De beste Batman-seriene – og nogo attåt

Onsdag 25. juli er det norgespremiere på The Dark Knight Rises. Det blir jo stas! I den anledning, mine Batman-anmeldelser.

BT-anmeldelse av «Batman: Hekta!» fra 1992:

Trykk på bildet for lesbar versjon:

 

Alan Moore, Brian Bolland, Neil Gaiman m.fl.
Inferno 10: Batman/Sandman/Transmet
Bladkompaniet 1999

Elegant Batman.

Juvelen i denne samlingen av serier fra amerikanske DC Comics er utvilsomt Alan Moore og Brian Bollands halvklassiske Batman: The Killing Joke. Serien kom ut i USA i 1988, da Batman-feberen raste på det høyeste i forkant av Tim Burtons Batman-film og Alan Moore var høyt oppe etter den eventyrlige suksessen med Watchmen.

På tegnesiden stilte Brian Bolland, og det er nok britens krystallklare tegninger som er høydepunktet her. Han har en av de stødigste strekene i bransjen, men dessverre er denne 46 sider lange historien det foreløpig siste storverket hans, Historien prøver å gi en bakgrunn og et ansikt til erkeskurken Jokeren, og vi får en mulig versjon av hvordan og hvorfor mannen ble en knasende sprø superskurk. For som han selv sier: “Noen ganger husker jeg det på en måte, andre ganger på en annen”.

Hovedtesen til Jokeren er at alle kan miste forstanden, alt som skal til er en særdeles dårlig dag. Derfor gír Jokeren det han kan for å drive Batmans venn, politimester Gordon, fra konseptene: “Galskapen er nødutgangen. Du kan bare tre ut, og lukke døren for alt det grusomme som skjedde. Du kan stenge det ute for godt”, tror Jokeren.

Det glade vanvidd er en kompetent Moore-historie, men det skinner igjennom at mannen på den tiden egentlig var ferdig med superhelter. Inferno-heftet fylles ut med en frittstående historie fra Sandman-syklusen, og et nytt kapittel fra den ferske Transmetro-suksessen. Med et slikt trekløver er Inferno blant de mest solide faste tilbudene i den norske seriefloraen.

Frank Miller og Lynn Varley
The Dark Knight Strikes Again nr. 1
DC Comics 2001

Fargesprakende Batman-oppfølger blekner i forhold til originalen.

Året var 1986. 29 år gamle Frank Miller hadde skapt seg et navn med Daredevil og Ronin, men ingen var forberedt på mesterverket Batman: The Dark Knight Returns, som var startskuddet for Batman-bølgen på 80- og 90-tallet, og fortsatt ruver som en klassiker.

15 år senere vender Frank Miller tilbake til Batman med den vel 240 sider lange The Dark Knight Strikes Again – fordelt over tre numre. Miller tar opp tråden noen år etter originalen: Superheltene er enten forvist, fanget eller arbeider i skjul for en tyrannisk regjering da Batman bestemmer seg for å slå tilbake.

En horde med mørke, “realistiske” superheltserier fulgte i kjølvannet til Millers Batman, så derfor er det ikke rart han velger en annen vei her. Der originalen var mørk og tilnærmet realistisk i formen er oppfølgeren et mer tradisjonelt actionfilm og fargesprakende superhelteventyr – som i tematikken minner om X-Men-klassikeren Days of Future Past.

Miller fortjener ros for ikke å ha laget en blåkopi av originalen, selv om vi innerst inne kanskje hadde håpet på nettopp det. Dette er nærmere den overdrevne og karikerte stilen fra Sin City, og selv om det er et artig gjensyn, vil denne neppe bli stående igjen som en klassiker.

Frank Miller og Lynn Varley
Batman: Nattens ridder slår til igjen nr. 1
Egmont Serieforlaget 2002
4/6

”Tålmodigheten min er slutt. Tiden er inne”, snerrer Bruce Wayne alias Batman i en av tegneseriebransjens mest etterlengtede oppfølgere. I 1986 presenterte Frank Miller den definitive utgaven av Batman i Nattens ridder vender tilbake – en dyster fremtidsvisjon som revolusjonerte amerikanske tegneserier i tospann med Alan Moores Watchmen – og samtidig la grunnlaget for den store Batman-bølgen for ti år siden.

Og oppfølgeren på tre numre à 80 sider begynner bra: Tre år er gått siden hendelsene i originalen, USA er en tyrannisk politistat som har knust all motstand ved hjelp av noen få lojale superhelter, mens resten av de gamle heltene enten er drept eller holdes som slaver. Tiden er moden for revolusjon…

Men det blir snart klart at Miller har ønsket å lage en ganske annen serie denne gangen. Der originalen var dyster, realistisk og holdt i en fortettet fortellerstil med filmatiske fortellerknep, er Nattens ridder slår til igjen et fargesprakende eventyr med fokus på trikoter, fantasi og overdrevne actionscener. Det er nesten som Miller tar et oppgjør med alle de dystre seriene hans Batman fostret og skriker ut til verden: ”Hei! Superhelt-serier skal være fargerik og underholdende fantasiflukt!”.

Men der originalen kunne leses uten stor kjennskap til forlaget DCs superheltunivers, er oppfølgeren langt mer begravet i forlagets heltehistorie – med mindre kjente helter og skurker som Atom, Flash, The Question, Brainiac og Wonder Woman i viktige roller. Og fans av originalserien vil nok også reagere på Millers tegnestil. Han bruker store ruter, tegner karikerte figurer med enorme føtter og hender og foretrekker sterke farger fremfor mørke skygger. Stilen minner mer om Millers krimserie Sin City.

Der Nattens ridder vender tilbake var det definitive oppgjøret med superheltserienes virkelighetsflukt, blir oppfølgeren mer som ”business as usual” å regne. Millers sans for overdrivelse og storslagen action gjør det underholdende for fans av superhelter og Miller selv, men ikke så mye mer.

Denny O’Neill, Neal Adams m.fl.
Batman: Gotiske netter
Egmont Serieforlaget 2005
4/6

Her er et pussig konsept: En påkostet bokserie som samler de nestbeste seriene med de mest kjente superheltene. Vi får ikke Frank Millers Batman, men en bok med 70-tallsnestoren Neal Adams.

Vi får ikke de originale Fantastic Four-seriene til Stan Lee og Jack Kirby, men John Byrne inspirerte forsøk fra 1980-tallet. Senere følger bøker med Supermann og Spider-Man.

Nå er ikke dette like merkelig som det først kan virke. Dette er nemlig en bokserie for blodfansen, og vi har allerede klassikerne trygt plassert i bokhyllen. Første bok i serien, Batman: Gotiske netter, er boken for deg som husker Batman-seriene fra blader som Lynvingen og Gigant. Boken er også en kjærkommen påminner om at det ikke var Frank Miller som tok Batman tilbake til figurens mørke røtter og reddet ham fra 1960-tallets camp-helvete.

Snuoperasjonen ble innledet på 1970-tallet, og tegneren Neal Adams skal ha mye av æren for den. Han regnes som en av de ypperste realistiske superhelttegnerne (da snakker vi om anatomisk realisme), og hans mørke nattens hevner lå langt nærmere streken til klassiske tegnere som Burne Hogarth og Alex Raymond enn 1960-tallets fargesprakende pop-art.

Adams var derimot en udugelig manusforfatter (det er ikke tilfeldig at soloserien Skateman for noen år tilbake ble kåret til tidenes verste tegneserie), og det var først da han ble koblet med manusforfatteren Denny O’Neill at den moderne Batman ble født. O’Neill skrev noe melodramatisk målt etter dagens standard, men hans blanding av krim, skrekk, superhelter, mystikk og sosialrealisme var en revolusjon på 1970-tallet. Dessverre dukker disse seriene først opp i boken etter flere i overkant corny og gammeldagse superhelt-historier av ymse andre forfattere.

Innpakningen er svært lekker, men Gotiske netter er først og fremst blitt en bok for dem som er interessert i streken til 1970-tallets kanskje mest innflytelsesrike superhelttegner. En lang rekke av historiene har nemlig ikke tålt tidens tann. Hadde boken utelukkende vært viet radarparet O’Neill/Adams ville jeg anbefalt den uten å blunke, og da kunne man også fått plass til noen av duoens klassiske Green Lantern/Green Arrow-serier.

Denny O’Neill, Neal Adams m.fl.
Batman: Demoniske møter
Egmont Serieforlaget 2006
4/6

Chris Claremont, Paul Smith m.fl.
X-Men: Opp av asken
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Estetisk Batman, rotete X-Men.

Bokserien Alle tiders superhelter byr på flere fine øyeblikk, men er iblant redigert som av en løpsk unge i godtekiosken – med et utvalg som er tilfeldig, rotete og forvirrende for utenforstående.

Disse to bøkene fokuserer på serieskapere som utviklet superheltsjangeren med sjumilsskritt på 1970- og 80-tallet. Tegneren Neil Adams dannet skole med sin mørke og anatomisk korrekte Batman, mens forfatterne Chris Claremont og Denny O’Neill tok i bruk sosialrealisme, melodrama, såpeopera, skrekk og science fiction i stadig mer komplekse historier.

De ga dessuten sine figurer en indre dialog som ofte rant over av selvmedlidenhet og angstfylt dveling, og også her er innflytelsen enorm. X-Men-filmene låner for eksempel vilt fra 1981s «Days of Future Past», mens Batman Begins ikke hadde vært den samme uten Ra’s al Ghul-historiene til O’Neill og Adams – alle presentert her.

Når den ene boken feiler der den andre lykkes, har det sin enkle forklaring. Batman-boken har som mål å presentere Neal Adams’ Batman, og med historier om viktige skurker som Jokeren, Two-Face og Man-Bat, godtar vi at boken rundes av med to historier som viser hvorfor Adams for enhver pris bør holdes unna manusarbeidet.

Claremonts X-Men er vanskeligere å samle enn de enklere Batman-historiene. Han tok opp hansken etter O’Neills økte ambisjonsnivå, men gikk så grundig til verks i sine innfløkte historier og gigantiske persongalleri at du etter hvert måtte ha grunnfag i X-Men for å henge med i svingene.

Denne boken gir smakebiter av flere tegnere og epoker i sagaen, men resultatet blir svært usammenhengende når forlaget ikke gidder å forklare sammenhengene. Dette er X-Men for deg som alt har full kontroll over bifigurer som Madelyne Pryor, The Starjammers, New Mutants og Enchantress, og utgivelsen skjemmes av flere trykkfeil og et omslag med en scene som bare antydes mellom permene.

Frank Miller og David Mazzucchelli
Batman: År 1
Egmont Serieforlaget 2007
6/6

En Batman-klassiker til glede for nye lesere tegneserie

Etter den dystopiske fremtidsversjonen av Batman i The Dark Knight Returns gikk Frank Miller tilbake til den maskerte heltens røtter i Batman: År 1 (1987), som også er inspirasjonskilde for filmen Batman Begins.

Her fortelles Batmans første arbeidsår gjennom øynene til hans alter ego, playboyen Bruce Wayne, samt hans kommende samarbeidspartner, den ærgjerrige politimannen Jim Gordon.

Serien tar tak i Batmans opprinnelige dannelseshistorie, men utvider, oppdaterer og revisjonerer fortellingen til en mørk og realistisk krimfabel fra et Gotham City styrt av horer, halliker, mafia og korrupte politimenn.

Vi kjenner igjen svartsynet og den fatalistiske sivilisasjonskritikken fra Sin City, men Miller styrer unna overdrivelsene og karikaturene til fordel for en verden som minner skremmende om vår egen.

Mye av æren tilfaller tegneren David Mazzucchelli, som her og i Daredevil: Born Again tilførte superheltseriene en dose realisme og noir-stemning som har vært svært innflytelsesrik.

Dette er et av høydepunktene i Miller-katalogen, fra en tid da han prioriterte gode historier fremfor ultravoldelige stiløvelser.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.