Plateskred med Sizzla

Gudene vet hvor mange album Sizzla har gitt ut. Jeg har 25 stykk i samlinga, og har anmeldt 11 av dem. Her er anmeldelsene.


Sizzla

Taking Over
VP Records/MNW 2001
5/6

Ky-Mani Marley
Many More Roads
Artists Only! Records/MNW 2001
4/6

Sjelden har en albumtittel vært mer treffende enn her.
Sizzla albumdebuterte med Burning Up i 1995, og siden har den ekstremt talentfulle artisten tatt over musikktronen på Jamaica. Og på sitt tolvte (!) album befester Miguel Collins – Sizzla – seg som det største reggae-talentet siden Bob Marley – og det sier ikke rent lite.

Sizzla er knallhard rastafarianer på grensen til det militante, som fordømmer Vesten som Babylon – og spår at Babylon skal ødelegges i en storm av lyn og torden, flammer og svovel. Med sin mektige, raspende stemme og gammeltestamentlige visdom synger og preker han for «the ghetto youth», mens han plukker fra hverandre vestlige verdier og historie. «Babylon set it so, building them bridges and fence / That they may support them so-called government / Them instigate the downfall of Jah righteous children / Remind them that slavery was not an accident/In return they kill my brothers and my parents», som han synger i «Oh children».

Sizzla er fortsatt bare i midten av 20-årene, men framstår allerede med Bob Marleys verdier, Chuck Ds knallharde autoritet og James Browns evner som entertainer. Musikalsk klarer Sizzla å forene brutal og minimalistisk dancehall med elementer fra klassisk reggae og hiphop – men det er mannens enorme stemmekraft og energi som lyser gjennom.

Sizzla er rett og slett en artist det ikke går an å komme utenom i dagens musikkbilde. I tillegg til albumflommen gir Sizzla ut sjutommere i et nærmest ustanselig tempo, og produktiviteten er et problem å forholde seg til for nysgjerrige. Taking Over er et helstøpt album, men du kan like gjerne gå til anskaffelse av moderne klassikere som Bobo Ashanti, Black Woman and Child eller Royal Son of Ethiopia.

Det blir nesten urettferdig å sammenligne Ky-Mani Marley med Sizzlas musikalske lynnedslag. For selv om Ky-Mani utvilsomt er blant Bobs mest talentfulle sønner, høres Many More Roads stokk konservativ og bakstreversk ut sammenlignet med Sizzla. Når det er sagt, minner Ky-Manis lyse sangstemme og musikk skummelt om faren. Har du spilt deg lei på Bob Marley-platene, og ønsker en ny og trygg dose reggae, er Many More Roads en god plate. Men reggaetronen og framtida tilhører Sizzla.


Sizzla

The Story Unfolds – The Best of Sizzla
VP Records/MNW 2002

Reggaeartisten Sizzla lever etter Neil Youngs «it’s better to burn out than to fade away»-filosofi. Han debuterte med Burning Up i 1995 og har siden gitt ut minst 13 album. Hans ferskeste musikk tyder på at flammen er i ferd med å slukne, men da kommer denne samleplata som en velkommen oppsummering av en av 90-tallets mest glødende artister.

Sizzla tilhører boborastafarianerne – eller Ethiopian National Congress – som står på siden av Jamaicas andre rastaer. Boboene skiller seg ut med sine turbaner, sin mistro til materielle verdier og alle mannlige boboer anses som profeter eller prester. Og da Sizzla musikalske karriere har hatt en profets glød.

Det det var som oppvarmer for Luciano i 1996 Sizzla virkelig tok fyr. Han stjal showet på den turneen, og i 1997 ga han ut to album som regnes blant hans aller beste: Praise Ye Jah og Black Woman and Child.

Som boborasta har Sizzla en sterk gudstro og håper at jamaicanerne en gang skal vende tilbake til Afrika. Men Sizzlas meninger er ikke alltid like spiselig for et liberalt vestlig publikum. Hans skepsis til hvite grenser mot rasisme, og han har gått inn for at hvite forvises fra Jamaica og gleder seg til Vesten – eller Babylon – går under i et flammehav. Hans holdninger til homofile er enda mer fiendtlige, med linjer som «mi kill sodomite and batty man» og «dem bring aids and disease pon people», mens han de siste årene også har tydd til «slackness»-prat om damer og våpen i et desperat forsøk på å holde på populariteten.

Kanskje derfor er denne samleplata blottet for hans mest kontroversielle sider – for her er lite av homofobien og skadefryden over Babylons kommende undergang som preger flere album. Men The Story Unfolds viser en artist med Bob Marleys samfunnsengasjement, Chuck Ds sinne og James Browns energi. Det har ikke vært lett å redigere karrieren hans ned til 30 spor over to cd-plater.

Men her er ikke et eneste spor fra albumene på selskapet Greensleeves. Og det er synd, for album som Rastafari Teach I Everything, Bobo Ashanti og Royal Son of Ethiopia er blant Sizzlas klart beste. Men låtutvalget er uansett sterkt nok til at samleren gir et fabelaktig bilde av en reggaestjerne på toppen av sin karriere. Så kan du heller fylle ut med Greensleeves-albumene etterpå.

Sizzla mestrer både sang og toasting, og utvalget her konsentrerer seg om 1997 og 1998 – da Sizzla var mest opptatt av å prise Gud – Jah – framfor å angripe sine meningsmotstandere. Her tar Sizzla for seg korrupsjon, styresmaktene, religion, livet i gettoen, kjærlighet, Vestens fall og bandekriger – alt framført med en skråsikkerhet om hvem som er hans viktigste publikum: «The ghetto youth» på Jamaica.

I gullalderen var Sizzlas musikk mer preget av glede og håp enn sinnet og frustrasjonen som er i ferd med å spise opp karrieren hans i dag. Selv om eldre låter som «No White God» og «Blaze Fire Blaze» er sterkt preget av en nærmest militant harme, virker det som Sizzla hadde håp om en løsning – mens han i dag framstår som mer bitter.

Musikken veksler mellom minimalistisk dancehall og mer detaljrik «neoroots» – fra sterke produsentnavn som Bobby «Digital» Dixon, Phillip «Fattis» Burrell og Dean Fraser.

Sizzla er en artist preget av konflikter, paradokser og selvmotsigelser, noe som ikke kommer så tydelig fram på denne noe strømlinjeformede samleplate. Men den er plata for deg som trodde reggae gikk i graven med Bob Marley. Så får vi bare håpe dette ikke er Sizzlas svanesang, men at han igjen kommer sterkt tilbake – like glødende som før.

Sizzla, Luciano, Yami Bolo, Anthony B
4 Rebels
VP Records/MNW 2002
4/6

4 Rebels ser aldeles fantastisk ut på papiret, men ender som de fleste andre toppmøter med skuffelse. Premisset er som følger: Fire av Jamaicas mest glødende rastafarianere samles: Rootssangeren Luciano, hissigproppen Sizzla, politisk glødende Anthony B og den misjonerende Yami Bolo. Dette kunne blitt like stort som en plate med Bob Marley, Peter Tosh, Jimmy Cliff og Dennis Brown på 1970-tallet.

Men 4 Rebels er dessverre ikke en supergruppe – men en samleplate med tre solospor fra hver artist. Talentet til disse fire er så lysende at det aldri kan bli dårlig, men i forhold til fantasien om hva disse fire kunne levert sammen blir det heller blekt. Men det er tross alt bedre med en fin samleplate enn en skuffende supergruppe. Det siste hadde i alle fall ikke jeg taklet.

Sizzla
Ghetto Revolution
Greensleeves Records/MNW 2002
4/6

«Keep the fire blazing», sier Sizzla. Og akkurat da jeg trodde reggaens egen Chuck D var utbrent etter rundt et dusin album på seks år, vender han tilbake.

Ghetto Revolution er mannens femte album på Greensleeves, og selv om årets bidrag ikke helt holder samme gnistrende kvalitet kan du trygt sette den ved siden av forgjengere som Rastafari Teach I Everything, Bobo Ashanti og Royal Son of Ethiopia. Du kan gjerne være uenig med Sizzlas gammeltestamentlige meninger, men det er umulig å la seg imponere av mannens enorme evner på mikrofonen og hans glødende og ektefølte engasjement.

