Da Martin Horntveth gikk solo

Fra Elektro Nova/Electro Nova og Smalltown Supersampler går veien videre til Martin Horntveth, som gikk solo med to EP-er på Smalltown Supersound i 2002 og 2003. Her er anmeldelsene.

Martin Horntveth
Fast Motion EP
Smalltown Supersound/VME 2002
5/6

Jaga Jazzist-trommis med imponerende og allsidig solodebut.

Det kan være lett å avfeie Martin Horntveth, trommis i Jaga Jazzist, som enda en nordmann som sikler etter å få gi ut plater på det toneangivende engelske plateselskapet Warp. En overfladisk gjennomhøring av Horntveths solodebut gir signaler om bevisst vrang og sær elektronika. Men gir du musikken tid, åpner stadig nye lag seg, og Fast Motion er en EP som bobler over av kreativ galskap, humoristiske innfall og glitrende variasjon.

Horntveth har klart lånt øre til småskrudde artister som Aphex Twin, Squarepusher, Kim Hiorthøy og Mouse On Mars. Men det blir aldri snakk om kopiering, men snarere et overflødighetshorn av musikalske innfall som spriker i alle retninger – samtidig som Horntveths eventyrlystne innfallsvinkel, rytmeteft og melodiske originalitet binder det hele sammen. Forvent glødende omtaler i utenlandsk musikkpresse!

Høydepunkter: Spor «. . . And Then It Started Snowing», «Welcome To Wallpaper».

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Martin Horntveth
Skull EP
Smalltown Supersound/VME 2003
4/6

Jaga Jazzist-trommis forvirrer, frustrerer og imponerer.

Det klart beste øyeblikket på Martin Horntveths andre solo-ep oppstår når han ikke står alene. I en drøy minuttlang remiks av death metal-bandet Noplacetohide griper han fatt i et deilig gitarriff, slipper løs sitt rytmearsenal og tar riffet med seg videre over i deilig kaotiske ”Radio/Radio/TV/Sleep”. Alene er Horntveth mer ujevn.

Skull EP er på ingen måte hodeløs, men full av gleder for venner av eksperimentell, støyende og intensiv elektronika i nabolaget til Squarepusher. Til tider blir riktig nok eksperimenteringstrangen så påtrengende at en minnes om serieskaperen Christopher Nielsens lettere parodiske avantgardist-band som alltid stiller spørsmålet ”bra, men er’e eksperimentelt ’a?”.

Noe ender som tøffe effekter på jakt etter melodi, mål og mening, og den ekstra dynamikken som oppstår i møtet mellom Horntveth og andres musikk får meg nesten til å vente mer i spenning på Killl (der Horntveth spiller med folk fra Single Unit, Noplacetohide og JR Ewing) enn hans soloalbum.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: