Maria Menas andre intervju

Fredag 23. september slipper Maria Mena albumet Viktoria. Her er mitt intervju fra januar 2002, da jenta var 15 år gammel og nettopp hadde debutert med singelen «My Lullaby».

(2011-kommentar: Jeg tror dette var det andre intervjuet Maria Mena gjorde med norske aviser i karrieren. Dagbladets Håkon Moslet var aller først ute,)

Et sårt og direkte angrep på sin egen mor har fått oslojenta Maria Mena inn på radioenes spillelister. Men popkarrièren startet med et ønske om å møte Hanson.

Du har kanskje hørt ”My Lullaby” på radioen: En ung jente som med sår stemme spør ”Mom, please tell me what to do / I’m so disappointed in you” med en sorgtung melodi og forsiktig lydbilde i bunn. Det er ikke alle artister som debuterer med å skjelle ut moren sin over eteren.

– Sangen skrev jeg da jeg var 13 år gammel, og den handler om mine foreldres skilsmisse. Den er kritisk til både mamma og pappa, men begge er nå veldig stolte av at jeg har skrevet en slik sang. Innholdet har vi lagt bak oss, forklarer 15-åringen, som går siste året på Skullerud ungdomsskole.

Sangdagbok
”My Lullaby” er gitt ut av storselskapet Sony, og debuterte denne uken på en sterk 13. plass på radiolisten hit40 som følge av a-listing på Radio 1, NRK P1, P4 og Radio Oslo. En knalldebut for Maria, som lover å følge opp med album fylt med like personlige sanger i april.

– Jeg føler at jeg har noe å si, men samtidig er jeg både sjenert og usikker – og synes ofte det er veldig vanskelig å fortelle hva jeg mener. Alle sangene mine er like personlige som ”My Lullaby”, de fungerer som en dagbok der jeg skriver om det som er gærn’t og det som er bra. De handler om hvordan det er å være meg.

– Hvordan er det å være deg?

– Trist … gøy … morsomt … akkurat som med alle andre mennesker.

Maria fikk musikken inn med morsmelken, og da hun fortsatt holdt hus i morens mage ble hun roet ned ved at moren stod over høyttalerne og spilte Jimi Hendrix på full guffe. Marias far er Charles Mena fra Nicaragua, som er oppvokst i New York –  og kjent i Oslos rockemiljø som en av medlemmene i 2 Niggers and A Honky.

– Med huset så fullt av musikk var det bare naturlig at jeg hatet rock, soul og funk da jeg var liten. Isteden digget jeg Spice Girls. Jeg tror det er viktig for foreldre å la barn oppdage musikk på egen hånd, og ikke dytte på dem sin egen musikksmak. Men når jeg på egen hånd kjøpte Pink Floyds The Wall møttes omsider min og pappas musikksmak.

Hanson var vendepunkt
1997 står frem som vendepunktet i Marias musikksmak, og det er guttene i Hanson som får æren for omvendelsen fra tyggegummipop til rock.

– Hanson førte til at jeg for første gang hadde lyst til å bli popstjerne, mest for å få en sjans til å møte gutta. Målet er ikke det samme i dag, men gjennom intervjuer med Hanson oppdaget jeg artister de anbefalte: Alanis Morissette, Aretha Franklin og Janis Joplin.

Maria liker også nye rockeband som Dave Matthews Band, K’s Choice og Matchbox 20, og lover alt fra rock og soul til viser, blues og pop på sitt kommende debutalbum. Men hun har fortsatt ikke helt innsett at hun spilles på radioen, og klarer ikke helt se for seg selv i en lignende rolle som Lene Marlin og Sondre Lerche.

– Jeg har veldig respekt for begge to. De er utrolig dyktige låtskrivere, og jeg er også imponert over tekstene de skriver – men de er litt eldre enn meg.

Mens Lerche og Marlin var nødt til å takle russetid og platekarriere samtidig, planlegger Maria nå hvilken videregående skole hun skal begynne på. Husk at dette er en jente som var tre år da Berlinmuren falt og ble født fire år etter at Oddvar Brå brakk staven.

– På en måte har jeg dårlig samvittighet for at det har gått så raskt. Jeg hadde ingen tro på meg selv da Sony fikk demoen for et år siden, og samtidig har jeg hørt så mange historier om folk som har jobbet seg opp og frem over lang tid. Og her kommer jeg – 15 år gammel.

Ja, her kommer hun. Maria Mena. Husk navnet.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.