Kollektivet: Ujevn moro

Norges mest ujevne stripeserie er her med ny bok. Vi feirer Kollektivet 3 med å anmelde de to første bøkene.

Torbjørn Lien
Kollektivet 1: Masse pils og litt pizza
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Det er ikke vanskelig å si noe negativt om Torbjørn Liens Kollektivet. Streken er flat, kantete og ofte gjerrig på detaljer, figurene er overdrevne karikaturer av hardrockeren, den liberale muslimen og panserlesben, og mye av humoren spinner rundt fantasiløse gjentagelser rundt disse stereotypene.

Samtidig er det lett å snu kritikken, for serien byr på større variasjon og flere overraskelser enn de fleste andre norske stripeserier. Lien sliter riktignok med å skape troverdige kvinnefigurer, men særlig Ronny og Mounir har modnet til karakterer vi gjenkjenner og er glad i. Dessuten er ingen norske stripeskapere modigere når det kommer til humor om brennbare nyhetssaker, for Lien vitser uten å blunke med Muhammed-karikaturene, scientologer og terrorfrykten etter 11. september.

Kollektivet er enkelt og greit den mest ujevne Norges mest populære stripeserier, og bevis nummer én er samleboken Masse pils og litt pizza. Dette er rubb og rake fra seriens første år, fint supplert av en ydmyk og kommenterende Lien.

Ideen med å samle høyst forskjellige mennesketyper under samme tak er god, men i starten hagler det med enkle vitser om sterkt krydder, lekre lesber, black metal, studievegring og fyllekalas. Lien finner formen da han sender Tobben i scientologenes klør, og veksler videre mellom inspirerte sekvenser og billige vitser om utbrukte temaer og lite troverdige situasjoner.

Torbjørn Lien
Kollektivet 2: Begjær til besvær
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Torbjørn Liens Kollektivet har alltid balansert mellom platt og banal lytehumor og vågal og original vitsing. På papiret er et kollektiv fylt med en panserlesbe, en chilliknaskende muslim, en kristen Dylan-fanatiker, en utro rocker og hans kjæreste en oppskrift på forutsigbarhet, og ofte gjør Lien seg skyldig i billige poenger og trøtte konflikter. Men på den andre siden har Kollektivet gått lengre enn de fleste andre stripeserier når det kommer til å ta opp islamofobi og terrorfrykt i kjølvannet av 11. september.

I denne boken med serier fra 2002 og 2003 viser Lien baller og kreativitet, både i tematikk og valg av format – han lar ofte stripene hvile til fordel for serier som strekker seg over flere sider. Den voldsomme produktiviteten, ved siden av full jobb og familieliv, gjør at det iblant går vel fort i svingene med manus og tegning, men tross sine tallrike svakheter er Kollektivet en serie som både utfordrer og bekrefter våre fordommer med bløte vitser som våpen. Slikt trenger vi mer av, og Liens ydmyke kommentarer til egne bedrifter trekker også samlingen opp.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.