P.O.D.: Nesten guddommelig metal

Det er 11. september i dag, og siden tiårsmarkeringen havnet litt i skyggen av en viss annen begivenhet, passer det nå å markere at det i dag er 11 år siden kristennumetalbandet P.O.D. ga ut gjennombruddsplate Satellite.

Deres åttende album – Murdered Love – er langt fra er noe mesterverk, men verdt en lytt. Her er min anmeldelse av da de fylte Rockefeller i 2002 og 2003-albumet Payable On Death.

Fun fact: Jay-Zs The Blueprint ble også utgitt 11. september 2001. Og Slayers God Hates Us All. Og Mariah Careys Glitter. Og disse.

P.O.D.
Rockefeller 12. mai 2002
Publikum: 1400 (fullt)
Aktuell cd: Satellite
4/6

Djevelen har kanskje fortsatt de beste låtene, men Gud kommer seg han også.

Jenta holder mobiltelefonen høyt hevet over menneskemengden gjennom hele sangen, og når refrenget kommer gauler hun og venninnen «we are, we are, the youth of the nation» inn i røret.

Når tenåringsjenter kringkaster en hel sang via mobilen, vet du at du har en hit. «Youth Of The Nation» med Sør-California-gruppen P.O.D. er det stor fare for at både bandet og du kommer til å bli fryktelig lei av i løpet av 2002. En utspekulert, allsangvennlig og følelsesladet låt som nesten tangerer både U2 og Pink Floyd i pompøsitet.

Men P.O.D. er langt mer enn «Youth Of The Nation». Det skjønner jeg når jeg står klemt mellom en dritings, middelaldrende punker og tre tenåringsjenter som alle hoier «I feel so alive for the very first time» fra årets andre monsterslager, «Alive».

P.O.D. følger i fotsporene til Rage Against The Machine, Korn og Limp Bizkit, og er det første numetalbandet som fyller Rockefeller. Men neppe det siste; plateselskapet tror det kunne fylt Club Spektrum i går. Mye er sagt og skrevet om bandets kristne livssyn, men bandets karismatiske vokalist Sonny Sandoval faller aldri for fristelsen for å preke. «You ready to have some fun?» spør han, og det er først og fremst moro det er snakk om. Stemningen på et fullsatt Rockefeller er nærmest elektrisk når P.O.D. inntar scenen like før kl. 23.

«Our time has come», vræler Sandoval, og kvartetten hiver seg rett ut i intense «Set It Off» og den kommende singelen «Boom». Men det kommer raskt frem at alt ikke er som det skal med vokalistens stemmebånd. De er dessverre nedslitt av sykdom, og Sonny hører til tider ut som en hes frosk – men han holder likevel stilen imponerende. Etter en liten historieleksjon med eldre låter som «Southtown», loses vi gjennom brorparten av gjennombruddsalbumet Satellite.

P.O.D. er et schizofrent band; med alt fra reggaerytmer, frenetisk California-punk og hyperenergiske eksplosjoner som «Boom» til rapmetal og kraftballader som «Alive». P.O.D. vakler mellom det kompromissløse og det MTV-vennlige, mellom kultstatus og stadionappell – men det er nettopp dette som gjør bandet så forfriskende.

Bandets gudstro gir også musikken et skjær av optimisme som er uvanlig i metalverdenen – og viser at det er fint mulig å få ut aggresjon samtidig som du hyller Gud. Her hytter publikum med djeveltegn, stagediver og crowdsurfer over tekstlinjer som «the word of life came alive in the scriptures – I read it».

Men det som kunne blitt en triumf – publikum var i alle fall klar for det – ble dessverre hemmet av Sonnys stemmetrøbbel. Den timelange konserten fikk et visst rutinepreg, men du skal bare se noen av dagens tenåringer om ti år kommer til å minnes P.O.D.-konserten med samme glød som dagens 28-åringer mimrer om Pearl Jam på Alaska i ’92 eller Rage Against The Machine på Sentrum i ’93. [2012-kommentar: Nåja.]

P.O.D.
Payable on Death
Atlantic/Warner 2003
4/6

P.O.D. er tilbake, men uten fulltrefferne fra forgjengeren.

Albumet Satellite ble sluppet 11. september 2001, på et tidspunkt da verden sultet etter oppløftende musikk. Etter ti år med grunge og numetal, stakk California-kvartetten P.O.D. seg ut med kristen livstro og tung popmetal inspirert av blant andre Bad Brains, Rage Against The Machine, Sepultura og Pearl Jam. Oppløftende og ultrafengende låter som ”Alive”, ”Youth of the Nation” og ”Boom” endte fullt fortjent med verdenssuksess.

Selv om bandet har holdt det gående i 12 år, føles dette som det vanskelige andrealbumet. I tillegg takket den talentfulle gitaristen Marcos Curiel for seg [2012-kommentar: Han vendte tilbake i 2006], og er blitt erstattet av Jason Truby fra det kristne metalbandet Living Sacrifice. Truby er en mer tradisjonell metalriffer enn Marcos, og P.O.D. anno 2003 er blitt hakket dystrere, mer reggaeinspirert og polert lydmessig – og ikke så umiddelbart fengende.

Payable on Death mangler forgjengerens fulltreffere, men viser uansett et band som fortsatt skiller seg positivt ut i mengden av amerikanske metalband.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.