Som vanlig er dette en variert miks med spor av klassisk roots reggae og dub, mer tidstypisk digital reggae og hiphopinspirerte spor. Sizzla sjonglerer ubesvært mellom raspende toasting og lysere «singjay»-stil, og assistanse fra rytmemestrene Sly & Robbie og trompetist Dean Fraser gir albumet et noe varmere preg enn vanlig i moderne reggae. Nybegynnere bør nok heller sjekke ut samleplata The Story Unfolds eller noen av de tidligere Greensleeves-albumene, men for fansen er Ghetto Revolution en lettelse der den viser at Sizzla fortsatt gløder.

Sizzla
Da Real Thing
VP Records/MNW 2002
4/6

Sizzla er den glødende rastafarianeren som lager album raskere enn vi klarer å høre på dem. Nå er’n her igjen, og Da Real Thing viderefører mannens gjenfødelse som artist etter en periode i en kunstnerisk ørken. Albumet er produsert av Bobby «Digital» Dixon, som også sto bak blinkskuddet Black Woman & Child, og Da Real Thing fortsetter i samme «roots and culture»-gate – og er en naturlig oppfølger til forgjengeren Ghetto Revolution (som kom i forrige uke eller noe slikt).

Men med en slik produktivitet er det ikke fritt for at jeg blir litt matlei; selv om albumene er bunnsolide blir jeg bortskjemt av en slik enorm produktivitet.


Sizzla

Rise to the Occasion
Greensleeves Records/Tuba 2003
5/6

Jeg aner ikke hvor mange album Miguel Collins alias Sizzla Kalonji har gitt ut. Mannen har sluppet to-tre plater i året siden debuten i 1995, og jeg har til skaffet meg tolv uten å ha angret et sekund. For selv om kvaliteten selvsagt blir noe ujevn med et slikt tempo er Sizzla kanskje den ypperste reggaeartisten i dag.

Han synger om å sjekke damer og brenne ned Babylon i samme refreng, og Sizzla er en kompleks artist. Han kombinerer steinhard dancehall, nydelig neoroots, vakre kjærlighetssanger, glødende samfunnsengasjement og sex- og pistolfiksert «slackness».

Rise to the Occasion, mannens femte album for Greensleeves, er like kompleks, men i sum enda en helhetlig maktdemonstrasjon – godt hjulpet av stjerneprodusenten Donovan «Vendetta» Bennett. Blant høydepunktene er Sizzlas variasjoner over tre av Bennetts mest populære dancehall-«riddims» (rytme-spor); nemlig Egyptian («These Are The Days»), Good To Go («It’s Burning») og Mad Ants («Hype»). Oppdag reggaekongen du også.

Sizzla
Life
Greensleeves/Tuba 2004
5/6

Sizzla
Stay Focus
VP Records 2004
5/6


Sizzla

Jah Knows Best
Ras/Sancturay/VME 2004
4/6

Sizzla
Speak of Jah
Bogalusa/Reggae Now/Tuba 2004
4/6

Supermann er rastafarianer og gir ut plater under kunstnernavnet Sizzla.
Den turbankledde «bobo ashanti»-rastafarianeren Miguel Collins, alias Sizzla Kalonji, bruker like mye tid i studio som vi vanlige dødelige bruker i sengen. Han fremstår som en genspleising av dommedagsprofet, James Brown, Chuck D, Bob Marley og Supermann, for hvordan skal vi ellers forklare at han i 2004 har sluppet fem – 5 – album (jeg har dessverre ikke fått klørne i albumet Red Alert på selskapet Charm)?

Denne hyperaktiviteten gjør at albumene ikke alltid blir like helstøpte, og kollegaen Capleton er en langt sterkere albumartist. Samtidig er Sizzla allergisk mot å lage dårlige album, noe han aldri har gjort etter at han debuterte i 1995.

