Etter Dälek, Company Flow, Antipop Consortium og New Kingdom kommer vi ikke utenom franske TTC, kanskje den aller beste gruppa som står med beina planta i både hiphop og elektronika.
Sjekk ut deres tre album. Og er det mulig å håpe på comeback?
TTC
Ceci n’est pas un disque
Big Dada/VME 20o2
5/6
Fransktalende artister på britiske plateselskap hører til sjeldenhetene, men Teki, Tido og Cuizini i TTC er så særegne at jeg skjønner godt hvorfor Big Dada har lagt vekk alle fordommer om froskespising og alpeluer.
Albumtittelen («dette er ingen plate») er en vri på René Magrittes kjente maleri Ceci n’est pas un pipe – og TTC står da også fram som viltre surrealister sammenlignet med sosialrealismen som regjerer i hiphop ellers. Deres første single «Léguman» – som dessverre ikke er med her – handlet om superheltgrønnsaker utfylt med en detaljert beskrivelse av metroen i Paris.
Nå vil nok språkbarrierene forhindre de fleste fra å få innblikk i trioens tekstunivers, men lykkeligvis er musikken nesten like original.
Her er flust med merkelige lyder, obskure samplinger, 80-tallssynth, beatboxing og skrudd elektronikk – noe som vekker sterke assosiasjoner til Company Flow og El-P. Fransk tekst, frenetisk heliumvokal fra Teki og skrudde rytmer vil nok skremme vekk mange, men er du på jakt etter en porsjon galskap til cd-spilleren din trenger du ikke lete mer.
TTC
Bâtards sensibles
Big Dada/VME 2004
5/6
Oppskriften til TTC: Bland moderne klubbhiphop og elektronika, speilvend og oversett til fransk.
Det finnes mange krysningspunkter mellom hiphop og elektronika: Afrika Bambaataa spilte Kraftwerk i Bronx, og skapte genren elektro på 80-tallet. Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å glemme en av årets singler, «Game Over (Flip)» av Lil’ Flip – basert på lydeffektene fra PacMan-spillet.
Men vi må til Frankrike og TTC for å finne den beste fusjonen. De særegne rapperne Teki Latex, Cuizinier og Tido Berman, dj-en Orgasmic og to produsenter med bakgrunn fra elektronikascenen: Para One og Tacteel.
Debuten Ceci n’est pas un disque (2002) var en original blomst, men nå har de virkelig funnet sin egen stil. De har forlatt undergrunnsestetikken fra debuten, og fremstår isteden som et fransk speilbilde av amerikansk klubbhiphop – remikset av artister som Autechre, Aphex Twin og Plaid.
Det må høres for å forstås, og det at jeg ikke skjønner et kvidder av tekstene bare understreker den forfriskende annerledesheten.
Opprinnelig publisert i Aftenposten.
TTC
3615 TTC
Big Dada/VME 2007
Etter USA er Frankrike en av verdens mest aktive hiphopnasjoner, og denne eksentriske trioen er noe av det mest spennende landet har å by på.
På sitt tredje album graver de seg bare dypere inn i hulen de har gravd ut med skeiv elektronika, skrudd klubbhiphop, kjølig tekno og fransk pop som verktøy. Smart og originalt, men langt fra allemannseie, selv om de heftigste låtene her bør kunne fylle et fordomsfritt dansegulv eller to.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 