Popåret 1999: Perfeksjon og ironiske blinkskudd

Det nærmer seg Idol-finale, og da passer det med en akademisk tilnærming til popmusikken: I 1999 tok jeg med meg noen av årets største hits til popforsker Stan Hawkins ved Universitetet i Oslo. Han trakk fram Lene Marlin og Mr. Oizo som eksempler på perfekt pop. Les også hva han mente om 2Pac, Multicyde, Britney Spears, Cher, Ricky Martin og Lou Bega.

Perfekt pop anno 1999: Mr. Oizo og Flat Eric.

Popkartet blir stadig større og mer uforutsigbart. En hippiediva, en død rapper, et pelsdyr, en russ fra Tromsø, en tenåringsvamp og en sjarmør fra Puerto Rico står bak noen av årets aller største popslagere.

– Popmusikken blir stadig mer uoversiktlig, og alle sjangre krysser over i hverandre, mener musikkstudent Espen Eriksen.

Osloposten ba Eriksen og førsteamanuensis Stan Hawkins ved Institutt for musikk ved Universitetet i Oslo på en lyttesesjon til noen av årets største slagere. I morgen kåres årets hit under HitAwards, og vi har plukket ut noen av de nominerte krydret med andre slagere.

Visuell pop
Det holder ikke lenger med en god låt for å få en verdensomspennende monsterhit. I tillegg er popartistene svært avhengig av visuell eksponering og vellydende og oppfinnsom produksjon for å bite seg fast i øregangene våre. Førsteamanuensis Hawkins er spesielt opptatt av den visuelle biten med en slager.

– Popmusikk er den mest visuelle form for musikk, vi klarer ikke å lytte til den uten å skape bilder, og da gjerne bilder av artisten som synger. Selv såkalt «ansiktløs» musikk som techno og drum’n’bass skaper automatisk bildeassosiasjoner til klubbscenen og dens energi, mener Hawkins, som spesialiserer seg på forskning om popmusikk.

Studiet ble etablert ved Universitetet i 1995, og konsentrerer seg om angloamerikansk populærmusikk etter krigen.

– Dagens studenter er langt mer interessert i musikk fra samtiden enn tidligere, da de fleste studerte klassisk musikkhistorie. Ved Universitetet er de konservative barrierene mellom musikksjangrene i ferd med å brytes ned.

– Popmusikk eksisterer ikke adskilt fra den klassiske musikken, snarere har pop røtter i vestens kulturtradisjon.

Hawkins er opptatt av at flere suksessfulle popartister spiller bevisst på stereotyper. Ricky Martin oppfyller på mange måter forestillingene vi har om varmblodige latinske sjarmørtyper, mens Tupac Shakur levde ut myten om den rappkjeftede og selvsikre unge svarte mann i USA.

– Men pop er et schizofrent dyr. Artister som Madonna, Prince, George Michael og Michael Jackson leker med stereotyper; de skifter roller ofte og klarer å fornye seg. Spice Girls er et annet eksempel. I starten var de veldig stereotype, men nå driver de med mye rart og bryter ut fra sine opprinnelige roller, synes Hawkins.

Lyttertesten

Lene Marlin: Unforgivable Sinner
(Fra Playing My Game, Virgin 1999)
Brakgjennombruddet til tromsøjenta dukket først opp på lydsporet til filmen Schpaaa, og ble raskt en voldsom salgs- og radiosuksess.

– Denne kan fort oppfattes som gammeldags i formen, men den har en moderne produksjon med «tight» trommelyd. Man kan høre at det er en svært dyr produksjon, den er glossy og digital, men det høres naturlig ut. På 90-tallet kombineres 80-tallets teknologi med estetikken fra 60- og 70-tallet. I utgangspunktet er dette en typisk kassegitarsang à la 70-tallet, men produksjonen og rytmesporet er pur 90-tall. Det hele er utrolig bra og lekkert gjennomført, mener Stan Hawkins.

Mr. Oizo: Flat Beat
(F Communications 1999)
Franskmannen Quentin Dupieux skjøt gullfuglen da denne ble koblet opp mot Levi’s-reklamefiguren Flat Eric. Årets mest suggererende eller irriterende låt, avhengig av hvem som lytter.

– Årets klart beste video, og også den typen musikk jeg liker: Fantastisk produsert og humoristisk, den tar ikke seg selv så alvorlig. Pop på sitt beste, konluderer Hawkins.

Eriksen er mer usikker:

– Den fungerer i klubbsammenheng eller sammen med videoen, men alene blir melodien og produksjonen for uferdig. Den spiller på at folk har sett videoen.

Cher: Believe
(Fra Believe, Warner 1998)
Voldsomt discocomeback fra den 53 år gamle sangerinnen og skuespillerinnen.

