Idlewild jobber videre

Idlewild er ikke bare det dårligste OutKast-albumet, det er også navnet på et skotsk band som nekter å gi seg – med sju album siden debuten i 1998.

De ga ut Live in 2015 i år, og her er mine anmeldelser av The Remote Part og Make Another World.

Idlewild ble også gruppert innafor den lite omtalte postbritpop-utveksten «Cool Caledonia», sammen med Travis og The Supernaturals. Får vi en revival snart?

Idlewild
The Remote Part
EMI 2002
5/6

The Remote Part er lyden av et indie-band som tar steget opp fra undergrunnen for å bryte håndbak med storebrødre som Coldplay, U2 og R.E.M. Etter to album med punkrock som aldri skapte den store gløden, har Idlewild finslipt sine melodiske sider, og pakket det inn i en skarp og treffende, men samtidig radiovennlig produksjon.

Medlemmene i den skotske kvartetten er flasket opp på en diett av Nirvana, Fugazi, R.E.M., The Smiths, Pixies og Sonic Youth, men med The Remote Part har bandet kastet av seg de mest hemningsløse kopisttendensene, og framstår nå som melodiske melankolikere med både kraft og originalitet.

The Remote Part er todelt: På den ene siden har vi elegante melankolske rockeballader vi kjenner fra både U2 og R.E.M. anno Out of Time og samtidige som Travis og Coldplay. Samtidig har ikke Idlewild glemt energien og øset de husker fra grungeglansdagene – noe som fører til at låter som «(I Am) What I Am Not» og «Out Of Rutine» mest av alt minner om Morrissey som synger den lettere angstfylte emo-kraftpopen til amerikanske Jimmy Eat World og Rival Schools.

Om noe engelsk rockeband skal ha håp om å slå gjennom i USA kan det faktisk være disse tidligere så ukjente skottene.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Idlewild
Make Another World
Sanctuary/VME 2007

I den endeløse serien av engelske indierockband som stadig færre bryr seg om er turen kommet til Edinburghs Idlewild. Der de på 2002s The Remote Part brøt opp fra undergrunnen for å forsøke å bryte håndbak med Coldplay, føles Make Another World like vesentlig som en brødskive med Banos.

Ikke dårlig, men heller ikke særlig bra. Først og fremst intetsigende og smådvask emorock.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: