideologien i Nord-Korea.

Guy Delisles Pyongyang er årets morsomste og mest skremmende reiseskildring, og i september kommer gubben selv til Kapittel08 i Stavanger.

«Hvis vi taper, vil jeg ødelegge verden,» svarte Nord-Koreas påtroppende diktator Kim Jong-il sin aldrende diktatorpappa Kim Il-sung, ifølge forfatteren Bradley K. Martin. Gordon G. Chang tar i Nuclear Showdown opp tråden, og argumenterer for hvorfor og hvordan verdenssamfunnet skal forhindre Kim Jong-il fra å ødelegge verden med sine atomvåpen. Samtidig viser Guy Delisle hvordan «Lil’ Kim» har gjort Nord-Korea til en surrealistisk parodi på George Orwells 1984 i reiseskildringen Pyongyang.

To synsvinkler
Dette er forfattere med svært forskjellig utgangspunkt. Chang er Hongkong-basert journalist med 20 års erfaring, som ble nektet visum til Nord-Korea i arbeidet med denne boka. Den franskcanadiske animatøren Guy Delisle ble invitert. Som følge av prisstigning i sørkoreansk animasjonsbransje, som blant annet lager tv-serien The Simpsons, har Nord-Korea inngått avtaler med franske animasjonsstudier som vil få grovarbeid utført for en billig penge i Pyongyang.

Delisles jobber i Pyongyang i to måneder, og er samtidig en trojansk hest. Selv om mobiltelefonen beslaglegges på grensa og alle bevegelser kontrolleres nøye, kan ikke tusjpennen, skisseboka og hukommelsen beslaglegges. Han er også tegneserieskaper, og med Pyongyang har han laget en unik reportasje. Der Nuclear Showdown er en storpolitisk tragedie fortalt fra fugleperspektiv, viser Pyongyang det absurde dagliglivet i regimets hovedstad fra fremmedarbeiderens synsvinkel. Det ingen av bøkene klarer å tegne noe klart bilde av, er hvordan dagens nordkoreaner lever.

Totalitært dynasti
Vi vet at nordkoreaneren har levd i et av verdens mest lukkede land siden 1948, et samfunn formet av to generasjoner eneherskere – et totalitært dynasti der det kommunistiske partiet står uten makt.

Kim Il-sung (1912–1994) var ingen kjenner av Marx eller Hegel, men tok i bruk nasjonalisme, militarisme, isolasjonisme, koreansk føydalisme og stalinistiske kontrollmekanismer for å bygge et kontrollsamfunn. Han bærer fortsatt tittelen «den evige president», og dersom hans menneskesky sønn vil liberalisere systemet, må han også bekjempe sin avdøde ikonpappa.

Chang har flere forslag om hva verdenssamfunnet bør gjøre, fra diplomatisk press til full krig, men hvordan er mulighetene for et opprør innenfra? Han skriver at koreanerne de siste 600 årene stort sett har holdt seg på matta, og at alle regimeendringer siden 1392 har skjedd etter initiativ fra utlendinger.

Selv om Sør-Korea gikk gjennom store politiske og demokratiske endringer på 1980-tallet, er det få tegn på noe lignende i nord. En folkelig revolusjon er lite sannsynlig i en stat der 23 millioner innbyggere «beskyttes» av 1,2 millioner soldater og reservestyrker på ytterligere fem millioner. Vi snakker om et land der flere studenter som befant seg i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet ble henrettet, for å unngå lignende folkebevegelser som i Øst-Europa.

Selv i Nord-Korea vokser en middelklasse fram, som Chang påpeker, alle totalitære regimers store fiende. Etter sult og økonomisk kollaps på 1990-tallet flyktet store deler av Pyongyangs middelklasse ut til landsbygda, rammet av skjevheten i et land som fortsatt var verdens største importør av Henessy-konjakk mens folket sultet til døde.

Mens menn ble ved sin post, startet flere kvinner egne private og ulovlige foretak – som ofte ble familiens eneste inntektskilde når lønn og rasjoner tørket inn. I dag blomstrer denne ulovlige handelen fortsatt i den nordlige delen av landet, og mens familiens kvinner sørger for inntekter slutter mennene i sine jobber for å ta seg av husarbeidet. Samtidig annekterer bønder land fra kollektivgårdene, mens korrupsjonen brer om seg. «Regimet som aldri blir lei av å fordømme kapitalismen har unnfanget et samfunn hvor penger er konge – mer enn i noe kapitalistisk samfunn jeg har besøkt,» mener nordkoreaneren Kang Chol-hwan.

Fôret med propaganda
Guy Delisle ser ikke dette der han beveger seg i en sirkel av tause animatører, indoktrinerte guider og en koloni av utlendinger i Pyongyang. Han har smuglet inn George Orwells 1984, men føler snarere at han har snublet inn i Orwells roman.

Selv en spasertur til jernbanestasjonen krever beskjed flere dager i forveien og godkjennelse ovenfra, mens turene byr på en rekke kalde monumenter og stormannsgale byggverk i fritt forfall. «Alt er veldig rent. For rent, faktisk. Ingen henger i gatene. Alle har et sted de skal være, noe å gjøre. Ingen slentring, ingen eldre som skravler. Alt er fullstendig sterilt,» skriver han.

Allerede før Delisle ankommer hotellet foreslår guiden at de skal nyte utsikten, en dårlig unnskyldning for å besøke den 22 meter høye bronsestatuen av Kim Il-sung. Der må Delisle legge ned blomster og bukke dypt, men han henger seg isteden opp i detaljer. Tannpirkerne er spikket for hånd, mens hjørnet på etikettene på vannflasken er revet av for å skjule at vannet kommer fra erkefiendene i sør. Gordon Chang forteller om nordkoreaneren som flyktet da han fant emballasje som hadde blåst over fra sør. Han ønsket også å bo i et land der man hadde råd til å pakke inn nudlene.

Delisle blir stadig mer paranoid, irritert og frustrert. Han blir konstant overvåket, mens kulturforskjellene er uoverkommelige. Ingen forstår vitsene, argumentene eller musikktipsene hans. «Det er unødvendig å si, men Nord-Korea er intet reggaeland,» resignerer han etter å ha sunget Bob Marleys «Get Up, Stand Up» for sin oversetter, som foretrekker propagandasangene om far og sønn Kim.

Der Nina Skåtøy i Gymnaslærer Pedersen finner håp i fabrikkarbeideren Unni Langmoens interesse for Klassekampen, finner Delisle håp i å låne bort 1984 til sin oversetter. Men der Langmoen ikke fornyer abonnementet, ender 1984-lånet bare i en skjelvende nervøs nordkoreaner som leverer tilbake boka med forklaringen «jeg liker ikke science fiction».

Derimot finner Delisle glede i en ung animatør som innrømmer at han synes nordkoreanske filmer er kjedelige. «I løpet av hele oppholdet var det den mest undergravende ytringen jeg hørte, og i den sammenhengen var det utrolig modig sagt.». Så hisser han seg opp over en annen animatørs skylapper, og kommer med følgende gullkorn: «Diktatur betyr ’hold kjeft’, mens demokrati betyr ’fortsett å snakke’». Igjen er det bare Delisle som ler av sin egen vits.

GORDON C. CHANG
Nuclear Showdown: North Korea Takes on the World
Random House (2006), 358 sider

GUY DELISLE
Pyongyang: En tegnet reise i Nord-Korea
Oversatt til norsk av Thomas Lundbo
Aschehoug (2008), 188 sider

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 33, 2006.