– Cher er et fenomen. Hun er en del av hippiegenerasjonen, men har med denne sangen klart å fange 90-tallsgenerasjonen. Som Madonna har Cher personlighet og et eksotisk image, og i USA går det ikke et intervju uten at nevner at en av hennes forfedre var indianer. Selve sangen er veldig disco, med uventet bruk av stemmeforvridning, ved en såkalt «vocoder». Ser man litt stort på det, forener Cher her sin 60-tallspersonlighet med 70-tallsdisco og 90-tallets produksjon, mener Hawkins.

2Pac: Changes
(Fra Greatest Hits, Death Row 1998)
Tupac Shakur fikk sin største hit i Norge etter at han ble skutt ned og drept i 1996. Denne låner melodlinje fra Bruce Hornsby & The Ranges 80-tallsslager «The Way It Is».

– Med en gang kan dette høres ganske enkelt ut, men det er satt sammen på en smakfull og interessant måte. Vokaldelen viser svært lite respekt for kompet og melodilinjen. Vokalen og melodien trekker i to retninger, og det virker som 2Pac har innstillingen «Jeg gir faen i originalen, den er bare backingen min». Det kan høres ut som han bare snakker over sporet, men det er ytterst smakfullt, melodisk og rytmisk planlagt. Stemmen låter også fint, den er mikset lav og virker trassig, mener Hawkins.

Ricky Martin: Livin’ La Vida Loca
(Fra Ricky Martin, Sony 1999)
Etter flere plater på spansk fikk Ricky Martin sitt virkelige internasjonale gjennombrudd med sin første engelskspråklige plate.

– Bare se på ham, og du skjønner hvorfor han er en suksess. Latinsk musikk vekker umiddelbart assosiasjoner til sommer og sydenturer i hele Europa, og dette er typisk sommermusikk. Plateselskapene gir ut svært mye slik musikk i sommermånedene, og spiller på stereotypene dette vekker til bikinis og fester i Rio De Janeiro. Teksten er forferdelig, den kan ikke en gang kalles banal: «She makes you take your clothes off and go dancing in the rain» låter forferdelig klissete. De eksotiske elementene er såvidt til stede, og platen er såpass avslepet at den er lett tilgjengelig for et internasjonalt publikum, mener Hawkins.

Lou Bega: Mambo No. 5
(Fra A Little Bit of Mambo, BMG 1999)
Med base i Tyskland hiver Lou Bega seg på latinbølgen med en oppdatering av en gammel mamboslager.

– En glatt krysning av latinsk musikk og disco, med svært klare, nesten overtydelige, markeringer av rytmen. Lou Bega kommer i kjølvannet av eksplojonen av latinsk musikk de siste seks månedene, og det føles som han hiver seg på en trend. Artister som Ricky Martin og Jennifer Lopez er sensasjoner i USA, og det skal bli spennende å se hvor lenge trenden varer.

Britney Spears: …Baby One More Time
(Fra …Baby One More Time, Jive 1999)
Tenåringsbabe med solid gjennombrudd i 1999.

– En mainstream og velprodusert poplåt med en original stemme. Helt klart en veldig dyr produksjon, mener Hawkins, mens Eriksen er mer begeistret:

– Musikkvideoen spiller igjen en stor rolle, og Britney Spears’ rolle som ungpikete og sexy vamp, kombinert med en spretten funkbass gjør denne dampende erotisk.

Multicyde: Not For The Dough
(Fra Multicydal, Warner 1999)
Med samplinger fra Flåklypa Grand Prix og Fleksnes er Multicyde blitt årets norske hiphopsuksess. Multicyde gir Eriksen en klam følelse:

– Det virker som de prøver å gjøre en Lauryn Hill-greie med soulfølelse, men de har ikke den rette holdningen, og dette er for dårlig gjort.

Hawkins er uenig:

– Jeg synes den fungerer på en ironisk måte, jeg føler sangerinnen leker med oppfatningen om sårbare kvinner. Jeg synes dette er ganske morsomt, og det vekker faktisk assosiasjoner til tidlig Portishead. Dessuten benytter de seg av intertekstualitet gjennom å referere til melodilinjen fra Flåklypa Grand Prix. Slike tydelige henvisninger til annen musikk, film og lignende er veldig populært i popmusikken i dag».

Fakta – Årets hit (anno 1999)
hitAwards i Oslo Spektrum sendes direkte på TV2 lørdag fra kl. 20. De nominerte til årets hit er som følger:

Baba Nation: Too Bad
Backstreet Boys: I Want It That Way
Boyzone: No Matter What
Cher: Believe
Mariah Carey/Whitney Houston: When You Believe
Lene Marlin: Unforgivable Sinner
Ricky Martin: Livin’ La Vida Loca
Meja: All ‘Bout The Money
Multicyde: Not For The Dough
Roxette: Wish I Could Fly
Sixpence None The Richer: Kiss Me
Britney Spears: Baby One More Time
Shania Twain: That Don’t Impress Me Much

Reklamer

3 kommentar

  1. Der var det mange gamle,gode…og en liten gul bjørn jeg hadde fortrengt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: