Straight outta Bygde-Norge

Torsdag 2. september kl. 09.03 gjester jeg P2s «Mozart og Madonna», sammen med RSP fra Kompani 69 og Sjef R fra Side Brok, for å snakke om dialektbruk i norsk hiphop. Da passer det bra å dra fram denne Ny Tid-saken fra 2003. Hør Tungtvann, Rissimo, Side Brok, Big Ice med Vågard og Lars Vaular, samt RSP som fornekter Too $hort og DJ Quik her.

20 år etter at hiphop kom til Norge, strømmer moderne heimstaddiktning ut fra stadig nye kroker i Bygde-Norge. Akkompagnert av tunge beats.

Skal man kåre 80-tallets viktigste tekstlinje i popmusikken, er denne nødt til å havne svært høyt på lista: ”Straight outta Compton, crazy motherfucker named Ice Cube / From the gang called Niggaz With Attitudes”. Året var 1988, og N.W.A. satte gangstarap og Los Angeles ettertrykkelig på hiphopkartet. Det hadde vært andre LA-rappere tidligere, men hiphop hadde i hovedsak vært et lokalt New York-fenomen så langt.

Med albumet Straight Outta Compton erobret N.W.A. USA og senere verden, med musikk som var sterkt forankret i Los Angeles-bydelen Compton. Der popmusikk i årevis har gjort sitt beste for å file vekk lokale og nasjonale særpreg i språk, tematikk og dialekt, har hiphop gjort det stikk motsatte. Rammene er internasjonale, men innholdet og språket er svært lokalt – og 16 år etter N.W.A. kommer hiphop strømmende ”straight outta” steder som Lillehammer, Trondheim, Nordfjordeid og Ørsta.

Flodbølge av morsmålsrap
Det tok lang tid før vi fikk høre skikkelig hiphop på norsk. I begynnelsen var den beste norske hiphopen engelskspråklig, ved A-Team og Warlocks for å nevne de viktigste pionerene.

Vi må først til Sverige, nærmere bestemt The Latin Kings fra Stockholm-forstaden Rinkeby og deres Välkommen till förorten fra 1994. Musikalsk handlet det om hiphop, soul, funk, reggae og latinske toner, men de svenske tekstene handlet om livet som andregenerasjons innvandrer.

Det kritikerroste albumet sådde frø som for alvor tok til å spire da Petter debuterte med Mitt sjätte sinne i 1998. Han viste seg fram som en stilsikker historieforteller, som på svensk fortalte om livet til en ung svensk gutt på 90-tallet – og ble i popularitet raskt nesten som en hiphopens Ulf Lundell å regne. Enda viktigere var det at Petter startet en flodbølge av rapping på morsmålet i Sverige, en flodbølge som omtrent samtidig startet å skylle over Norge.

Her hjemme hadde morsmålsrap blitt satt årevis tilbake av tulleprosjekter som Ute Til Lunch, Ståle Stiil og Mr. Walker & The Walkmen, men da duoen Tungtvann fra Ørnes/Bodø og Harstad debuterte på tampen av 1999, var tonen en helt annen.

Med selvsikre Jørg-1 i front viste Tungtvann uimotståelig frekkhet, sikker ordkontroll og en suveren beherskelse av hiphops rammeverk. Debutalbumet Nord og ned fra 2000 var en milepæl i norsk musikkhistorie, der Tungtvann maktet å forene hiphopstandarder og -klisjeer med en sikker sans for historiefortelling fra egen virkelighet, oppvekst og lokalforhold. Norsk bygderap var født.

Kvartetten Pen Jakke fra Fredrikstad albumdebuterte også i 2000 med Østen, og var en annen viktig pådriver for hiphop på morsmålet. De gjorde seg mest bemerket med en fantasifull fornorsking av kjente uttrykk og hiphopklisjeer, men tonet ned dialekten og var ikke like flinke til å ta utgangspunkt i lokalkulturen som Tungtvann. Gruppa ble oppløst etter den flotte Generasjon hip hop EP, men både Skranglebein og Ubåt derfra sysler med soloprosjekter.

Harrykultur
I år har bygderapen eksplodert i så sterk grad at det for utenforstående har vært vanskelig å skille alvor fra parodi. Under aliaset Bønder i kamp ga tre komikere ut singlen ”Totengangstamotherfucker” på Toten-dialekt, uten verken å overbevise eller more. Men Fremmed Rase fra Trondheim, Diaz fra Jessheim og Side Brok fra Ørsta kombinerte klassisk norsk harrykultur, dialekt og gangstarap på langt mer overbevisende vis.

Fremmed Rase var tidligere kjent som Alien Breed og rappet på engelsk, men med albumet Pisspreik har de omfavnet breial amerikansk hiphop og trønderkultur med like stor entusiasme. De musikalske båndene knyttes tett til trøndere som Åge Aleksandersen, Gåte, Motorpsycho og Hans Rotmo, mens tekstene ironiserer og hyller den trønderske ur-harryen med glimt i øyet og grisete humor.

