Trickys nedtur

Maxinquaye (1995) er Tricky-plata alle må i samlinga. Her er en av flere Tricky-plater du absolutt ikke trenger. Søndag 8. mai spiller «triphopgudfaren» på Rockefeller.

Tricky
Vulnerable
-Anti/Epitaph/MNW 2003
2/6

En skygge av seg selv.

Et uttrykk sier at alle mennesker har én god bok i seg, men Adrian Thaws er av typen som bare har én god plate i seg. Den het Maxinquaye, og var så banebrytende, sjangerdefinerende og skoledannende da den kom ut i 1995 at Tricky ble dømt til å leve et liv i skyggen av seg selv siden.

Det er positive trekk med flere av hans svartsynte og paranoide oppfølgere, men mannens syvende plate er bare en koksgrå kopi av Maxinquaye. Han deler nå plateselskap med eksentriske visjonærer som Tom Waits, DJ Muggs og Buju Banton, men det er lite visjonært med Vulnerable.

Den er lysere og mer poppreget enn vi er blitt vant til fra Tricky, som mumlende deler mikrofonen med den italienske sangfuglen Costanza Francavilla. Hun blir aldri mer enn en fattig kusine av debutens Martina Topley-Bird, og bleke metalgitarer på «How High» og en nitrist versjon av The Cures «The Lovecats» er bare de siste spikrene i kisten.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: BT-anmeldelse av one hit wonder-duoen Mattafix.

Mattafix
Signs Of A Struggle
Buddhist Punk/Virgin/EMI 2004
2/6

Du klarer deg lenge med singlen.

Husker du triphop? Den medieskapte merkelappen for den sløye miksen av soul, pop, blues, reggae og rapping over tunge hiphoprytmer. Med den stemningsskapende singelen «Big City Life» vekker den indisk/karibisk/engelske duoen Mattafix til live minnene om triphops glansdager.

Også åpningssporet «Gangster Blues» gir meg lyst til å grave frem gamle album med Massive Attack, Portishead og Tricky. Men så slår Mattafix på autopiloten og cruiser inn resten av albumet uten at jeg leer på øyelokket igjen.

Jeg merker knapt at musikken står på, og dersom den gir meg noen assosiasjoner i det hele tatt, er det bare en påminnelse om hvor gruelig kjedelig og forutsigbar triphopscenen ble på kort tid. Mattafix er ikke det nye Massive Attack, men heller arvtakerne til sovemedisin som Sleepwalking av Rae & Christian, Lynni Treekrems Portishead-inspirerte Storm og glemte band som Olive og Mono.

Albumet har truende kaffebarpotensial, men du trenger bare låten «Big City Life» i ditt musikkbibliotek.