Glemt antologi 6: Supernova og Pokus

Stian Andreassen og tromsøbaserte Pokus Forlag prøvde å etablere en lillebror til Forresten med antologiene Pokus og Supernova. Han klarte det nesten, og rett før jul gjenoppsto faktisk forlaget og annonserte nye antologiplaner.

(Les om flere glemte antologier her , her og her. Norges mest seiglivede antologi kan du lese mer om her.)

Stian Andreassen (red.)
Pokus nr. 7
Pokus Forlag 2001

Neste generasjon.
Det er ikke lenger enn fem år siden tegneserieantologien Forresten kom på gaten som et yngre alternativ til Fidus. Redaksjonen bidro til å dyrke fram serietalenter som Jason, Jens K. Styve, Tore Strand Olsen med flere, og allerede nå er neste generasjon på sterk fremmarsj.

Pokus Forlag startet opp i Tromsø i 1999, og har allerede 11 utgivelser bak seg. Hovedstammen i forlaget er antologien Pokus, som er blitt et viktig hjem for unge talenter som ikke har sluppet like lett til i Forresten eller Fidus. Og med sitt sjuende nummer fremstår Pokus i ny og friskere form enn tidligere, og innholdet er heller ikke til å bli skremt av.

Frank Karén Nikgol gjør et godt inntrykk med en røff og søplete, men uttrykksfull, strek, selv om historien ender opp som en noe banal satire over presidentvalget i USA. Odd Henning Skyllingstad står fram med en ferdig strek og troverdige figurer, som også har vist seg frem i Fidus, og kan komme til å levere store ting i framtida.

Også hovedhistorien, ”I Was Doing All Right” av Bjørn Karlsen og BeKo, viser lovende takter, selv om det virker som om dystre massemordhistorier er noe de fleste serieskapere må få ut av systemet tidlig i karrieren. Legg for øvrig merke til duoens dystopiske science fiction-versjon av Bergen; ikke lystig lesning for bypatrioter.

Pokus er preget av at dette er snakk om relativt ferske nykommere innen gamet, med alt det innebærer både av entusiasme, eksperimenteringstrang, nybegynnerfeil og innholdsmessig vakling. Men som helhet lover dette godt for norske tegneseriers fremtid.

Stian Andreassen (red.)
Pokus nr. 9
Pokus Forlag 2001
3/5

Jippi Forlag og No Comprendo Press leder an innen norske tegneserier, og følgelig er terskelen for å slippe til blitt høyere. Og de siste årene har hele tre serieforlag oppstått som følge av økt tilvekst av vordende serieskapere; Pokus Forlag i Tromsø, Dragefjellet i Bergen og Kick Ass Comics i Oslo.

Antologien Pokus har etablert seg som den nye bølgens flaggskip, og i anledning Raptus er et nytt underholdende nummer ute – og det er de enkleste historiene som fungerer best. Odd H. Skyllingstad er i stadig utvikling, og hans ”Ferdig med Finn” er en strålende fortalt liten bagatell spunnet rundt ungdommelig kjærlighet.

Også Mikkel Kleefelds ”Sigvalds endelikt” spinner rundt kjærligheten, og selv om historien ikke er all verden er den morsomt fortalt. Frank Karén Nikgol og Øyvind Lauvdahl fortjener også ros for en uttrykksfull strek, selv om historiene ikke overbeviser.

Bjørn Karlsen og Lurk hiver seg ut på dypt vann, men det ender med magaplask. Jeg får i alle fall bare vondt i hodet av setninger som ”Ubehagelighetene har uten ende dratt seg selv opp til meg. Mot min vilje står jeg ved siden av min egen refleksjon.” og ”Huff, det er kaldt. Det trekker kaldt fra vinduet. Kalde gufs. Kuldegrader på utsiden. Jeg fryser.” Så det er kaldt, sa du?

Stian Andreassen (red.)
Supernova nr. 1
Pokus Forlag
3/6

Lovende talenter spriker i alle retninger.
Norske tegneserieantologier har alltid vært en blandet fornøyelse, men det er nettopp iveren og den store variasjonen som gjør formen interessant. Fidus, Forresten og den ferske Søppel har gitt rom for ferske og uferdige serieskapere, og nå entrer Supernova arenaen.

Dette er en videreføring av Pokus, som kom med ni numre, og Supernova er både  lekrere og mer omfangsrikt – hele 100 sider. Innholdet er viet relativt unge og ferske serieskapere, noe som naturlig nok fører til at både stil og kvalitet spriker i alle retninger. Tom Richard Tokle forteller om mamboen Bertil med en sikker Pondus-aktig strek, men spolerer det med humor av den plumpe og platte typen jeg trodde hadde gått i graven med Pyton.

Arne Bye viser også en tiltalende strek i europeisk humortradisjon, men historien om det mislykkede rockebandet har jeg lest flerfoldige ganger tidligere. Da er det mer sus over serieskaperne som forsøker seg på mer kunstnerisk ambisiøse serier – der humor ikke er det viktigste.

Øyvind Lauvdahl overbeviser med to godt komponerte og originale serier, mens Bjørn Karlsen også viser gode takter i ”Hvileløs” – selv om jeg håper han demper de mest melodramatiske anslagene i teksten til neste gang. Også Åsne Hagens ”Clairobscur”, et poetisk og eksperimentelt anslag i grenselandet mellom kollasj, dikt og tegneserie, gjør en bra figur.

Supernova er en spennende arena for nye talenter, men helheten er nok noe ujevn og uferdig til å nå utenfor den harde kjernen av seriefans.

Stian Andreassen (red.)
Supernova nr. 2
Pokus Forlag
3/6

Mye hummer og kanari, men det er nettopp poenget.
Antologien Supernova ser lekker ut, men innholdet spriker i alle retninger og bladet gir fortsatt inntrykk av å gi husrom for seriene som ikke får plass i andre antologier. Nettopp derfor fyller bladet en viktig funksjon, for her kan serieskapere i utvikling få fritt spillerom til å prøve og feile. Men for leseren blir bladet en ujevn affære.

Supernova er fortsatt mest for spesielt interesserte, men byr utvilsomt på flere godbiter. Det gjør godt å se Geir Moen utfolde seg med mørk fantasy i den eldre, men upubliserte ”Nøkken”, mens Øyvind Lauvdahl fortsatt pirrer interessen med sine ”Fragmenter”. Pur unge Håvard Hesjevoll er i fin vekst, mens Arne Bye blir stadig mer proff både som tegner og manusforfatter. Flere serier gir mest hodepine, selv om entusiasmen og viljen bak ofte gir hodepinen en søt bismak.