Diaz har spansk blod i årene, amerikansk hiphop i ørene og røttene plantet i Jessheim. Ingen enkel sak å forene, men på sitt andre album Velkommen hjem, Andres melder han overgang fra New York-inspirert rap til norskspråklige utforskninger av seg selv og sine røtter. Låta ”Jessheim” er sammen med Fremmed Rases ”Råne” en av årets store harryhyllester, mens albumet blir ambisiøst, men ujevnt der Diaz gir seg ut på en vanskelig balansekunst mellom selvskrytende harrytass og dyster historieforteller.

Heimstaddiktning
– Flere har spurt om Side Brok er en parodi på rap. Det er det ikke, så langt ifra. Dette er gjort med en genuin kjærlighet for hiphop. Side Brok er ikke et moroband, sier Runar Gudnason fra Hovdebygda i Ørsta – alias rapperen Thorstein Hyl III – til Dagsavisen.

Singlen ”1, 2, 3, fyre” var den tredje av fjorårets store harrylåter, en hylende morsom og fengende parodi og kjærlig hyllest av festkulturen på Sunnmøre. Den er samtidig kanskje det beste eksempelet på hvordan dagens norske rappere makter å la seg inspirere av sine amerikanske forbilder, samtidig som de bruker inspirasjonen til å lage skildringer av eget liv og egne forbilder framfor å kopiere dem.

”1, 2, 3, fyre” er språklig og musikalsk påvirket av Dr. Dre, N.W.A. og Thirstin Howl III, men er samtidig en så presis beskrivelse av virkeligheten på Sunnmøre at den slår an selv hos hiphopnoviser hjemme på Sunnmøre. Og nettopp derfor er Side Brok allerede blitt lokale helter, med stappfullt hus under romjulskonserten på Rust i Ørsta – og det allerede før debutalbumet etter planen utgis i februar.

– Vi kombinerer heimstaddiktning med hiphop. Jeg skriver om oppveksten i Ørsta på 80- og 90-tallet, om å henge rundt, kjøre bil og spille gangstarap. Det er 12 år siden jeg flyttet, dermed har jeg fått et perspektiv som gjør det lettere å skrive, har Gudnason i Side Brok sagt til Dagsavisen.

Munndiaré
Men bygderap handler ikke bare om harrykultur og mimring. ”E dokke klare for ein hyperaktiv vestlending med munndiaré?”, spør Øivind Hella Bechensteen fra Nordfjordeid – alias Hella G – på albumet Det begynte med ein plan. Han har brukt sin kjærlighet for melodisk gangstarap fra California og sin egen dialekt til å lage et album der han drømmer om å rane banken på Eid.

Det er et uferdig album, mer som en demo å regne, men Hella G viser en fin evne til å kombinere sin gangstabeundring med sunn selvironi. Han drømmer kanskje om å være gangsta, men er fullstendig klar over at han er fanget i en grå vestlandshverdag: ”I Statane får du 15 år bak murane, men på Eid får du kaffi og kake”, som han selv sier.

Flere vestlendinger med munndiaré kommer ikke overraskende fra Bergen, der kvintetten Spetakkel solgte så mange eksemplarer av debutalbumet Spetakkel hjemme i Bergen at den ble diskvalifisert fra VG-lista (dersom en viss andel av platesalget skjer i en enkelt butikk, diskvalifiseres salget for å hindre manipulering av lista).

Som Fremmed Rase sliter Spetakkel med en vel overdrevet lokalpatriotisme, og begge gruppene kan fort bli hakket for slitsomme utenfor bygrensene. Når det er sagt, må det også nevnes at Spetakkel har teft for fengende refrenger, sikker ordflyt og elegante musikalske løsninger.

Duoen Jaa9 & Onkl P fra Lillehammer-kollektivet Dirty Oppland viser at flere enn vestlendinger lider av munndiaré, og den halvoffisielle utgivelsen Bondegramatikk – The Mixtape er blitt nominert til Alarmprisen – selv om den ligger i et grenseland lovlig sett, på grunn av flere ukrediterte samplinger og coverversjoner.

Nettopp der ligger også platas genistrek, for på tross av flere sterke egne låter er det guttas versjoner av amerikanske slagere fra Bone Crusher, Mariah Carey, Busta Rhymes, Scarface og Wu-Tang Clan som stjeler showet. Skjønt, egentlig er det duoens saftige språk, morsomme punchlines og originale rimmønstre som er stjernen.

– Om noen år vil norske hiphoptekster være en del av norskundervisningen, har Jørg-1 i Tungtvann sagt til Aftenposten Aften.

Han har ganske sikkert rett, og oppegående lærere kan starte allerede her om de vil ha et forsprang. Dialektundervisning og norsk geografi har aldri vært like morsomt.