Han sjonglerer roots reggae, røff dancehall, hiphopinspirasjon og akustiske ballader med stor sikkerhet gjennom til sammen 55 nye låter (inkludert hans aller første coverlåt, en versjon av Dylans «Subterranean Homesick Blues» på «Jah Knows Best»).

De fleste klarer seg med ett Sizzla-album i året, men hvilket? Platene fra VP Records er for deg som foretrekker Sizzla på hans mest røffeste og hiphopinspirerte, og Stay Focus er intet unntak. Årets beste renskårne reggaeplate fra Sizzla er Jah Knows Best, med produsentveteranen Philip «Fatis» Burrell (Beres Hammond, Luciano, Frankie Paul) bak spakene og Sly Dunbar på bassen.

Greensleeves-platene pleier å være de beste, og Life er årets mest personlige fra Sizzla. Det er en blanding av klassisk roots og mild eksperimentering, der Sizzla produserer det meste selv – men med ujevnt resultat. Speak of Jah er nok den svakeste her, selv om den heller ikke er dårlig. Men jeg skulle virkelig ønske at Sizzla bremset tempoet bittelitt, og kanskje begrenset seg til to-tre knallalbum i året.


Sizzla

I-space
Greensleeves Records/ Indie Distribution 2007
5/6

Sizzla Kalonji legger hatet til side
Etter årevis med kontroverser har endelig Beenie Man, Capleton og Sizzla beklaget tidligere synder, skrevet under Reggae Compassionate Act og lovet å styre unna rasisme, sexisme og homofobi. Et stort skritt for reggaesamfunnet, og det nyeste albumet til Sizzla – som tidligere har servert flammende hat mot Jamaicas hvite, katolikker og homofile – er da også spekket med tradisjonelle reggaeverdier som kjærlighet, gudfryktighet, svart solidaritet, politikerkritikk og respekt for «the suffering youths».

Mannen har gitt ut godt over 30 album på ymse plateselskap siden debuten i 1995, og han sparer sin mest melodiske og inderlige «roots reggae» til platene på Greensleeves Records. Mannens hyppige falsettbruk krever noe tilvenning, men I-space er en strålende miks av tradisjonell og moderne reggae, og en naturlig oppfølger til blinkskudd som Black Woman and Child (1997) og Da Real Thing (2002).

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Dagsavisen, Aftenposten og Bergens Tidende. Sjekk også ut årets Ghetto Youth-ology.

7 kommentar

  1. […] Det er blitt noen plater, konserter og skriverier om Sizzla opp gjennom årene. Jeg går glipp av ham i kveld, men du bør oppleve denne karen på scenen minst én gang i livet. Busy Signal, Vybz Kartel og Mavado gløder nok sterkere i dag, og Sizzla har i dag lagt seg på en noe mer tilbakelent og rootsvennlig linje enn å glansdagene rundt tusenårskiftet. […]

  2. […] Sizzla: Ghetto Youth-ology Denne flammende rastafarianeren Sizzla har bremset betraktelig opp siden han ga ut fire-fem album i året tidlig på 2000-tallet, og takk for det. Isteden for å spy ut album på ymse selskap, får vi nå kvalitetsbevisste og […]

  3. […] med andre hyperaktive kunstnere som Stereolab, Kool Keith, Sizzla og Stephen King er produktiviteten til tider så høy at fansen ikke rekker å henge med i […]

  4. […] ble protester og demonstrasjoner da Beenie Man og Buju Banton spilte i Oslo, mens T.O.K., Capleton, Sizzla, Assassin og andre med langt lengre rulleblad når det kommer til homofobiske låter fikk spille […]

  5. […] Les også min anmeldelse av Ky-Mani Marley her. […]

  6. […] empire”-marsjen fra Star Wars og fortsetter med frontalangrep på rivaler som Beenie Man, Sizzla og Baby Cham. Og Bounty Killer er så tøff i trynet at jeg tror ikke engang George Lucas tør sette […]

  7. […] Onsdag 27. juni kommer Stephen Marley til Rockefeller. Sjekk ut min anmeldelse av platebuten fra 2007, og les også mine anmeldelser av Damian Marley og Ky-Mani Marley her og her. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: