Jævla bra byline

Bildebylinefeberen herjer i norsk presse. Men akkurat da du trodde ingen kunne slå Marie Simonsens helfigur i Dagbladet eller VGs pushing av Truls Dæhli, så kommer påskenummeret av KK og overgår dem alle.

Et forbilde for norske journalister? Et utvalg bylinebilder av Charlotta Flinkenberg, sjefredaktør i Chic. FOTO: CHIC

For mange år siden tok en journalistkompis med seg en venninne på Tostrupkjelleren, det nå nedlagte vannhullet til Akersgata-journalister og stortingsrepresentanter. Jenta hadde ingen pressebakgrunn og hadde aldri vært der før, og ble kanskje litt starstruck av synet av TV 2s Stein Kåre Kristiansen som fleksa bicepsene i sine trange, svarte t-skjorter eller noe lignende, men hun lurte i alle fall på hva i alle dager hun skulle si hvis hun kom i tale med noen journalister

Ingen fare, sier kompisen, jeg har tipset til deg. Hvis du treffer en avisjournalist, sier du bare: «Jeg så saken din i avisa. Jævla bra byline!»

Vi lo først godt av denne innsidevitsen, for jenta visste ikke hva en byline var. En byline er ganske enkelt navnet på journalisten som har skrevet av saken, mens en dateline eventuelt er tilleggsopplysningen om hvor saken er skrevet. Type: Tekst: Øyvind Holen (byline), London (dateline).

Men så tenkte vi oss litt om, og innså at det var forskjell på bylines. Fra en ganske vanlig navnesignatur til bildebylines i farger, gjerne i halvfigur der journalisten stirret oss tillitsvekkende og tankefullt inn i øynene fra papirsidene. Vi prøvde å lage en slags rangering.

1. Vanlig byline.
Helt greit. Viser at du jobber i alle fall.

2. Bildebyline.
Nå begynner det å ligne på noe. Vi får vist trynet vårt i avisa. Det er viktig å ikke se blid ut dersom det er fare for at du skal jobbe med nyheter eller komme med viktige nyheter.

3. Fargebildebyline.
Farger, dere! Nå synes vi enda bedre.

4. Bildebyline fra skuldrene og opp.
Signaliserer større viktighet og tyngde. Brukes på hyppige spaltister, sjefer og sterke meninger. Hendene kan også komme inn i bildet, og åpner for nye muligheter. Nå kan man se ut som en forfatter, om man velger seg den rette posituren. Du kan la hodet hvile ettertenksomt på håndbaken, eller kanskje beføle seg selv varsomt i ansiktet med høyre hånd.

5. Fargebildebyline med skuldre.

6. Bildebyline i halvfigur, svart/hvitt.
Lang mer avslappende enn fra skuldrene og opp, siden man nå kan holde fingrene unna ansiktet, og isteden velge å legge dem i kors. Dette oser jo seriøsitet, og ved å la bildet være i svart/hvitt forsterker man graden av alvor ytterligere. Klesvalg er heller ikke så viktig, en streit skjorte, gjerne svart, holder i lange baner. Plusspoeng for å smile, men det gjør det samtidig vanskelig å ta for seg de alvorligste temaene.

7. Fargebildebyline i halvfigur.
Nå blir klesvalget plutselig veldig viktig. Jobber du med stil og mote, kan du for eksempel variere antrekk fra gang til gang – etter moten. Jobber du utenriks, kan det være lurt å velge seg en raff fotovest eller noe i grønt – slik at det ser ut som du er knipset midt i arbeidet ved frontlinjene.

8. Tegnet byline.
Denne kan også deles opp i underkategoriene, trynebyline, halvfigur og helfigur. Jeg husker fortsatt da jeg skulle treffe min daværende sjef, Roald Helgheim i Klassekampen. på Molde jazzfestival i 1995. Det eneste jeg hadde å gå etter var en tegnet byline av en kar med strikkegenser, pipe, skjegg og briller, men etter å ha spurt tre-fire slike jazzgubber om de var Roald Helgheim, ga jeg opp. I dag kan vi nevne Morgenbladet, der heldige spaltister er tegnet av Steffen Kverneland, Ny Tid, der klassikerspaltistene er tegnet av Manuele Fior, og Dagens Næringsliv, der inntil nylig Per Elvestuen tegnet flere av avisas egne journalister.

9. Fargebildebyline i helfigur.
Oh la la! Dette er bare ment for de aller ypperste skribentene, de som kan selge aviser bare i kraft av seg selv og sine meninger.

10. Fargebildebyline i helfigur, med nye kostymer hver gang.
Fotograf Paul Paiewonsky og meteorolog Siri Kalvig perfeksjonerte denne formen på VGs bakside i årevis. Nå er det damebladene som leder an, men de har bare ukentlige eller månedlige utgivelser, og da er det ikke like imponerende.

Marianne Jemtegård, daværende redaktør i Inside, nå i Vixen.

11. Fargebildebyline på forsida.
Journalistens sterke meninger konkurrerer med dagens beste nyheter. Kan det bli større enn dette?

12. Fargebildebyline i halv- eller helfigur. På forsida!
Vi dåner av lykke.

Dette trodde jeg lenge var det ypperste norske journalister og redaktører kunne drømme om. Men så dumper påskenummeret av KK ned i butikkene. Og hva skuer mitt øye? Redaktør Gjyri Helén Werp har droppet den tradisjonelle forsidemodellen, og brukt forsida på seg selv og saken «Sjefredaktørens vårfavoritter». Stylet, i helfigur og i farger. OVER HELE FORSIDA!

Det er bare en ting å si: Jævla bra byline, Gjyri!

Som om det ikke er nok, dukker Gjyri opp igjen med en fargebildebyline i helfigur på lederen på side 5 også. Og sammen med fem andre KK-journalister (stylet, sminket og med fargebildebyline i helfigur) i coversaken inne i blekka også.

Tidligere var jo trykt presse en oase for oss journalister som var for stygge for tv og hadde for dårlig stemme for radio, men nå bør du helst ha en viss modellselvtillit også. Fordelen er jo at KK sparer penger til modellutgifter når de kan bruke egne journalister som modeller.

La oss avslutte med dronningen av bylinebilder, Oprah Winfrey, som Siri Lindstad så riktig påpeker pryder forsida på hvert eneste nummer av O.

Flere jævla bra bylines her, her, her, her, her, her og her.