Øyvinds julekalender, luke 11: Transmetropolitan

Transmetropolitan er en tittel som dukker opp når folk snakker om sine tegneseriefavoritter. Jeg likte serien, men syntes ikke den kom helt til mål. Noe som ofte er typisk for Warren Ellis’ serier (men sjekk ut The Authority!).

Warren Ellis, Darick Robertson
Inferno album: Transmetro
Bladkompaniet 1998

Futuristisk gonzojournalist i grovkornet satire.
«Nyter du dette? Liker du måten jeg beskriver den avskyelige jævelskapen som rammer folk du sikkert passerte på gata i forrige uke på? Fint. Det er din fortjeneste. Fordi du ikke brød deg».

Spider Jerusalem er siste skudd på stammen av energiske tegneseriejournalister, men i motsetning til Tintin, Marc Dacier, Clark Kent og Allan Falk får herr Jerusalem faktisk tid til å skrive litt. Denne hyperenergiske fremtidsutgaven av Hunter S. Thompson er siste stjerneskudd fra det amerikanske forlaget Vertigo, som tidligere har gitt oss Sandman, Preacher og Hellblazer. Men Transmetro er ikke en kobling av skrekk og fantasy som disse, snarere en satirisk science fiction i samme tradisjon som Judge Dredd.

Også her står en brite bak. Warren Ellis skrev en rekke superheltserier før han fikk sjansen med denne mer personlige visjonen. Trolig ligger suksessen til Garth Ennis‘ Preacher som grunn, for Ellis deler Ennis’ grove språk, energiske fortellerstil og overtydelige satire. Ellis er ikke akkurat noen subtil og elegant forteller, her hamres poengene inn med slegge, blodet spruter og kraftglosene hagler. Likefullt gir den grovkornete stilen serien et røft og medrivende preg, og resulterer i underholdning av den mer fandenivoldske typen.

Warren Ellis, Darick Robertson og Kim DeMulder
Inferno Album: Transmetro 2
Bladkompaniet 1999

Noe slitsom gonzojournalist.
Politikk, religion, tv og gjenfødelse får sin fortjente behandling i form av Warren Ellis’ storslegge; gonzojournalisten Spider Jerusalem.

I kjølvannet av Garth Ennis’ suksess med sine voldsomme og hyperenergiske serier som Preacher og Hellblazer suser briten Warren Ellis fremover med den overraskende suksessen Transmetropolitan (Transmetro på norsk). Serien er en grovkornet og humoristisk science fiction-satire, en slags krysning av Judge Dredd og Hunter S. Thompson, men blir i lengden for enkel og overtydelig til å bli tatt seriøst.

I Spider Jerusalems verden mener presidenten at alt folket ønsker seg er «skikkelig tv, litt lommepenger til sprit og en sugejobb hver lørdag kveld», mens politiet arresterer kriminelle sædceller direkte på tv. Og alle religiøse bevegelser er «satans vampyrer som suger tankeevnen ut av folk som bare har begått en synd…nemlig å være redde og slitne».

Disse endeløse og voldsomme tiradene mot alt Ellis misliker (og det er det meste) blir i lengden slitsomme og masete, og spesielt i dette andre albumet glemmer han å fortelle historier og skape liv til figurene sine. I Transmetro er alle arrogante og selvopptatte drittsekker.

På sitt beste er Transmetro god og røff underholdning, men her bukker Ellis under for fristelsen til å avlevere lange kanonader mot ting han ikke liker.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: Spider Jerusalem-inspirert roman fra Norge.

Leia Starmann
Striper
Cappelen 2006

Debutanten som skjuler seg bak dette pseudonymet har vært synlig i bokhøsten med sin Catwoman-maske, og på overflaten er det nok av galskap, lekelyst og språklek i fortellingen om Leia Starmann, som er hekta på David Bowie, dop og tegneserier. Bare synd at de beste språklige passasjene er lånt fra Warren Ellis’ tegneserie Transmetropolitan, og at det som står igjen er en høyst tradisjonell utelivsroman.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.